Du vet det gikk dårlig på tentamen når ...

du brukte poeng fra An Inconvenient Truth som vitenskapelige argumenter.

Nok er nok

Jeg har hatt resultatene fra pollen der jeg banka Nicolay på bloggen min veldig lenge nå. Det ga meg sånn en deilig følelse. Dere burde også bli glade, dere vant jo. Bortsett fra de to som stemte på Nicolay. HAHA. Her eviggjøres den:

Hvem får lappen først av Nicolay og meg?

Du!	7 (77%)
Nicolay!	2 (22%)

Votes so far: 9
Poll closed


Ellers er jeg litt bekymra fordi jeg nettopp hadde engelsktentamen og syntes det gikk innmari bra. Jeg synes aldri det går innmari bra på prøver, og en tommelregel er at jo bedre jeg tror det går, desto dårligere karakter får jeg. Ut ifra den logikken stryker jeg nok på denne.

I går leste jeg ut Renselse av Renberg. Den var ganske bra, men litt slitsom å lese, og du merker at Renberg er i starten av forfatterskapet og vil markere seg. I hvert fall syntes jeg det virket sånn. Neste bok på lista er Stille dager i Mixing Part. Kjøper den på jobb i morgen. Nå skal jeg oppdatere Bokelskere, og så gyve løs på historie og filosofi-tentamenforberedelsene.

Random innlegg? Jeg? Neih.

Sminkepungen: En historie om mennesklig intelligens på sitt laveste

Det er fredag, det er snart fest, og jeg skal sminke meg. Jeg åpner sekken for å finne sminkepungen, flytter litt på bøkene som sikkert ligger i veien, åpner gymbagen, hiver ut alle våte håndklær og svette sports-BH-er, ser i sekken en gang til, men sminkepungen er ingen steder å finne. Hm. Merkelig.

Etter å ha sjekket tre ganger til, ringer jeg Elixia. Kanskje jeg har glemt den der? Nei, de har ikke sett noe. Nei vel. Ringer hjem til Lars, men der finner de heller ikke noe. Nei vel, dette begynner å love dårlig, jeg kan jo ikke gå på fest uten sminke, og dessuten har jeg P-pillene mine i den, og jeg begynner å se for meg en sminkeløs fremtid full av småunger. Jeg orker ikke tanken på en sånn fremtid, så jeg hiver meg i bilen.

Jeg sladder inn i skolegården, løper inn i en nesten forlatt skolebygning, unnskyld, kan du være så snill å låse opp klasserommet, jeg tror kanskje jeg har glemt noe der. Unnskyld, du har ikke sett en sminkepung mens du har vasket? Sminkepungen er og forblir borte, og pulsen øker ettersom tiden til festen starter begynner minker. Inn i bilen igjen, Elixia neste, leter febrilsk gjennom garderoben, men den hvite snoopy-sminkepungen min er ingensteds å se. Hadde jeg ikke vært voksen og snart nitten år, hadde jeg sikkert begynt å gråte, men den er sikkert hos Simen, tenker jeg, og irriterer meg over rushtrafikken samtidig som jeg risikerer å miste lappen og skriver en melding til moren til Simen mens jeg kø-kjører, halvveis-lukeparkerer utenfor huset deres, åh, tusen takk for at jeg får komme inn og lete. Endevender rommet til Simen, men finner ingenting, og nå har jeg gitt opp, for jeg har ikke vært flere steder den dagen, og jeg begynner å bli temmelig trist og lei meg.

Men, tenker jeg, en tapt sminkepung betyr ikke at du fritas fra alt ansvar, du har faktisk lovt å hente kjæresten din fra jobb. Så jeg kjører mot Nesbru mens jeg ser fremtiden forfalle, kommer frem, hei, Lars, vet du hva, jeg finner ikke sminkepungen min. Jeg aner ikke hvor den er. Og vi skal jo på fest nå. Og P-pillene mine er jo der. Så trist, sier han, jeg kjører, han snur seg, og sier

har du lyst til å gjette hva han sier?

du klarer det nok, hvis du ser på tittelen og tenker på hvor teit og klønete jeg pleier å være

Bea, du vet at sminkepungen din ligger her?, og løfter den opp fra baksetet, baksetet på bilen jeg har kjørt rundt i mens jeg har vært innom skolen og Elixia og Simen, jeg kunne bare snudd meg rundt og spart meg for hele bryet, men sminkepungen min er funnet og verdens balanse er igjen på plass, og jeg ler og ler og ler. Så sminker jeg meg og drar på fest.

God jul!

I morgen er det første desember, men jeg har glemt julekalenderen hjemme. Ellers skal jeg bore i tanna mi i morgen. Det er en grusom verden vi lever i; lykke er en illusjon og boring gjør sikkert dødsvondt.

Noveller, ass

I dag hadde jeg nynorsktentamen. Den nest siste i livet mitt. Og det var en novelleoppgave der, hurra, den tar jeg, tenkte jeg. Og så ble jeg lei meg.

På ungdomsskolen var jeg en mester i noveller og fortellinger. Jeg tror jeg fikk 5+ på én novelle, resten var rene seksere som av og til ble lest opp i klassen. Jeg elsket tentamen, jeg la sjela mi i å skrive noveller. Jeg fikk omtrent ikke sove dagen før vi skulle få dem tilbake, et lite barn før julaften. I dag, derimot, fikk jeg så vidt raska sammen halvannen side med ufullstendige setninger om meningsløshet og et poengløst, kjedelig liv med fester og alkohol og denslags, og en elendig bruk av symboler som egentlig ikke betyr noe. Dønn kjedelig og helt poengløst og i hvert fall ikke særlig bra. Sånt gjør meg trist. Jeg vil bli flink til å skrive igjen.

Unnskyld, språkpris, sa du?

Det nasjonale senter for fremmedspråk har i år tildelt Asker videregående skole prisen sin, bestående av 100.000 kroner, siden den på en "inspirerende og nyskapende måte" har "bidratt til å rekruttere elever til programfag innen fremmedspråk". Og tro meg, hermetegnene var der ikke bare fordi jeg siterte. De var der for å skape en svært kunstig stemning over det hele, for er det én ting jeg er misfornøyd med angående min skolegang, er det tilbudet på fremmedspråksopplæring. Fra min skole. Asker videregående skole.

Jeg elsker språk, og det har jeg alltid gjort. Da vi skulle søke oss inn på videregående, fartet representater fra skolene rundt og fortalte med sympatiske smil om hvorfor vi burde velge deres skole. "På Asker satser vi virkelig på språkopplæring", sa de. "Vi tilbyr tysk og fransk og spansk, dette er enhver skoles plikt!" Det hørtes da bra ut, tenkte jeg, og søkte. Nå, to år senere, kjenner jeg overhodet ikke igjen den skolen jeg fikk beskrevet.

Jeg søkte tysk fordypning og spansk i fjor vår. To av de tre fagene det er enhver skoles plikt å undervise i. Da timeplanene ble utdelt i høst, var ingen av fagene der. Hvorfor ikke? Nei, det kunne ikke prioriteres. Skolen hadde ikke råd. Det var andre ting som var viktigere, andre fag som hadde flere søkere. Så nå dasser jeg rundt fra tulletime til tulletime, og planen om å bruke videregående skole til å lære mest mulig språk, slik jeg ble lovet at var mulig, har gått rett vest. Jeg har flere eksempler på andre elevers liknende situasjoner. Og så får skolen en PRIS for SATSING på fremmedspråk. Banning i kirka, er det. Frekkhet på høyeste nivå. Folk klager på at Obama får fredsprisen, men han har da i det minste en viss link til det hele. Jeg vet ikke om noen annen skole med så dårlig språkopplæringstilbud som Asker.

Ja da, jeg skjønner ikke hvilken utfordrende jobb ledelsen egentlig har, alle vil at deres ønsker skal tas hensyn til, vi er jo faktisk 700 elever eller noe, det er tilbud og etterspørsel som gjelder, og det var faktisk ikke flere folk som søkte språkfag, for språk er egentlig bare teit. Og jeg vet alt det der, men det å gi en skole som ikke tilbyr fremmedspråk, en pris for at de er så flinke med fremmedspråk, henger uansett ikke på greip. Og tenk på de stakkarene som ser at Asker har fått prisen, tenker at hei, DET må være en bra skole hvis jeg vil lære meg språk, og ender opp med å sove seg igjennom helt irrelevante samfunnsøkonomitimer i stedet. Det har rett og slett skjedd en stor feil her.

Fra en fersk sjåførs hverdag

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.

Lappen

Søren òg. Jeg som hadde planlagt det perfekte blogginnlegget ut ifra at jeg skulle stryke. Men, på den positive siden, har jeg nå lappen.

(Men jeg bare tøyser med den nonchalante tonen. Egentlig hopper og danser jeg helt vilt inni meg og smiler og føler meg ca. en halv kilo lett og føler meg helt usårlig.)

Nerver, og en ydmyk bønn

Jeg har ikke blogget på lenge nå. Og ikke tro at det er skole som er grunnen -- jeg blogger jo bare mer når jeg sitter foran PC-en med en eller annen norskstil. Nei, grunnen til at dere har savnet meg så fælt, er at jeg bruker all ledig tid på å kjøre bil. Kjøre, kjøre, kjøre, for kjørelæreren min var frekk nok til å bestille en nokså tidlig oppkjøring. På tirsdag. Nå på tirsdag. I overimorgen. Snart i morgen. Herregud.

Jeg hadde ett ønske innfor oppkjøringen. Ikke Oslo, sa jeg. Hvis jeg kommer til Oslo, stryker jeg. Jeg skjønner jo ikke engang hvordan veiene går der inne, sa jeg, og det er sant, for det er jo bare rot og enveiskjøringer og ikke noe oppmarkert veibane og høyreregel i hytt og pine og sporvogner og skumle lyskryss og i det hele tatt. Ikke koselig. Kjørelæreren min sa OK, ikke Oslo, da burde vi sette oppkjøringen din i rushtiden. For du kan jo ikke stå i kø hele tiden. Det blir for dumt. God idé, sa jeg, og han bestilte. Klokka 08:10. Kan ikke slå feil. Trodde jeg. Men så, plutselig, kom jeg på noe. I rushtiden er det biler på veien. Mange biler. Overalt. Og det er litt dumt. For jeg kan kjøre, så lenge jeg slipper å forholde meg til andre folk. Så lenge jeg slipper å surre med vikeplikt og å flette meg inn på motorveien og holde riktig avstand til forankjørende og kjøre forbi folk og å lese andres plassering i rundkjøringen og denslags. Og det er jo akkurat det man må i rushtiden. Da er det biler OVERALT. Hjelp. Dette går ikke bra.

Så derfor ber jeg dere, kjære lesere. (Nå tror jeg egentlig ikke at alle som planlegger å ferdes på veiene tirsdag morgen leser bloggen min, men det er alltid håp, det er alltid håp). Kan dere ikke la bilen stå, bare én dag? Så gjør dere miljøet en tjeneste, i tillegg. Kan dere ikke gjøre et innerst inne godt menneske en stor tjeneste? Det kommer til å føles godt, jeg lover. Jeg er bare så innmari nervøs, skjønner du. Og jeg har ikke råd til å stryke. Jeg er redd. Hjelp meg!

Tiss

Det er morsomt hvordan selv kroppen min kjeder seg av norsklesing. Jeg har nesten ikke drukket noe i dag, og allikevel må jeg på do hele tiden.

Å leve med en ti år gammel gutt som nettopp har blitt kul

Jeg vasker kjøkkenet. Min bror synes dette er et godt tidspunkt å subbe rundt overalt der jeg har vasket på.

Jeg: Kan du være så snill å ikke gå her nå?
Han: Hvorfor ikke det, 'a?
Jeg: Fordi det blir skittent der jeg nettopp har vasket.
Han: Kuuuuult! (Hipp nikking og tilhørende armebevegelser følger)
Jeg: Ro ned fjortishormonene bitte litt, er du grei?
Han: Hvis du ... hvis du ... hvis du sier det der én eneste gang til, får du deg en på trynet!
Jeg: Oi. Da skal jeg ikke si det igjen.
Han: ÅÅÅÅHHHHH, du tror du er så kul, du, bare fordi du har Lars!

