6.9.09

Analyse schmanalyse

Jeg har gått på skolen i tolv år, jeg har fått sekser i norsk sju av ti terminer, og jeg elsker å lese. Men fortsatt. Litteraturanalyse. Ærlig talt.

For det første. Poenget. Det er mulig jeg har gått glipp av noe stort, og det har jeg sannsynligvis, siden jeg virkelig ikke tar poenget, men jeg må få lov å spørre allikevel. Er det sånn at en forfatter er et helt annet vesen enn et menneske, at en forfatter har skjønt hemmeligheten bak verdens sammenheng og prøver å formidle den til oss gjennom bøkene? Mange har valgt særemneproblemstillinger a la "hvordan opplever barn det å bli utsatt for mobbing?". Greit at det er skrevet bøker om dette, men er det synonymt med at de har svaret på det? Er det sånn at hvis du klarer å skjønne at hei, det var en sterk kontrast mellom mobberen og mobbeofferet, skjønner du at mobbing visst ikke er noe kult allikevel? Forfatteren et er et menneske. Du er et menneske. Han kan ha like feil om hvordan noe henger sammen som deg, kan han ikke? Tore Renberg sier noe om hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre, du sier noe om hvordan det er. Har han nødvendigvis fasiten, bare fordi han har blitt publisert som forfatter? Dessuten, hva med overtolkning? Si at jeg får