Stillhet

Han: Men du har rett, da. Han er kul. I motsetning til DEG.

Stillhet igjen

Han setter seg for å telle penger

Han: Åh, disse 50-øringene er så TEITE! Like slemme som Bea!

Cooper

Én times søvn på toget. To dårlig timede Red Bull. Angst, mareritt, nerver, en uvanlig sterk trang til å rømme. Misunnelige blikk på spreke kropper. Tunge bein. Hjertesmerte. Hold. Pustevansker. Bankende blodkar i ansiktet. Brekninger. Oppgitthet. Verden er for varm. Tre-fire runder bak de raskeste, én bak de treigeste. Dårligst i klassen. Kan det ikke være over nå? Vær så snill?

Kollapse på gresset. Det gjorde vondt.

Sørgemarsj

Jeg har tidligere hørt folk foreslå at man skal få lønn for å gå på skolen. Jeg vet ikke om det har vært seriøse forslag, men uansett; jeg har fnøset av det og sagt hahh, skolen er en fantastisk mulighet vi i vesten skal være supertakknemlige for og alt sånt. Så lenge du bor hjemme trenger du ikke penger for å gå på skolen. Dette har vært min klare oppfatning inntil for en halvtime siden. 

Jeg hadde satt av i dag til å skrive særemnestil. Lars og jeg skulle bare til byen for å kjøpe litt mat først. For, for å sitere Terje Tannfe, middag må man ha. Så dro vi bare en kort tur innom Bianco etterpå. Ikke at jeg skulle kjøpe noe, det har jeg jo ikke råd til. Men så fant jeg dem. Støvlettene i mitt liv. Seriøst. De var akkurat som den perfekte støvlett skal være, selve idealstøvletten hvis du tror på Platon. Fornuft og fordommer til side, jeg måtte ha dem! Så kom tiden da jeg skulle trekke kortet. Så kom beskjeden. Avvist. AVVIST? MEN ..? Jeg har jo nettopp fått lønn! Jeg ... 

Jeg er knust. Nå bare sitter jeg i senga til Lars og har ikke lyst til å spille Kingdom Hearts engang, selv om jeg har blitt skikkelig flink til det i det siste. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å sammenlikne barnekarakterene i Bröderna Lejonhjärta og Kompani Orheim. Hvilket bringer meg til startpoenget mitt: Hadde man fått lønn for å gå på skolen, kunne man kjøpt de fine skoa, ikke blitt deprimert, og dermed klart å skrive særemne!

Hei!

Du er sikkert et mer sympatisk menneske enn meg på mange områder, men jeg har uansett bedre kjæreste enn deg.

Bea prøver å ta lappen #42

Som den oppmerksomme leser, den uoppmerksomme leser, dyslektiske leser og analfabetiske leser kanskje har fått med seg, prøver jeg for tiden å ta lappen. Det prøver min gode venn Nicolay også. Så, for å liksom trigge litt kameratslig konkurranseinnstinkt, har vi lagt (gjett tre ganger) en konkurranse! Den som står oppkjøringen først av oss skal få en valgfri plate av den andre. En CD, helt ny, helt valgfri, kjøpt i butikk.

Hvem av oss klarer å ta lappen først? Vinner hans mannlige gener over mine kvinnelige? Eller gir mine to år med halvhjertet prøving et forsprang? Jeg vet ikke. Vet du? Stem!

Sånn skal det jo ikke bli!

Jeg sitter her, glad for at tiden for å bestille billetter til Bergen-oppholdet mitt endelig har kommet, og bestiller. Ja, riktig reisetidspunkt, ja, riktig type billett, ja, alt er bra. Og så, når jeg har betalt og alt, får jeg mitt livs sjokk.



FAMILIE? Ble billetten min, i løpet av betalingen, forandret til FAMILIE? Hva tror den, at siden jeg har krysset av for Reisende: 1 student, har jeg lyst til å sitte på FAMILIE? Tydeligvis. Så, nå skal jeg sitte i nærmere sju timer med spark i ryggen, gråting, løping, hyling, slåing og andre ting barn på tog finner på når de kjeder seg. Har du lyst til å være meg? Ikke? Kom med noen tips til hvordan jeg skal overleve, da. For jeg vet ikke.

(Og ja, jeg sensurerte bort reisedataen i tilfelle noen skulle stjele billetten min. Hvis sånt går. Jeg vet ikke.)

Valg og atombomber

Nå har jeg en god stund kviet meg for å blogge. Det har jo vært valg, og som Unge Høyre-kvinnen jeg er, burde jeg vel skrive en lang, smart analyse om valget og hva som var bra og hva som var teit og hvem som er flinke og hvem som er dårlige og mine spådommer og fordommer og hurra og fy. Men, når sant skal sies, er jeg egentlig flinkere til å mene i mitt stille sinn enn på papiret (eller PC-skjermen, siden vi lever i 2009), så jeg tror egentlig jeg bare sier at hurra for sterkt Høyre, æsj for fire nye år (jeg er 22 neste gang det er håp!), og hei, gjør sånn at alle stemmer teller likt til neste gang, 'a.

Så, til noe jeg er flinkere til å blogge om. Nemlig meg selv. Skolen. Jobben. Trening. Hvor mye jeg kjeder meg. Lars. Hva jeg spiste til frokost. I dag: skole;

Er ikke det verste som finnes når du har strevd skikkelig for å komme i gang med en stil, endelig fått skikkelig grepet på det, skrevet kanskje tre ganske bra sider, for så å finne ut at hei, du har jo ikke svart på oppgaven i det hele tatt? Nei, OK, så er det kanskje ikke det verste som finnes, la meg være politisk korrekt og påpeke at folk sulter og vi faktisk er dødsheldige som får lov til å gå på skole, i motsetning til barna i Afrika, men det er fortsatt kjipt. Og jeg som for én gangs skyld var i humør til å bable om atombomben, må nå vente til jeg får spurt læreren om jeg svarer på oppgaven ved å skrive om atombomben som skillet mellom moderniteten og postmodernismen, til jeg kan fortsette. STAKKARS MEG!

Jeg trenger hjelp

Hver gang vi skal ha en prøve eller innlevering eller noe annet skolekrevd, blir jeg plutselig den mest populære i hele klassen, og jeg kan ikke logge på facebook uten at alle lurer på når vi skal levere og hvor langt det skal være og hvordan man skriver personskildring. Og det er greit det, jeg liker å være behjelpelig, så lenge jeg får noe igjen for det. Og nå trenger jeg noe igjen for det. Seriøst.

Hør på dette:

Skriv et essay om hvordan atombomben har gitt menneskeheten en ny eksistensiell dimensjon. Bør vi tenke og leve annerledes etter vi fikk atomvåpen?

Ja da, i utgangspunktet kan man si at folk ble mer betenksomme rundt det om fremgang kun er positivt. Men utover det? Hvordan kan jeg skrive tre til fem sider om det? Jeg trenger seriøst innspill. Jeg tror denne læreren er vanskelig å imponere.

Tårer svart på hvitt

Analyse er fortsatt noe skikkelig tullball, men all verdens symboler kan ikke få ødelegge akkurat dette. Jeg gråter og hulker så fælt at jeg ikke får skrevet noe som helst om selvmordsaspektet av boka. Bare les her:

Och jag satt brevid honom och höll hans hand och kände att han var stark och god alltigenom och att ingenting var riktigt farligt, där han fanns.
Så kom natten och mörkret över Nangijala, över berg och flod och land. Och jag stod vid stupet med Jonatan, han hängde fast vid mej med armarna om min hals, och jag kände hur han bakifrån andades mot mitt öra. Alldeles lungt andades han. Inte som jag ... Jonatan, min bror, varför är inte jag lika modig som du?
Jag såg inte djupet framför mej, men jag visste att det fanns där. Och jag behövde bara ta ett steg ut i mörkret, så skulle allt vara över. Det skulle gå så fort.
"Skorpan Lejonhjärta", sa Jonatan, "är du rädd?"
"Nej ... jo, jag är rädd! Men jag gör det ändå, Jonatan, jag gör det nu ... nu ... och sen blir jag aldrig mera rädd. Aldri mera rä..."

"Å, Nangilima! Ja, Jonatan, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!"

Trenger jeg si mer?

Analyse schmanalyse

Jeg har gått på skolen i tolv år, jeg har fått sekser i norsk sju av ti terminer, og jeg elsker å lese. Men fortsatt. Litteraturanalyse. Ærlig talt.

For det første. Poenget. Det er mulig jeg har gått glipp av noe stort, og det har jeg sannsynligvis, siden jeg virkelig ikke tar poenget, men jeg må få lov å spørre allikevel. Er det sånn at en forfatter er et helt annet vesen enn et menneske, at en forfatter har skjønt hemmeligheten bak verdens sammenheng og prøver å formidle den til oss gjennom bøkene? Mange har valgt særemneproblemstillinger a la "hvordan opplever barn det å bli utsatt for mobbing?". Greit at det er skrevet bøker om dette, men er det synonymt med at de har svaret på det? Er det sånn at hvis du klarer å skjønne at hei, det var en sterk kontrast mellom mobberen og mobbeofferet, skjønner du at mobbing visst ikke er noe kult allikevel? Forfatteren et er et menneske. Du er et menneske. Han kan ha like feil om hvordan noe henger sammen som deg, kan han ikke? Tore Renberg sier noe om hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre, du sier noe om hvordan det er. Har han nødvendigvis fasiten, bare fordi han har blitt publisert som forfatter? Dessuten, hva med overtolkning? Si at jeg får for meg å skrive en spennende historie om en gutt og en jente som først var venner og så var de ikke det lenger, bare fordi jeg synes det er gøy å skrive og ville underholde. I det dette ble kategorisert som litteratur, ville verden gått ende over for å berømme mitt glitrende innlegg i kampen mot samfunnets kjønnsroller. Ja da, noen forfattere, sikkert mange også, har masse dypere mening og har oppdaget livets hemmeligheter og vil dele dem med andre. Men hvordan skiller vi mellom dem, og de som bare skriver ren underholdningslitteratur, når skolen skal ha oss til å tolke alt sønder og sammen? Jeg så et intervju av Jo Nesbø på TV en gang. Han ble spurt i vei om alle hans underliggende budskap, og svarte at han egentlig ikke mente så mye med det. Han ville underholde. Punktum. Tenk om Ibsen også var sånn, bare at han aldri ble spurt? Tenk om han bare fikk for seg at hei, jeg skal skrive et skuespill om en jente som får en and og hvis biologiske far ikke er hennes mors mann? Det er jo litt Hotell Cæsar over det, og jeg vedder på at hadde man anstrengt seg skikkelig, kunne man sikkert tolket en Hotell Cæsar-episode til å omhandle alt fra samfunnets holdninger til abort til diskriminering av stuepiker.

En annen ting, som er litt mer klisjébetont, er at det faktisk ødelegger litteraturen for deg. Eller, for meg, i hvert fall. Jeg sitter her og prøver å finne alle virkemidlene i Brødrene Løvehjerte, og plutselig har jeg overbevist meg selv om at Jonatan ikke var noe penere eller bedre enn Skorpan. Jeg driter i at måten de to brødrene dør fremhever kontrasten mellom dem. Jeg vil bare oppleve det vakre i det.

Og så, en tredje ting, som jeg egentlig ikke burde avslutte med fordi det er så åttende klasse "hei, nå skal jeg stille læreren skikkelig opp mot veggen for skolen er teit"-aktig, men virkelig. Jeg ser at det er viktig å kunne skrive videre i livet. Men jeg ser ikke hvorfor vi må være mestere i å analysere litteratur. Liker jeg å lese, er det fint for meg, og jeg kan få tolke det som jeg vil, og liker jeg det ikke er det verst for meg. Men helt ærlig, jeg følte meg ikke noe mer forberedt på voksenlivet med jobb, bil og hus etter å ha funnet ut at jo, Amir og Hassans vennskap er nok ekte.

Men som sagt. Jeg har nok misforstått noe grundig. Mange store fag på universitetet omhandler jo litteratur, folk bruker livet sitt på Ibsen og kommer fortsatt ikke til bunns. Jeg bare skjønner ikke hvordan man vet at Ibsen virkelig mente alt det man kommer frem til når man tolker, og at det ikke bare er sitt eget hode og sin egen oppfatning av ting man graver i. Jeg venter på svar (særlig fra Aksel).

En ting jeg fant ut om meg selv her forleden

Hvis jeg ser noen markere med pila og høyreklikke for å kopiere og lime inn, tenker jeg automatisk veldig nedsettende om dem, selv om de i utgangspunktet fremstår som smarte og greie folk.

Ekstrem fattigdom

Jeg har 20 kroner å leve på resten av måneden. Det er fem dager igjen av måneden. Tjue delt på fem erlik fire. Altså har jeg fire kroner dagen.

Med dagens kurs er fire kroner 0,7 USD. Grensen for ekstrem fattigdom er satt for 1 USD om dagen. Altså lever jeg nå under grensen for ekstrem fattigdom. Kom ikke her og si at det ikke er synd på meg!

Faktisk

Jeg kommer sikkert til å i ettertid forbanne meg selv for at jeg sier dette, men akkurat nå liker jeg særemnet. Jeg har liksom en grunn til å lese Kompani Orheim enda en gang, i stedet for alt jeg liksom skal og vil ha lest.

Et tegn på at kjæresten din er gutt tvers igjennom

Etter ni måneder sammen ser han granskende på deg og utbryter "håret ditt er jo lengre på den ene siden enn på den andre!"

Et tegn på at du er ganske teit

Du står på Coldplaykonserten du har betalt nærmere 700 kr for, og reist 50 mil for, og tenker mest på at du er bekymret for å ikke få bokskap på skolen.

Fadderuke

Jeg er den eneste i Bergen som ikke er fadder eller fadderunge for øyeblikket, det er jeg sikker på. Det er rart, jeg føler meg på en merkelig måte utenfor når jeg ser alle med T-skjorter og bånd og store grupper. Som om ikke utstøtingen fra samfunnet var nok, har jeg i tillegg klart å pådra meg urinveisinfeksjon eller noe. Så nå sitter jeg og ser på at Daniel (som faktisk heller ikke er fadder eller fadderunge) spiller et kjedelig spill, har ikke spist annet enn en halv burger i dag og har egentlig lyst til å se på Sex and the City, men det går jo ikke når Daniel har okkupert TV-en.

Skuffa

Nå er jeg frisk fra min evinnelige hosting, og det er nesten litt trist. Jeg mener, hvor tøft hadde det ikke sett ut med "har svineinfluensa" i facebookstatusen?

Ny venn søkes

Okei, nå er jeg så deppa at jeg glemmer alle prinsipper og blogger to ganger i dag.

Det har seg nemlig slik at min beste venn har skuffet meg. Dyttet meg ned i søla og latt meg ligge. Såret meg dypere enn jeg trodde var mulig. Hun så den nye Depp-filmen uten meg.

Vi hadde avtalt det siden vi så på imdb at det kom en ny film med ham. Vi skulle jo runke sammen på kino. Vi skulle ...

Nei, glem det. Det gjør for vondt å snakke om det.

SÅ. Derfor lurer jeg. Er det noen andre der ute med like god smak som meg som har lyst til å være min date på Public Enemies i overskuelig fremtid? Dette er en anledning du aldri får igjen. Du får tilbringe tid med meg, du får sikle over Johnny Depp og du hjelper meg å gjøre Ilanit sjalu og skjønne at hun gjorde noe dumt slik at hun vil ha meg tilbake igjen. Ikke at jeg kommer til å gi etter, så klart.

En uhyggelig kveld

I går var jeg flink. Jeg sto opp klokka ni, dro på trening, løftet tunge vekter. Så dro jeg på jobb, tjente penger, var kundevennlig og blid og informativ. En så flink dag resulterer selvsagt i at man blir sliten, men hva gjør vel det, når man har kjøttdeig og jalapeño-pizza i fryseren og en deilig Sex and the City-boks hjemme? Svært lite. Jeg satte meg til, og tenkte "brus!". Brus er noe jeg burde unne meg nå som jeg har vært så flink. Så jeg tok turen ned i kjelleren.

Med ett jeg kom ned, merket jeg at noe var galt. Fryseboksen lagde merkelige lyder, ropte og skrek. Hm, dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg, men idet jeg åpnet lokket, angret jeg. Det luktet død og fordervelse, mord og forbrytelse. Nei da, ingen i familien min gjemmer lik i fryseren. Fryseren hadde bare gitt opp. Rett og slett sluttet å fungere. Helt uten forvarsel. Helt uten å gi engang et lite hint om at kanskje jeg burde flytte alt det dyre, fine kjøttet til en fungerende fryser.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ringte pappa. Etter mange finurlige utesteningsteknikker kom vi frem til at det var fryseren som var ødelagt, ikke strømkontakten eller noe annet som hadde vært lett å fikse. Jeg kjente panikken stige idet jeg ventet på de uungåelige ordene. "Du får bære alt opp i den lille fryseren og kjøleskapet, da." Inni meg skrek jeg, og selv om jeg prøvde å holde meg tøff og voksen og ansvarlig og sterk på utsiden, begynte tårene å trille. Jeg var jo så sliten, jeg har jo jobbet hver dag siden Roskilde, jeg har ikke spist, jeg har dundrende hodepine, NEI, NEI, NEI, dette skjer ikke! Joda, det skjedde. Så jeg kunne ikke annet enn å være tapper. Begynte å putte det bloddryppende kjøttet i poser. Jeg klarte ikke å unngå blodsøl, så skulle noen få for seg at huset mitt er et åsted og begynne å granske det, ville jeg nok ikke kommet så greit ut av det. Stanken ble verre og verre jo lengre ned jeg kom, fryseren oppe ble fullere og fullere, og kjøttet mer og mer bloddryppende. Brekningsrefleksen ble vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake, og på toppen av det hele holdt jeg på å dette ned i blodsølet da det bare var en and og to kyllinger igjen. Det var vel Elixia-treningen som reddet meg.

Moralen i dette er: Unger, bli med familien deres på ferie. Hvis du blir hjemme streiker fryseren, og du har alt ansvaret.

En kjip ting

Jeg får ikke sove for tiden. Jeg har ringt og sagt god natt til Lars, kastet meg frem og tilbake i sengen, tatt av meg dyna, tatt på meg dyna, ligget på rygg, på mage, prøvd å telle sauer, telt kanelboller som står på en rad, tenkt på i morgen, tenkt på ingenting, tenkt på sånne franske mønstre som de bruker i Yoplait-reklamen, men jeg er fortsatt lys våken. Og siden jeg lar tankene vandre så veldig, kommer jeg på at hei, jeg skal jo trene i morgen, kanskje jeg burde booke time, så nå sitter jeg her på PC-en med lyset slukket. Verden tror jeg sover. Det vil si, Lars tror det, og Nathalie tror det. Men jeg sover ikke, selv om jeg så inderlig gjerne vil.

Og nei, det er vel ikke noen katastrofe da klokken bare er tolv, men jeg er utslitt etter jobb, og skal trene i morgen tidlig, så jeg trenger søvn fordetom.

Sommer a la Bea

Jeg klager hele året. Det er så mye jeg vil få gjort, så mye jeg ikke har tid til. Jeg vil sitte en hel dag og se på Sex and the City. Jeg vil rydde klesskapet mitt og hive ut alt jeg ikke trenger. Jeg har en bunker på størrelse med Twin Towers (RIP) som jeg så inderlig gjerne vil lese. Jeg vil så gjerne få trent mer. Rydde i musikken min, legge inn nye CD-er. Jeg vil prøve å skrive en novelle igjen. Bare det blir sommer, har jeg tenkt.

Og nå sitter jeg her, da.

Jeg sitter og kjeder vettet av meg. Hvordan kan man kjede seg med en sånn to do-liste?

Har sett på Miranda fake orgasmer og Carrie komme seg over Big til jeg ikke orket mer. Klesskapet står åpent, klær tyter ut, andre klær ligger i en haug på gulvet (Er de rene eller skitne? Who knows.), men jeg orker ikke gjøre noe med det. Lese, nei, jeg klarer liksom ikke holde konsentrasjonen noe sted. Trene? Haha, er du morsom? Jeg orker ikke engang rydde overetasjen, selv om det ser ut som om jeg har hatt fest kontinuerlig i en uke og alt serviset er skittent, så jeg må spise pizza rett fra kartongen.

Jeg tror ikke jeg har godt av sommerferie. Jeg får ikke sove på natta fordi jeg er så tvers igjennom uthvilt. Jeg tror ikke kroppen min merker liv lenger, og derfor er på vei inn i dvale. Tiltaksløsheten er verre enn noen sinne, og jeg er redd at de ti kiloene jeg har gått opp snart blir til tjue. Jeg tror det blir bra for meg når skolen starter igjen, jeg.

(Men hei, jeg orket jo å blogge! Kanskje det fortsatt er håp.)

PMS-portretter

Jeg ødelegger alt jeg kommer borti i dag. Først fikk jeg Pokémonspillet og tenkte HURRA og spilte lenge og lagra og da jeg skulle spille igjen fikk jeg den koselige beskjeden om at all data var slettet, så da bare lå jeg på senga i veldig lenge og ville egentlig gråte, men så tenkte jeg at herregud, jeg er atten år gammel, skjerp deg, og så gikk jeg på jobb. Etter jobb skulle jeg lage mat hos Lars mens han jobber, og jeg tok opp kyllinglår og la dem i varmt vann, men vannet bare lakk inn i posen og endte opp med å skylle vekk alt krydderet fra kyllingen og jeg er sulten og kyllingen er fortsatt frossen og jeg vet ikke hvordan man tiner i mikroen så jeg spiste en av chipsposene jeg skulle spare til i kveld, og så gikk det opp for meg at jeg har gått helt ekstremt masse opp i vekt (sikkert fordi jeg spiser chips hver dag) og at jeg ikke burde spist posen, for jeg vil jo ikke være feit, men hva skal jeg gjøre, jeg er jo så sulten. Så klarte jeg på et mirakuløst vis å skru på TV-en, men rett etterpå la jeg meg på fjernkontrollen og alt ble svart og snø og det tok hundre år å få Mythbusters tilbake, og så var det bare en kjedelig episode, og nå har jeg ingenting å gjøre siden Pokémonspillet jeg hadde planlagt å bruke kvelden på ikke funker og jeg ikke tok med bok siden jeg hadde tenkt å spille Pokémon, så nå sitter jeg på PC-en og håper at noen skal skrive til meg på Facebook-chat, men det gjør de ikke, og leser failblog, som ikke er noe morsomt lenger, og gleder meg bare til Lars kommer hjem og ordner opp i alt.

Hjelp!

Jeg ble gal, og, må jeg innrømme, noe nostalgisk av Lars' evinnelige Pokémonspilling, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg brukt 199 kr på et Pokémonspill til Gameboyen min. Hjelp.

To ting som ikke har særlig mye med hverandre å gjøre

Jeg kom nettopp på at jeg leste flere bøker enn jeg så band på Roskilde. Kanskje litt mot sin hensikt, men det var koselig allikevel.

I natt drømte jeg at jeg hadde en skikkelig fin rosa ting til å sette barberhøvelen min på. Den hadde til og med et rom til nye barberblader. Da jeg våknet tok det litt tid før jeg skjønte at det bare var en drøm, men da sannheten først kom for en dag, ble jeg veldig skuffet.

Nei da, så ... jo da

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.

Eventuell avskjedstale

Nå drar jeg til Roskilde om ikke så veldig lenge, og jeg føler at jeg burde blogge før det. Man vet jo aldri - kanskje dette blir det siste jeg noen gang skriver? Den siste dokumentasjon på at jeg fantes og hadde en blogg? Man vet aldri. Ikke når det gjelder Roskilde.

Kanskje jeg blir trampet i hjel. Kanskje jeg blir drept og voldtatt. Kanskje noen lurer noen skumle saker i maten eller drikken min sånn at jeg dør. Kanskje jeg blir junkie og aldri kommer tilbake til Norge. Kanskje bussen glemmer meg igjen. Jeg sier ikke at dette skjer, altså. Men det er greit å være forberedt. Derfor tenkte jeg å si et eventuelt ha det.

Jeg er glad i dere. Særlig dere som leser dette på bloggen min, og ikke på Facebook.

... det var visst vanskeligere å skrive avskjedstaler enn det jeg trodde.

Dere har betydd mye for meg.

... særlig når jeg ikke helt vet hvem jeg skriver til.

Men jeg tror egentlig alt går bra og at det blir meget sjovt. Ha det bra!

Kjære dagbok

I går lekte jeg med Kåre og Lars og det var gøy men så begynte de å spille Pokémon og jeg fikk ikke være med fordi Gameboyen min ikke var bra nok og så satte Lars og Kåre og Harald seg i én sofa og hadde det kjempegøy mens jeg satt i en annen helt alene og leste og det var litt trist fordi jeg var ensom men også litt bra fordi jeg fikk en hel sofa for meg selv.

Fy skam dere

RSS er morsomt. Folk kommenterer jo! Problemet er bare at de kommenter på Facebook. Jeg vil ikke være stor på Facebook. Jeg vil være stor på min egen blogg! Derfor oppfordrer jeg alle til å kommentere på bloggen i stedet for. Da hadde jeg nemlig blitt glad. Og glad Bea er koseligere enn sur Bea, det vet alle. Dessuten er det nok samfunnsøkonomisk lønnsomt. Kanskje folk hadde blitt interesserte i å annonsere på bloggen min hvis mange leste den. Og så kunne jeg brukt pengene på å investere i noe ... ja, samfunnsøkonomisk lønnsomt. Og det beste av alt -- kanskje jeg hadde endt opp på en plakat på Bik Bok, jeg også. Det hadde vært noe, det.

Hihihihhi

Jeg er redd!

Her om dagen skulle Lars og jeg være et ordentlig kjærestepar og gå på kino. Hey, en skrekkfilm, tenkte jeg da jeg så Drag Me to Hell på programmet, og siden jeg lå og sov under Fritt Vilt 2, tenkte jeg at SÅ redd blir jeg nok ikke. Jeg tok feil.


Er ikke denne dama det skumleste du noen gang har sett? Jo. Jeg rev nesten i stykker T-skjorta til Lars, og jeg tror aldri før jeg har skreket uten å kunne kontrollere det før denne filmen. Jeg er fortsatt redd når jeg går alene ute og sola skinner.

Du la kanskje merke til klokkeslettet. Litt over åtte. Andre dagen i sommerferien (teknisk sett). Lurer du på hvorfor jeg er oppe? Jeg våkna av at jeg så for meg mrs. Ganush påkalle Lamia. Ikke sjans for at jeg fikk sove etter det.

Håhå!

Nå har jeg, ca. fem år etter andre bloggere, importert bloggen min til Facebook. Nå skal du se fansen kommer løpende! Dette innlegget er mest en test for å se om det funker.

I dag har jeg pakket nesten alt jeg skal ha med på Roskilde, bortsett fra det som er til vask, eller det jeg nødvendigvis må bruke før jeg drar. Jeg har også funnet ut at jeg må kjøpe gaffatape og rødsprit og en lommelykt. Det betyr at jeg må dra nå, siden jeg skal på jobb fem. Så ja, jeg skulle egentlig bare teste at RSS-feed-en funka.

Hilsen Bea

På forhånd unnskyld

Nå skal jeg ut og kjøre. Hvis du blir påkjørt, bulket i, eller på noen annen måte fornærmet av en Volvo, unnskyld. Hvis en Volvo glemmer å vike for deg, unnskyld. Jeg gjorde det ikke med vilje.

Det jeg må ha med meg til Roskilde

I år, som i fjor, legger jeg ut pakkelisten på bloggen. Kom med tips til hva jeg skal ta med. Og nei, jeg tar ikke med gummistøvler. Regner det, putter man plastposer i skoa. Det er da festival.

Mobillader
Mobil
iPod
Billetter
Bussbilletter
Lommebok
Kodebrikke
Lighter
Veske
Bok
Flåttang
Kortstokk

Klær:
Topp x9
Bukse x3
Shorts x2
Tights x2
Kjole x1
Sokker x15
Truser x15
Genser x1
Fleece x1
Regnponcho
Hårbånd
Kjipp-kjapper (jeg har alltid lurt på hvordan i all verden man skriver dette)
Bikini

Toalettsaker:
Shampo
Balsam
Dusjgelé
Barberhøvel
Tannbørste
Tannkrem
Hårbørste
Sminke
P-piller
Paracet
Håndkle
Ansiktsservietter
Våtservietter
Antibac
Plaster
Gnagsårplaster
Solkrem
Aloe vera
Babypudder

Teltting:
Sovepose
Liggeunderlag
Telt
Lås
Tepper
Ørepropper
Vannflaske
Stearinlys
Pute?
Kopper
Lommelykt

Kjøpe der:
Partytelt
Stol
Dopapir
Evt. presenning

Nå har jeg praktisk talt ferie

I forigår kveld sendte jeg mail til spansklæreren og spurte om vi hadde undervisning neste dag. Jeg fikk ikke noe svar, derfor møtte jeg, pliktoppfyllende som jeg er, opp på skolen kvart på åtte. Jeg satt i klasserommet, klokka ble åtte, ingen spanskklasse. Ei heller ingen lærer. Klokka ble både ett over og fem over, fortsatt ikke livstegn. Ti over åtte resonnerte jeg meg frem til at det nok ikke var undervisning allikevel, leverte bøkene tilbake til biblioteket, og gikk hjem. I går kveld fikk jeg svar fra spansklæreren som håpet jeg ikke hadde vært på skolen åtte. Hmpf.

Men hun gratulerte meg med eksamenskarakteren i tillegg, så det går egentlig bra.

Min dag

I dag er virkelig min dag. Først fikk jeg sekser på engelskeksamen. Så gikk jeg på McDonalds for å feire, og der fikk jeg en gratis stor Cola fordi dama i kassa surra. Jeg tror ikke livet kan bli stort bedre.

Litt forskjellig fakta i litt forskjellig font og størrelse

Jeg jobber fortsatt med eksamen.

Jeg savner nesten å stable bøker på jobb.

Jeg vasket overetasjen og rommet mitt i sted.

I morgen skal jeg se Keane og C.C. Cowboys på Norwegian Wood.

Jeg takket dog nei til Norwegian Wood-brunch med familien til Lars fordi jeg er streber og vil gjøre det bra på eksamen.

Jeg angrer på at jeg skrev i facebookstatusen min at jeg ikke skulle logge på før etter eksamen.

Jeg har ikke dusjet på en god stund.

Engelskeksamen
er ikke så digg som man
kanskje
skulle tro.

Jeg

vil

ha

FERIE!

Women - a frightening threat to our earth

Ja da, jeg leser til eksamen, men dette var vel litt morsomt.

Ønsketenkning

Jeg skulle ønske jeg var så trøtt at jeg måtte sitte og drikke kaffe hele tiden. Det er godt, og det passer liksom inn i facebookstatusen når man har eksamen. Men jeg er våken, og blir bare hyper og superstressa av kaffe. Derfor får jeg klare meg på luft og kjærlighet og AIDS.

Selvopptatt, jeg?

Et lite feilklikk, og jeg fant ut at jeg hadde en "mest besøkt"-knapp i Firefox. Så fikk jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg har besøkt bloggen min mest av alle sider i hele verden. Jeg tar meg selv faktisk ofte i å gå inn på den, liksom for å se om det har kommet noe nytt, men jeg oppdager til min forargelse alltid at den ser ut som sist. Mulig dette har noe med at det er min blogg å gjøre, vet ikke helt. Uansett fikk det der meg bare til å se skikkelig selvopptatt ut. Kanskje med god grunn.



Uansett er itslearning besøkt side nr. to. Det var ikke noe hyggelig, det heller. Jeg burde hatt den siden hvor man gir mat til fattige barn når man trykker på knapper på mest besøkte. Men nå husker jeg ikke hva den heter engang, så hyggelig er jeg.

Apropos burde, burde jeg vel egentlig skrive videre om AIDS. Men tro meg, det er helt forferdelig kjedelig. HELT FORFERDELIG, sier jeg. Men eksamen er eksamen, så da må man.

Nydelige sitater og vittige kommentarer

Litt reklame:

Besøk UNDERHOLDENDE UTSAGN for smarte kommentarer, dumme utsagn, kloke ord og livsvisdom. Og kommenter gjerne. Det er morsomt.

Det var mye vits, liksom

Da jeg ba dere hjelpe meg i Firefox/Opera-dillemmaet, tenkte jeg at når har jeg snart et svar. Fikk jeg det? Nei. Se her, da. Alt var forgjeves.

Firefox
7 (50%)

Opera
7 (50%)

Hallo, liksom

Hva er vitsen med å lage en barnesovepose hvis du ikke skriver utenpå at den bare er for veldig små barn? Ellers blir det jo bare sånn at folk som vil ha en billig sovepose kjøper den og ikke får plass i den.

Etisk dillemma

I alle år har jeg vært en svoren tilhenger av Opera, og hakket ned på alle som har brukt mindre intellektuelle former for nettsurfing. Opera er raskest, var først ute med faner og er sikkert bra på andre måter også. Dessuten er det det pappa, Lars, Aksel og andre som har greie på PC bruker. Allikevel har jeg i senere tid gått over til Firefox. Jeg vet ikke, jeg var bare lei av å måtte åpne Firefox separat hvis jeg skulle logge inn på internett på skolen, redigere noe på bloggen min, etc etc etc. Altså kjører jeg for tiden Firefox full time. Men jeg er fortsatt litt i tvil. Skal jeg gå så langt som å gå inn på kontrollpanelet og endre Firefox til standard nettleser? Skal jeg orke å føre over alle bokmerkene mine fra Opera? Pros and cons, folk! Jeg trenger hjelp. Stem på pollen og kommenter her.

Jeg ber på mine knær

Jeg har prøvd å legge det fra meg, la det ligge. Tenke at det er ikke så farlig. Jeg kan vel ha lesere jeg ikke vet hvem er. Folk kan vel få kommentere alt mulig uten at jeg vet hvem som står bak, prøvde jeg å si til meg selv. Men det er ikke så lett, altså. Jeg er en nysgjerrig person. En over gjennomsnittlig nysgjerrig person, og jo mer noe blir holdt hemmelig for meg, jo viktigere blir det å få vite det.

Allikevel er noen grusomme nok til å kommentere anonymt. Jeg vet ikke om det er én eller hundre, om vedkommende er ung eller gammel, snill eller slem, jeg vet ingenting! Derfor vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, heller. Tenk om det f.eks. er kongen. Da kunne jeg jo ikke skrevet et halvsinna innlegg, for det gjør man jo ikke om kongen. Men jeg regner med at det ikke er det, da jeg ikke har hørt kongen si "eid", og fortsetter derfor å trygle og be. Kan ikke folk bare signere med navn og gi meg en god natts søvn?

I natt

I natt drømte jeg at jeg bytta plass på sokkene og trusene i undertøysskuffen min, og at Charlotte var klar til å gifte seg og innså at hun kanskje ikke kunne forvente å finne en perfekt mann.

Jeg føler at livet mitt flommer over av innhold.

Søndagsbabbel og bilkjøring

Jeg jobber med en høyest prokrastinert fremføring om Ludvig 14. nå, men jeg synes også det er lenge siden jeg hadde blogget. Og må man velge mellom to morsomme ting å gjøre, velger man, hvis man er et godt menneske, den som gjør flest mennesker til lags. Elevfremføringer er kjedelige. Bloggen min er hysterisk morsom. Derfor; HEI!

Jeg kjørte i dag igjen. Jeg var faktisk ganske flink. Så ganske flink at pappa påsto jeg nesten ville stått på en oppkjøring. Selv om jeg ikke kjørte i byen, og jeg bare nesten ville stått, er det fortsatt bedre enn sist gang (hylende mor i baksetet), så jeg er fornøyd og glad. Men fortsatt, det er bare nesten. Jeg ser meg rundt på veien. Det er så mange biler der. Altfor mange. Og jeg tenker: hvordan har alle disse klart å ta lappen? Hver enkelt en har slitt seg gjennom trafikalt grunnkurs (OK, ikke alle siden dette er ganske nytt, men), glattkjøring, oppkjøring, teori og praksis. Hvordan får de det til? 1 av 5 går ut av grunnskolen uten å kunne lese, men bil, det kan de kjøre. Hvorfor ble det sånn? Folk dropper ut av skolen fordi det er så anstrengende og fælt, men lappen, den får de. Hvordan klarer de det? Noen som har noen fine tips til hvordan man lærer seg å kjøre? Please, let me know.
(Og jeg vet at når du skal få frem at du er dårlig, burde du ikke innlede med hvor flink du er før du bare plutselig sier at du ikke er flink allikevel, men siden dette ikke er en skolestil og jeg ikke får karakter på den, går det helt fint, ikke sant?)

Ellers synes jeg alle skal krysse fingrene for at jeg kommer opp i eksamen 11. og ikke 15., sånn at jeg kan nyte Norwegian Wood og Keane fullt ut.

Bea deler livserfaring

Jeg vet at det er lettere å lære av sine egne feil enn andres, men jeg vil virkelig ikke at noen skal havne i samme situasjon som den jeg er i nå. Derfor ber jeg dere om å ta følgende seriøst.

Først, ikke gå med hullete sokker i sko. Det var slik det hele startet. Jeg tenkte at det kan da ikke være så farlig. Vel, det var det. Jeg fikk blemmer på størrelse med druer, og da overdriver jeg faktisk ikke, på hælene. Det var vondt, hvis en slik tilleggsopplysning skulle være nødvendig. Så da kunne jeg naturligvis ikke gå med Converse-skoa. Altså måtte jeg finne noen andre sko. Hva slags sko har jeg som ikke dekker hælen? lurte jeg på, og fant til min store fryd de grønne Diesel-skoa med høye hæler som jeg nesten aldri har fått brukt. Hurra, tenkte jeg. Det er siste gang jeg tar gleden på forskudd. Det så bra ut, jeg ble høy og jeg fikk endelig brukt dem, og turen til Asker gikk ganske greit. Det gjorde ikke tilbaketuren. Jeg har nå enda flere gnagsår. Veldig mange flere gnagsår. Jeg har brukt opp en Compeed-pakke på tre dager, og til tross for dette halter jeg rundt som om jeg var minst fem ganger så gammel som det jeg er. Hva kan vi lære av dette? Jo, ikke tro at høyhælte typiske gnagsår-sko er løsningen. Det er de ikke.

Til alle gryende eller allerede eksisterende gitartalenter

Gitar er fint å høre på. Gitar er god underholdning, det er romantisk, det er en fin ice-breaker, det er vakkert. Men alt har sine grenser.

Gitarfolk har en tendens til å tenke på seg selv som universets sentrum, den ultimate utgaven av et menneske, en liten flik av Platons idéverden som har forvillet seg ned på jorden. Gitaren er der uansett hva man gjør. Sitter man ved bålet om kvelden passer den fint inn. Men når vi dødelige prøver å føre en samtale, høre på annen musikk eller se på film, ser gitarfolk seg som hevet over alt dette, og jammer videre med stadig høyere volum for å overdøve all annen aktivitet. Klimpre, klampre, åh, jeg trodde dere bare satte på filmen for å høre meg spille mer, jeg. Det at jeg kan Wish You Were Here på gitar er mye viktigere enn det dere snakker om. Uansett! Det er irriterende! Det finnes annet med verdi i verden. Tro det eller ei.

Og jeg spør igjen

Forrige poll er avsluttet, og heldigvis har jeg bare fire lesere som er like teite som Lars. Da Lars er en av disse, går det nok bra. Ellers er ti stykker enige med meg. Jeg er glad i dere.

Jeg vil belønne dette gode resultatet med nok en poll, et spørsmål jeg har lurt på i lengre tid. Når du må gå forbi noen, og det er trangt, si ved et restaurantbord eller i en toggang, presser du rompa eller skrittet mot dem da? Kom gjerne med skriftlige svar også. Jeg må virkelig finne en løsning på dette.

Blogg møter Nettby

Jeg har blitt utfordret av Kamilla, og derfor ser jeg meg pent nødt til å svare på denne nettby-surveyen for femtiende gang.

BRUKER DU?

1. P-piller? Ja.
2. Å pusse tennene dine mer enn en gang for dagen? Ja, for tenk.
3. Større sko-strørrelse enn 37? Ja.
4. Å drepe edderkopper med egne hender?  Med egne TENNER, skal jeg si deg.
5. Sminke? Jepp.
6. Solbriller hver dag? Nei.
7. Å mobbe noen? Bare de som fortjener det / er morsomme å mobbe.

HAR DU?

1. Minst 3 tannbørster? Nei. :(
2. Kondomer på rommet ditt? Ja.  :O :O :O
3. Noen klær du har arvet som er ALT for store? Neh.
4. Noen gang pult på en do? Definer "do".
5. Svarte sokker på deg nå? Nei.
6. Opplevd at noen har vært utro mot deg? Nei.
7. Falt ut av sengen? Ja. :(
8. Knust noens hjerte: Ja.
9. Fått ditt eget hjerte knust: Ja. Jeg trenger snart nye måter å skrive "ja" på.
10. Fått en drøm i oppfyllelse: Som faen.
11. Gjort noe du angrer på: Sjelden, men ja.
12. Juksa på en prøve: Da jeg var ung og samvittighetsløs.


AKKURAT NÅ

1. Hva har du på deg: Dyne.
2. Hva hører du på nå: Nytt på nytt.
3. Hvor er du: Senga til Lars.
4. Hvem chatter du med: Ingen.
5. Hva ser du på: Nytt på nytt og Lars.
6. Hva skulle du egentlig gjort: Hjulpet Lars med oppgave.

SVAR HELT ÆRLIG

1. Pusser du tenner: Ikke etter at jeg innså hvor attraktivt morgenånde er.
2. Liker du noen : Ja ass.
3. Har du piercing noe sted: DIN MAMMA HAR PIERCING NOE STED
4. Har du noen tatoveringer: Nei.
5. Kjører du ulovlig: Nei.
6. Drikker du da: Meget ansvarlig.
7. Røyker du: Nei.

PERSONLIG

1. Hva vil du bli: Advokat. Og rik.
2. Hva har vært den beste dagen i ditt liv: En eller annen fra 13. november 2008 til nå.
3. Hva kommer aller først i livet ditt: Unnfangelsen. HAHAHAHA!
5. Er du forelska: Ja, for tenk.
6. Hva er du mest redd for? Å miste folk.
7. Hva pleier du å tenke på før du legger deg til å sove: Kjernefysikk og barberskum.
8. Har du noen gang mistet noen du virkelig elsker: Nei.
9. Hvor mange ganger har du vært dypt forelsket: 3.
10. Er du glad i familien din: Ja.
11. Er du glad i vennene dine: Nei, jeg er bare sammen med dem for sexens skyld.

Nå utfordrer jeg Lars (link står ute på siden der), sånn at han må nedverdige seg til Nettbysurveyer på sin ellers så intellektuelle og samfunnskritiske blogg. Alle andre får også lov å svare, men jeg er redd for at folk skal føle seg ekskludert.

Lidelse

Hva er verre enn et tusenbein med gnagsår?

Jo, når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia.

Hva er verre enn når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia?

Jo, når du setter den til å lade natten før du skal toge til Bergen, og den ikke lader.

Kritikk av det norske togsystem

Alle suksessfulle politiske tenkere hadde kjedelige navn på bøkene sine. On Liberty, Second Treatise on Government, Wealth of Nations. Jada, her er alt jeg skal skrive om, nå trenger du egentlig ikke lese boka. Men folk leste visst bøkene allikevel, og de nådde ut til folk. Derfor følger jeg nå samme strategi. Jeg har et kjedelig og avslørende navn på denne bloggposten, for jeg er irritert og skal kritisere NSB.

Jeg pendler, som kjent, til Bergen. Med tog, fordi fly er slitsomt og dyrt. Og dumt for miljøet. Men denne gangen, da jeg skulle bestille tog, var det en stor trekant med et utropstegn inni ved siden av alle klokkeslettene. NEI! VI BYGGER PÅ TOGBANEN (til en overraskende forandring)! Vi skal erstatte masse transport og sånt, men det er vanskelig, da, så ikke forvent at det går særlig bra, kunne man lese videre. Okei, greit. Jeg kan godt vente litt. Slikt er man vant til i et land hvor det eneste togselskapet bortsett fra flytoget kan komme så sent de vil og fortsatt få passasjerer. Men hvordan gjør jeg resten? Når går erstatningsbussen? Hvordan funker dette? Jeg visste ikke, så jeg ringte. Første innvending: det er unødvendig å ha ventemusikk på hvis du HELE tiden skal avbryte den med snakking om at alle er opptatt og vennligst vent. Etter en god del minutter med oppklippet musikk og beklagelser i hytt og pine, tok de telefonen. 90% av samtalen gikk ut på at "nei, jeg vet ikke helt, skal vi se, dette var vanskelig, hmm, ja, nå har jeg noe her, nei, vent. Hm, jeg skjønner ikke dette, jeg, altså", og vi avsluttet, fortsatt venner, med at hun skulle sende meg en melding når hun snakket med noen som kunne dette. Så lenge etterpå at jeg var sikker på at hun hadde glemt meg og var godt igang med en annen kunde som om jeg aldri hadde eksistert, fikk jeg en melding om at jeg må busse til Drammen, toge lokalt til Hønefoss, og DERFRA ta toget. Herre, da. Jeg skal ha med meg koffert!

Ja vel, men hva gjør man vel ikke for kjærligheten. Så var det bare å kjøpe billettene, da. Du skal en liten tur til kjæresten din i helgen? Ja, det blir 1060 kr, det. Kvarte månedslønna di, sier du? Vel, vi bryr oss ikke, selv om vi er myemyemye dyrere enn all annen kollektivtransport i hele verden.

Moral: slik går det når en bransje ikke utsettes for konkurranse. NSB kan oppføre seg hvordan de vil, rote så mye de vil, være så dyre de vil, komme så mye for sent de vil og forandre så mange planer de vil. Folk har ikke noe annet valg, i hvert fall ikke fattige, lapp-løse folk som meg, og de hover inn penger. Ufortjente penger. FY!

En helt ny blogg!

I hvert fall nesten. Som den oppmerksomme leser som faktisk bryr seg om meg (ikke Lars, med andre ord) kanskje har lagt merke til, har bloggen min lenge vært lilla. Men i går kveld, da jeg skulle sove, tenkte jeg litt før jeg sovnet. Grønn, tenkte jeg. Det er vår. Grønn er en fin farge. Hvorfor ikke rett og slett forandre fargeskjemaet på bloggen min? Jeg fant intet godt svar på dette, og her har du konsekvensene av det. Jeg har til og med slått meg kraftig løs i Photoshop og laget en skikkelig heftig logo som garantert vil gjøre medie-elever grønne av misunnelse. (Tok du den? Grønne? Siden bloggen min er grønn nå, liksom, hahahahahaha)

Lars synes grønt og hvitt er stygt sammen. Jeg synes det er fint. (Jeg måtte bare skrive det der for å demonstrere at jeg er en uavhengig kvinne som fint kan gå imot kjærestens ønsker og smak og behag.)

Edit: Angående navnet endret jeg det, siden jeg, etter å ha hatt denne bloggen i over ett år, fortsatt ikke har klart å komme opp med noe kreativt navn på den. Den har liksom blitt hetende Beablogg (i hvert fall hos Nicolay), så hvorfor ikke gjøre det offisielt?

En stor takk

Jeg har hatt min siste mattetentamen, og jeg er lykkelig. Det er mange grunner til det. Jeg skal aldri streve meg igjennom uforståelig sannsynlighetstull igjen, jeg kan gi kalkulatoren min til søstera mi og jeg slipper å gjøre lekser. Den største grunnen til at jeg hopper av glede er dog at jeg ble nevnt på tentamen. I et stykke. Bea dekorerte snøbrett.

I de tolv årene jeg har gått på skole har jeg løst mattestykker der Ola, Kari, Anne og kanskje Trine har plukket epler, malt vegger og delt pizza, men aldri har Bea vært med. Bea har sittet på sidelinjen grunnet sitt litt uvanlige navn og aldri fått leke med de andre. Men nå ble hun nevnt. Slik jeg tolket det var hun til og med den som gjorde den viktigste jobben på brett B. Og hun jobbet så mye hun bare kunne. Jeg ser på dette som et steg i riktig retning når det gjelder integrering av oss med uvanlige navn, og ønsker å uttrykke min begeistring og takknemlighet mm.

Jeg elsker å ha rett!

Det var politietterforsker Bandak som stjal skiene. Jeg visste det, og nå har jeg fått det bekreftet. Sånt er deilig.

Istid i helvete

Det er nesten så det er flaut å innrømme det. Det går imot alle mine tidligere prinsipper, og jeg føler meg virkelig ikke et fnugg som meg selv når jeg åpner lommeboka og ser et grønt Elixia-kort. Men de hadde bursdagstilbud, og plutselig drasset han meg rundt på senteret med en entusiasme som hadde gjort Hitler misunnelig og pratet om hvor høyt jeg kom til å elske spinning, og i neste øyeblikk skriver jeg under og er inspirert som aldri før. Så fra første mai finnes ikke usporty Bea lenger. Fra første mai er det opp klokka fem for å trene før skolen, drømme om tredemøller på natta og leve og ånde for spinningtimene.

Følg med videre for den spennende fortsettelsen.

To ord som er vanskelige å skrive

Hvitvin - jeg vil alltid skrive vithvin.

Eksklusivt - jeg må tenke så det knaker og taste med samme hastighet som første gang jeg skrev på en PC når jeg skriver det.

Flickan som lekte med män som hatar kvinnor

Jeg elsker å lage kule, lekende overskrifter som uredde og utfordrende vrir på titler som har noe med det jeg skriver om å gjøre. Denne gangen skal jeg skrive om Män som hatar kvinnor. Jeg vil se filmen, derfor leste jeg boka.

For å, pedagogisk som jeg er, starte med noe positivt, var boka kul i den forstand at den inneholdt litt morsom fakta nå og da, a la Dan Brown i beskjeden form. Jeg kan ørlitte mer om hacking nå enn før jeg leste den, og det er bra, for hacking er ganske interessant, og veldig skummelt. Men ellers skjønner jeg ikke hva alt hysteriet er om. Jeg tok meg flere ganger i å lure på om jeg hadde klart å kjøpe feil utgave av boka, et slags dårlig førsteutkast, de kapitlene som ikke kom med (a la "deleted scenes") eller liknende. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor kunder kommer styrtende til meg på jobb og lurer på om jeg har noe som er i nærheten av så fantastisk slående genialt som Stieg Larsson.

Greit at den ikke var spennende fra første side. Jeg skjønner jo at man må få med bakgrunnsinformasjon. Men den kunne kanskje prøvd å bli litt spennende etter femti sider. Nei. Da var vi fortsatt på en evinnelig utgreining om en kar som lagde noen firmaer og flyttet noen penger. Men etter det burde det da bli spennende. Eller kanskje i hvert fall etter hundre sider. Men nei da, ved to hundre sider var det fortsatt ikke annet enn slektshistorie, av og til avbrutt av at Kalle Blomkvist spiste brødskiver. Eller, vent. Ikke av og til. Veldig ofte. Veldig, veldig, veldig ofte. Han gjorde nesten ikke stort annet enn å spise brødskiver. Av og til gikk han en tur, av og til leste han politirapporter, en sjelden, sjelden gang i blant tenkte han litt over hvem som kunne ha drept stakkars Harriet, men for det meste spiste han brødskiver. Jeg ble oppriktig skuffet da brødskivene ikke hadde noe med oppklaringen av saken å gjøre. Så sentral plass som de hadde i romanen, trodde jeg virkelig de skulle ha det.

Da de etter rundt 400 sider begynte å etterforske saken på ordentlig, tenkte jeg at hei, nå skjønner jeg hva folk snakker om! Dette er spennende! Nå kom han jo faktisk på noe! Og så var det spennende i ca. 10 setninger, før han tok pause fra det spennende og vendte tilbake til brødskivene sine. 

Siden jeg er slik en pedagog, skal jeg avslutte med noe positivt også. Nemlig karakteren Lisbeth Salander. Greit, så var hun en relativt stereotyp karakter, den typiske outsideren som ikke passer inn fordi hun er så mye mer intelligent enn resten. Men jeg har, tross forutsigbarheten, litt sansen for den type personer. De fikser alt, liksom, har alltid en kul løsning på lur, og er ganske spennende. Det veide på en måte litt opp for alle brødskivene. Selv om hun spiste et par av dem, hun også.

Je suis vært en Paris

Jepp, jeg har vært i Paris, for dere som ikke skjønner fransk, og det var kos, romantisk, vakkert, interessant og alt sånt som en Paris-ferie skal være. Her kommer noen nevneverdige ting.

Hotellet. My Hotel in France, Montmartre. Som navnet indikerer, var det ikke akkuart Sheraton. Det var ikke Thon hotell heller, eller noe annet middelmådig. På rommet var det to plankesenger, en dusj som var så liten at man måtte ty til akrobatiske øvelser for å komme seg inn og ut, for ikke å snakke om vaske seg, et dørhåndtak som hoppet av hvis man prøvde å lukke døren og en do. Sengene hadde mistet noen av sengebeina, og disse var, kreativt nok, erstattet med malingsspann som var litt presset sammen for å gi sengen en relativt jevn høyde. Frokost skulle egentlig ikke være inkludert, men vi var heldige. Vi fikk en croissant i hånda og en mynt til kaffemaskinen hver dag! En annen morsom detalj er at rommet lå i sjette etasje. Hotellet hadde ikke heis.

Bombetrusselen. Da vi ankom Orly flyplass gikk jeg på do, og begynte i tankene å rose Frankrike og Orly flyplass for fine offentlige toaletter og stil og klasse. Disse tankene tok dog en brå slutt da jeg kom tilbake, bare for å bli jaget vekk av sinte, ikke-engelsktalende politimenn som vi etter hvert skjønte prøvde å evakuere oss. De fikk det til til slutt. Vi satt og ventet. Og ventet, og ventet, og ventet. Så fikk vi beskjed om at vi kunne gå, bare for å stå og vente lenge, lenge, lenge. Til slutt fikk vi bagasjen og alle ble glade. Vi fikk aldri vite hvorfor vi måtte gå igjennom alt dette, men vi er ganske sikre på at noen prøvde å sprenge verden i biter. Det var i hvert fall ingen barbermaskin.

Sjokket. Mens vi satt og ventet, forlatt og evakuert, så vi igjennom hotellpapirene en siste gang. Joda, det ligger der og der, ikke frokost inkludert, bla bla bla. Check in age 21. Oi. Lars er ikke 21, og jeg er i hvert fall ikke 21, til sammen er vi godt over, men det skulle nok ikke hjelpe. Oi. Men altså, vi måtte jo prøve. I verste fall fikk vi finne oss en benk og evt. få gratis opphold på en glattcelle over natta. Men hotellet sjekket ikke leg, og alt ble bare fryd og gammen.

Fniset. Lars ble voksen mann i Paris, hele 20 år, og selv om jeg klarte å glemme bursdagslysene jeg hadde kjøpt, ble det en fin dag. Vi satte oss i en park ved Louvre og drakk bursdags-musserende hvitvin. Ved siden av oss satt fire unger i alderen 15-16 år, én gutt og tre jenter. De løp rundt og hylte og skrek og la hverandre i bakken, og vi begynte, lett underholdte, å kommentere og analysere dem. De hadde nettopp kommet i puberteten og var på det stadiet der man klemmer og er oppi det motsatte kjønn konstant for å vise at nei, jeg er VÆFFAL ikke redd for guttelus. Gutten var enten homo og hadde derfor bare jentevenner, eller så var han interessert i to av dem. Æsj, hun ene var stygg. "Tenk om de skjønner norsk," sa jeg plutselig. "Nei, herregud. Ingen kan norsk," sa bursdagsbarnet skråsikkert. Vi fortsatte vår utpønskede baksnakking, og ble plutsleig avbrutt av gutten. "Ursäkta, 'ar ni en tändare?"

Resten av bursdagen var fin, vi spiste på en restaurant som var litt for fin for oss. Derfor plasserte de oss ved utgangen, og vi måtte rope og skrike for å få se dessertmenyen. Men det var god mat, selv om de glemte å steke biffen til Lars, og vi drakk vin til 32 euro. Fattige studenter, som vi er. 

Ellers satt vi mye i koselige parker og drakk vin og spise baguette og brie og jordbær og sjokoladecroissanter, vandret gatene, gikk opp på Triumfbuen, gikk IKKE i Louvre fordi Lars er ukulturell, tok Metro, spiste biff, så på utsikten fra Sacre Coeure elns og så på Eiffeltårnet nedenfra. Det var kos. Hele turen var kos. Jeg er glad i kjæresten min.

Det handler om å følge sine drømmer

Ja, jeg vet dere sier at jeg skal fullføre skolen og få en godt betalt jobb, dere iskalde kapitalister, kyniske A4-mennesker som aldri virkelig har kjent lykken av fuktig gress under føttene en solskinnsmorgen, lyden av bølger mot stranden eller lukten av pinnebrød. Ja da, jeg burde studere økonomi som alle andre og skaffe meg to barn og en folkevogn. Men jeg er lei av å skulle passe inn i deres mønster. Jeg er lei av å skulle være som alle andre når jeg er det motsatte. Derfor drar jeg til Himalaya i sommer. Jeg skal leve i ett med naturen og geitene jeg skal skaffe. Stå opp med sola og sove ved bålet som skal holde villdyr vekk. Jeg skal lære hva det vil si å virkelig leve.

Så får du ha lykke til med økonomistudiene og det falske livet ditt.

Lappen schmappen

Før i tiden anså jeg meg selv til å være en gjennomsnittlig intelligent person. Jeg fikk til det meste helt greit, liksom. Men så kom bilen inn i mitt liv. Folk tar lappen i hytt og pine rundt meg. Skolegården er stappfull med biler og folk nesten river og sliter i deg for at du skal sitte på med akkurat DEM når du skal på fest i helgen. Alle, også folk jeg ikke tenker sånn ekstremt høyt om til vanlig, får lappen. Men ikke jeg.

Jeg bare klarer det ikke. Jeg vet at jeg skal se i speilet når jeg svinger, men det skjer aldri. Jeg vet at jeg skal se til venstre i rundkjøringer (eller skal jeg det?), men når jeg kommer til rundkjøringen er det biler overalt og jeg vet ikke hvilke som skal hvor. Landeveiskjøring har jeg ikke engang turt å prøve meg på. Og jeg ble atten først av nesten alle.

Uansett, jeg har innsett at jeg har et problem, og det er alltid første skritt på veien til frelse. Etterpå skal jeg kjøre til Moss og tilbake fordi pappa skal kjøpe massasjestol. Veiene vil ikke være trygge.

Jippi!

Og så var det min tur, da. Lenge siden jeg har blogget her, liksom. Og så er det bursdagen til Beablogg, 'a, gett!

Og så til greia. Forrige gang jeg skrev her, ba jeg Beas lesere kommentere med ting jeg skulle skrive om. Så nå skriver jeg opp forslagene på små lapper, for så å legge dem i Stetson-hatten min. Jeg skal nå trekke et emne, og for å minne dere på alternativene, lager jeg herved en liste:

- Sesam stasjon og døden
- Sindre
- Giftermål i 18-årsalderen
- Lars Baastad (som ikke er den originale Lars, av oss er jeg den originale, grunnet tidligere fødsel)
- Couscous og kanel + andre ting som skal i munnen (håhå!)

Og den heldige vinneren er Lars Baastad!

Jeg ble kjent med Lars i åttende klasse, altså i 2002 (serr, er det sju år siden jeg begynte på ungdomsskolen?!). Han var en grei gutt som var veldig treig og flink til å tegne. Han var blant de som satt i klasserommet i spisefri og spilte kort, og det var jeg også. Jippi. Uansett, han er en fin fyr. På videregående hadde vi ikke så mye kontakt, da han gikk på Asker og jeg på Nesbru, men det gikk greit. Vi var bl.a. på hyttetur mot slutten av andre klasse, og der ble jeg kjent med Lars' sanne sovenatur. Han snakker i søvne. Helt ekstremt. Og han sover tungt. Veldig tungt. Vi måtte slå ham hardt for å få ham til å stoppe, men vi fant fort ut at når han sa ja, mente han "zzz". For han svarte i søvne at han skulle stoppe, og falt til søvn øyeblikkelig etterpå. Jeg vil ikke sove på rom med ham igjen.
Før jul en gang fikk han regulering, og den er veldig fin.

Jeg gidder ikke skrive mer, egentlig. Men jeg har iallfall gjort oppgaven min. Hvis flere lesere får lyst til å sende inn forslag om hva jeg skal skrive om neste gang, bare kommenter i vei. Men det er ikke lov til å foreslå Lars Baastad, siden jeg allerede har skrevet om ham nå.

Hurra for Beablogg!

Improsang for bloggen (mel.: Bamsefar i lia):

På nettet skulle være fest
hos Beablogg, en ninja,
for bloggen fyller nemli' år
omtrent på denne tia.
Flotte, snille bloggen vår
fyller jammen år i år.
Hei hurra for Beablogg,
så nyd'li' som et ... hogg?

Hjertelig hilsen Lars

Hurra!

I dag blir bloggen min ett år, og jeg har lurt litt på hva jeg skal gjøre for å feire denne dagen. Noen sletter alt, andre starter ny blogg, kanskje jeg skulle skiftet layout og skrivestil helt? Nei, vet du hva, jeg blogger i engelsktimen, setter inn et fint bilde, forlanger en hilsen av alle som leser bloggen min og stikker til Oslo for å finne bursdaggave til Lars etter skolen.

Søtt

Hurra, nå stikker jeg bort til HG, som jeg ikke har sett på et halvt år. Hvilket er trist, for vi så hverandre hver dag før, men det er jo bra at jeg skal dit nå. Glasset er alltid halvfullt. Og, for å feire og fordi jeg ikke rekker skrive stort fordi jeg skal gå:

Æsj da

Hvordan har jeg klart å få 22% fravær i gym? Jeg som alltid stiller først i klassen etter å ha jogget meg en oppvarmingsrunde rundt Semsvannet på egen hånd. Her er det noe som ikke stemmer, altså.

For you, thirty times over

Ja da, det er ganske lenge siden Lars utfordret meg, men herregud, TRETTI ting om meg selv. Greit at jeg er spennende og unormal og helt fantastisk i forhold til alle andre, men jeg er jo så glad i å snakke om meg selv at dere vet alt allerede. Særlig dere som leser bloggen min, og det er jo dere som kommer til å lese dette også. Men så har det seg slik at jeg skriver (les: prøver å skrive, stadig avbrutt av Facebook og SMS-er til min utkårede) analyse av The Kite Runner (for verdensherredømmets skyld: Kite Runner analyzis), og det var ikke så gøy som jeg trodde det skulle være. Turns out jeg ikke aner hvordan man skriver noe slikt. Da er blogg morsommere.

1. Jeg kræsjet med en elg i sjuende klasse. RIP.
   
2. Jeg bøyer tærne på en merkelig måte når jeg går, sånn at jeg får hard hud på oversiden av tærne.
   
3. Jeg har satt for meg at jeg skal lese allle norske, svenske, danske, engelske og tyske bøker på originalspråket. Spanske også, etter hvert.
   
4. Jeg har dårlig selvkontroll når det gjelder mat og penger.
   
5. Mamma sto på knærne da jeg ble født.
   
6. Derfor er nesa mi brukket. Derfor er jeg stygg.
   
7. Jeg greier ikke å la være å pirke på maskaraen min. Ja, det ser dumt ut, men til gjengjeld er det innmari gøy!
   
8. Jeg greide ikke å si R før jeg var rundt fire-fem år.
   
9. Jeg liker å brenne ting.
   
10. Jeg tåler lite alkohol.
    
11. Jeg gikk på dans i ett år på ungdomsskolen.
    
12. Jeg gråt foran jazz-timene fordi jeg grudde meg så til å være den dårlige som gjorde at vi måtte ta alt på nytt.
13. Jeg kan starten av My Heart Will Go On på piano. Jeg må si jeg har mye igjen for de fire årene jeg spilte, altså.
    
14. Jeg har høydeskrekk hvis jeg ikke er HELT trygg.
    
15. Jeg får helt grusom migrene-liknende hodepine når jeg har mensen, særlig på kveldene.
    
16. Jeg var lenge redd for kirsebær fordi jeg var overbevist om at jeg kom til å bli full hvis jeg spiste dem.
    
17. Dette var fordi Emil från Lönneberg var mitt største idol og min første kjærlighet.
    
18. Dette førte til at alle som kom på besøk til oss ble tildelt roller som Alfred, Lina, Griseknoen og jeg vet ikke hva. Mamma og pappa ble bekymrede for meg etter hvert.
    
19. Jeg får dårlig samvittighet av alt og ingenting, og hater den følelsen mer enn noe annet.
    
20. Jeg får sekser i matte, men tar frem lommeregneren hvis jeg må finne ut hva søtten pluss tjuefire er.
    
21. Jeg var hysterisk redd for lus og fulle folk da jeg var liten.
    
22. Jeg ser aldri på TV.
    
23. Jeg lever etter regelen der man går ut ifra det verste og blir positivt overrasket.
24. Det skal ingenting til for å gjøre meg hoppende glad.
    
25. Men heller ingenting til for å gjøre meg skikkelig lei meg.
    
26. Jeg mistet min siste melketann i åttende klasse.
    
27. Jeg blir som regel misfornøyd med en 5+.
    
28. Jeg gjør en breathtaking cover av Bjørnen sover på gitar. Det er bare ingen som har sansen for ekte kunst.
    
29. Senga mi tar opp fire femtedeler av rommet mitt.
    
30. Jeg har verdens beste kjæreste.

Sånn, nå må jeg skrive Kite Runner igjen. Nå er det Heidi, Sindre og Aksel sine turer.

Halvfullt glass

50 mils avstand er kanskje ikke det man ønsker seg mest i et forhold - det er blant annet litt kjipt å bare få kysset kjæresten sin annen hver uke, men vi ser lyst på det og er glade for det at vi snart har så mange gratis NSB-tepper til at vi slipper å kjøpe telt til Roskilde.

Norsk stil

Jeg har lenge vært irritert fordi jeg ikke har fått de norskkarakterene jeg ønsker meg. I går ble dog verden snudd på hodet, og jeg fikk 6 - på stilen min. 6 -! Stilen var en elendig artikkelmølje om barokkens menneskesyn (dette burde få meg på førsteplass hos Google!), og jeg spurte hvordan jeg kunne få bra på noe så dårlig når jeg ellers får dårlig på bra ting. Jo, denne gangen hadde jeg truffet så direkte på sjangergvalget. Det var liksom ikke noe tvil om at det var et essay. Et essay? Så, det er tydeligvis når jeg bestemmer meg for å droppe essayet til fordel for en artikkel at jeg virkelig treffer midt i blink som essay-forfatter. Men dette er jo flott. Slik skal jeg sikre meg sekser i norsk:

1. Skrive om noe uinteressant. Barokkens menneskesyn, f.eks.
2. Skrive dårlig.
3. Skrive usammenhengende.
4. Sist, men ikke minst: prøve å skrive en artikkel, si at det er et essay.

Ellers drar jeg til Lars halv tolv i kveld, ENDELIG.

Bloggen min blir bare mer og mer interessant

Når jeg endelig har kommet ordentlig igang med A Clockwork Orange og til og med har printet ut en NADSAT-ordbok, mailer biblioteket meg og skal ha den tilbake. Jeg tenker jeg går ned og trygler og ber etter skolen.

En fattigs hverdag

Jeg har blitt et voksent og ansvarlig menneske. Jeg låner ikke penger, og jeg sparer det mamma skylder meg til jeg skal til Bergen (jej!) om under en uke (jej igjen!). Jeg hadde med meg matpakke i dag og i går, til og med. Ikke at det var nok. Ikke som om det var på langt nær nok. Jeg er skrubbsulten, og da mener jeg skrubbsulten. Så skrubbsulten at jeg gleder vettet av meg til å komme på jobb, bare så jeg kan spise den fortryllende deilige rett i koppen-suppeposen som ligger og venter på meg. Tomatsuppe med kjøtt og krutonger, dere. Kjøtt og krutonger. Tomatsuppe. Munnen min renner over.

Vinterproblem

Hvordan i all verden er det tenkt at jeg skal komme meg over her?

Jeg tar enhver utfordring med et smil

Lars utfordrer meg nok en gang, jeg svarer nok en gang.

Denne gangen skulle man inn på Wikipedia og trykke på Random article, for å få navnet til et band du liksom skal lage. Så går man på Quotations Page, trykker på random quotation, og de fire-fem siste ordene i sidens siste sitat er navnet på bandets første plate. Til sist må du ha et cover. Gå på Flickers Explore Last 7 Days, og velg det tredje bildet. Mos alt sammen i Photoshop. Dette blir moro!

Bandet mitt heter Rudolf Heinze, plata heter Advise them to do it og nå skal jeg lage cover. JEJ.

Jeg tror jeg skal bli designer. Nå utfordrer jeg Heidi fordi hun har/hadde Photoshopskillz, og Sindre fordi det er på tide at han begynner å blogge igjen.

Nam nam

Selv om utdanningsmesse er kjedelig, og jeg ble servert en løgn om at UiB ikke tilbyr mandarin, føler jeg at det var verdt det. Nå gomler jeg godis og må innrømme at jeg er mye mer positivt innstilt til fagforeninger. LO-kjærligheten smaker nam.

Nei da, ikke gidd å inviter Bea med på noen ting, dere, hun har det helt fint helt alene, hun

Jeg har ingen venner i dag, men hey, Sex and the City og Sørlandschips er undervurdert, og jeg er sikker på at jeg har det minst like gøy som alle andre. Jeg er dog meget skuffet over at ingen har fortalt meg at Lost har startet igjen. Men jeg overlever det, for jeg banket nettopp Daniel i duellen og hei, hvor festlig jeg har det. Og nå begynte min store nettby-flørt å snakke til meg på MSN. Jeg føler at dette blir en flott kveld.

Jeg vet at min tid kommer

Jeg er syk, men det stopper meg ikke fra å dra på jobb og selge bøker og rigge torg til krampa tar meg. Det stopper heller ikke mine medarbeidere fra å hamre løs på meg med alt de har. Mammutsalget nærmer seg med stormskritt, og vi må bære alle torgene rundt og rearrangere hele butikken. Dette skulle jeg selvfølgelig hjelpe til med, som den ivrige medarbeider jeg er. Det var da jeg skjønte at innsats uten resultat bare telte i gymmen på ungdomsskolen, og at de som sier at det er tanken som teller, bare lyver. Torg er tunge. Veldig tunge. Jeg tok tak. Strammet fjellene av noen biceps jeg har, prøvde å løfte. Og prøvde igjen. Etter fem prøvinger og femdoblede biceps-fjell lettet torget en millimeter, og jeg tenkte JESS, jeg er sterk, men nei, Bea, ikke dra bordet bortover. Du må løfte. Blod, svette og tårer i bøttevis. Jeg prøvde virkelig. Allikevel fant de ut at det gikk fortere og bedre om jeg bare sto og smilte og så på. Så lo de masse, og stengte meg ute fra all fremtidig torgløfting.

Jeg trøster meg bare med at mobberne er små inni seg og egentlig ikke har det noe lett. De er nok egentlig bare misunnelige på meg.

På'n igjen

Japan var gøy. Jeg orker ikke skrive så mye om det, for det er bare anstrengende å holde tråden i lange bloggposter, og klokka er seks på ni om morgenen. Jeg starter på skolen tolv. Hvorfor er så Bea oppe så innihampen tidlig, lurer du kanskje på. Døgnvillhet er svaret. Jeg tror kanskje dette er nøkkelen til å endelig få en døgnrytme som stopper meg fra å sove i timen. Jeg er dødstrøtt i sjutiden på kvelden, legger meg ni-ti og våkner av meg selv sju. Jeg vet du er misunnelig.

Uansett, litt om Japan skal jeg fortelle. Det er såpass lenge siden jeg har brukt punkter at jeg føler jeg får lov igjen:

• Sake er ikke godt. I det hele tatt.
• Japansk mat er heller ikke særlig godt. Det smaker helst ingenting, og smaker det noe, smaker det fisk. Bortsett fra ramen, da, som er nam. Og pocky.
• Japanere kan ikke engelsk. De kan heller ikke japansk, de skjønte i hvert fall ikke hva jeg mente da jeg med min utsøkte Tokyo-dialekt sa "eigoga wakarimas ka?".
• De vasker gatene og båndene som man har hendene på når man tar rulletrapp.
• Det er mange mennesker der.
• Kyoto er en vakker by.
• Jeg har polaroidkamera.
• Rismatter er faktisk ganske behagelige soveplasser.
• Jeg kan ikke bowle.
• Jeg har finere mobil-påheng enn Lars.
• Det er ikke noe gøy å være syk når du er på ferie.
• Lars og jeg var verdens mest irriterende folk å sitte ved siden av på flyet. Vi holdt på å krepere i KOLS-lignende hosteanfall fem ganger i timen.

Konklusjonen er at det er veldig lett å venne seg til ferie, og veldig vanskelig å venne seg til skole igjen.

Livstegn

Lounge i København. Trøtt. Døgnvill, trøtt, trøtt, kaffe, kaffe, kaffe, altfor trøtt, ansiktet faller av, High School Musical 3 fortsatt i hodet, trøtt, kaffe, neste fly, trøtt, sake er vondt, sove, host host host, sove, sove, host hele flyturen, sove. Min seng snart. Trøtt. Forteller mer senere. Nå er jeg trøtt.

Hei fra nesten-Japan

Jeg sitter på en stor Mac i en luksuriös lounge på Gardemoen. Flyet går om tre timer, jeg får gratis potetgull og jeg tror i det hele tatt at dette blir en fin ferie. Lars og jeg har värt sammen i tre måneder i dag. Makan til måte å feire på.

Biblioteksblogg

Jeg blogger fra bibliokteket. Vet du hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg sitter hjemme og leser Trainspotting og gleder meg til jeg kan dra og møte Lars i Asker. Jo, nå synes jeg tiden er inne, så jeg går. Oi da, går det opp for meg når jeg kommer til Asker, jeg har visst beregnet litt god tid, som vanlig. Klokka er ti over halv, og han kommer åtte over hel. Greit, så har jeg en halvtime å slå i hjel. Går innom jobb, søker etter en Japanreiseguide. Det finnes ikke tilgjengelig. Greit. Vandrer rundt på måfå. Kjøper en bukse på Bikbok, en med hull i og blonder under. Den var ganske fin, så jeg kjøpte den selv om jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal kjøpe bukser med hull i mer, for det blir hull i alle bukser etter hvert uansett, og hullene som er der når du kjøper den utvider seg dødsmye, og dessuten tyter alt flesket ut gjennom hullene og det ser udigg ut. Men buksa var fin, så jeg kjøpte den. Åh, nå har jeg nesten litt dårlig tid, tenkte jeg etter buksekjøpet, og begynte å bevege meg over gjennomsnittlig raskt mot stasjonen. Setter meg på benken på spor tre. Ser på klokka et par ganger. 16:07. 16:08.

16:08? Og jeg skjønte at jeg hadde veldig god tid, da Lars ikke kommer før 17:08. Jeg var ikke sulten, men kjøpte en Hot Amigo og, som det nå heter, Sunniva premium appelsinjuice, nam nam. Nå er jeg sulten og kjeder meg relativt mye.

Så hvis du skulle være en av de som er så glade i bloggen min at du går inn på den via mobilen mens du befinner deg i Asker, skulle du gjøre det nå sånn at du leser dette, er det bare å ringe meg, så kan vi leke sammen. Jeg kjeder meg.

Hersketeknikk

Jeg skal oppnå verdensherredømme. Og nå vet jeg hvordan.

Når du søker på "barokken menneskesyn" på google, kommer bloggen min opp på førstesida til google. Da jeg fant ut dette, begynte jeg å tenke. Dette er en typisk søkefrase for folk som må skrive kjedelige skoleoppgaver. Når du skriver kjedelige skoleoppgaver, blir du lett distrahert av alt som er mer underholdende enn menneskesynet i barokken. Derfor er slitne elever ekstra sårbare. Dette skal jeg utnytte.  Jeg skal inkludere typiske skolesøkefraser i bloggen min, og derigjennom få en hel skolelei nasjon til å bli min leserskare. 

kunst liberalisme sosialisme kapitalisme utvikling religion litteratur arkitektur barokk renessanse antikk politikk demokrati monarki diktatur stalin hitler napoleon djengis khan norge krig max manus mannen som elsket yngve tolkning analyse middelalder pave makt maktfordelingsprinsippet reformasjon luther platon sokrates velferdsstat distribusjon markedsføring jeppe på bjerget divina comedia machiavelli nordlands trompet nye testamente koranen hinduisme buddhisme jødedom kristendom midtøsten israel palestina irak usa kalmarunionen politisk makt symbiose proteinsyntese dna høyre frp venstre sosialistisk venstreparti rødt domstol sosialisering

Utfordring

Så Lars ringer meg og sier jeg skal stalke ham. Han har blogget. Og det er ikke hvilken som helst babbelblogg. Det er en ufordring. Han skulle gå inn på bildemappen, så på den sjette mappen der, laste opp det sjette bildet, og fortelle om det. Og så utfordre noen. Denne noen ble meg.


Ganske uheldig, siden det sjette bildet i den sjette bildemappen min var et av de mislykkede bildene jeg tok da jeg skulle vise Lars hvordan jeg så ut med musefletter. Dette bildet ble aldri sendt, ei heller har det blitt publisert før nå. Utrolig hva slike utfordringer gjør med en, altså.

Sånn, min tur. Jeg utfordrer Illa, siden hun har så mange fine bilder på PC-en.

Forresten har Aksel fått seg blogg. Liksom for å henlede oppmerksomheten vekk fra det ikke altfor digge bildet.

Den som venter på noe godt venter aldri forgjeves (Too long do not read)

Helt sant. La oss i hvert fall håpe det er sant, for jeg har ikke giddet å blogge på en stund. Mest fordi jeg har en hel haug ting jeg føler meg forpliktet til å blogge om. Ting som egentlig burde få ett innlegg hver, men da må jeg trykke så mye, og internett er treigt. Jeg bruker heller overskrifter.

Endelig Lars igjen
I helgen så jeg Lars for første gang på nesten en måned igjen. Jeg er skikkelig glad i ham, og alle var enige i at helgen var kjempe fin. Jeg inntok bl.a. mitt livs første Fjordland-måltid på kjøkkenet hans, bare avbrutt av et par beryktede sykepleiere. Jeg håndhilste på tre av fire, tror jeg. Ellers lagde vi tidenes diggeste frokost: en svææær haug bacon, egg stekt i så mye baconfett at de ble friterte og tomatbønner. Nå høres det ut som om vi ikke gjorde annet enn å spise, men det er heller av hensyn til dere at jeg utelater enkelte deler av helgen. Ellers kan det nevnes at vi så den fantastisk dårlige Twilight på kino. Den var dårligere enn jeg hadde forventet, til og med. Grusomt.

Ghandi
Lars ble en gang Ghandi på en test som skulle fortelle hvilken kjent personlighet han var. Jeg tror det stemmer godt. Ghandi var snill og sånt, men han var også wifebeater. Nå er ikke Lars og jeg gift, men jeg ser allerede tendenser. Først ga han seg ut for å ville ha Mentos av meg, bare for å ta en ordentlig jafs av tunga mi. Deretter fikk jeg et knytteneveslag i haka. Det skal også nevnes at han rett etter å ha kysset meg utbrøt "nå fikk jeg skikkelig lyst til å spy". Ellers har vi det veldig bra, altså.

Fire heltedåder og ett forsvinningsnummer
Lars og jeg er sosiale vesner, og inviterte Daniel og Andreas på lasagne. Daniel kom. Lars hadde allerede satt frem et stort glass deilig jordbærfluff til Daniel, som begynte å hive innpå straks han kom. Hive innpå i fluff-forstand, altså, hvilket betyr at man i det hele tatt spiser det. For fluff er kvalmende. Veldig kvalmende. Og boksen var stor. Men Daniel spiste. Og spiste. Lars og jeg gapte i forbløffelse, noe liknende hadde vi aldri sett. Showet ble imidlertid avbrutt av Andreas' ankomst. Nå skulle vi spise. Vi gikk ut på kjøkkenet, og begynte å diske frem. Det var da vi oppdaget det.  Vi hadde ikke ost! Vi hadde ikke melk! Det er en kjent sak at lasagnen ikke blir særlig god uten dette, så vi bestakk yngstemann Daniel til å gå på butikken. Han gikk. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. "Hvor lang tid går det egentlig an å bruke på den lille turen?" undret vi. Og vi ventet. Selv om vi ikke ville vise hverandre det, begynte vi å bli småbekymret, og det var ikke med helt stø stemme at jeg foreslo for Lars at vi skulle gå til Rema og hente ham. Joda, vi gikk. Og gikk. Til vi kom til Rema. Blodet frøs til is i oss begge på samme tid. Rema var stengt. Rema hadde vært stengt i en time. Og vi hadde ikke møtt Daniel på veien. Med tunge hjerter gikk vi hjemover med bilder av en fluff-frådende Daniel i en grøftekant, eller en livredd Daniel med hånda i lomma på lommemannen, i hodet. Stemningen var dyster på hybelen da vi kom tilbake, og vi hadde så vidt begynt å fordele arven da vi hørte skritt i gangen. Hjertet slo et ekstra håpefullt slag, men kunne det være ham? Det kunne det visst. Inn kom en noe anpusten og noe svett Daniel med en ICA-pose i hånda. I sin lidenskapelig lengten etter lasagne hadde han slengt seg på bussen til byen, løpt til ICA, kjøp melk og ost, løpt til bussen, ventet i en time, og busset tilbake. DET kaller jeg helt. Lasagnen var god, også. Masse ost. Etter maten så vi på Fight Club, og Daniel fullførte fluff-glasset. Respekt (og diabetes).

Farvel til barndommen
En annen morsom hendelse i Bergen, var at jeg ble myndig. Bare sånn rett ut av det blå. Mitt liv som voksen startet med en cockblocktelefon fra Illa, fortsatte med at Lars gremmet seg over hvor grusom Twilight var, og ble gjenopptatt da jeg ble vekket klokken seks av en herlig kjæreste med gave. Og ikke hvilken som helst gave, heller. Sex and the City-boksen! Alle sex (høhøhø) sesongene i en fin eske, mange, mange minutter med pur hurra! Senere dro vi inn og spiste en skikkelig bursdagsfrokost på Godt Brød, dro til en tafatt frisør som lurte om om det var meningen at håret til Lars skulle være asymmetrisk, jeg fikk bestemme hvordan han skulle klippe seg, og jeg kjøpte en flaske vin på polet. Damen sa gratulerer med dagen til meg. Jeg takker. Ellers kan det nevnes at vi kjøpte en halvliter sjokoladeis på Deli.  Vi fikk ikke bursdagsrabatt, selv om jeg spurte, men det var allikevel verdt det. Senere prøvde jeg å frelse Lars til Sex and the City, men det resulterte bare i at han syntes han hadde begått selvmord ved å gi meg den. Tullball. Bursdagen endte dog ikke så godt som den hadde startet. Jeg hadde allerede skulket én skoledag, og måtte heimat. Jeg gråt i vinduet på toget og snakket i telefonen idet toget kjørte vekk, og alle stirret på meg. I tillegg havnet jeg ved siden av en gretten mann som feis, og vi satt ved siden av hverandre hele togturen, selv om det var et ledig dobbeltsete bak oss. Dårlig.

Men alt i alt var det en kul helg. Jeg er voksen, Lars er best og nå må jeg skrive stil om menneskesynet i barokken.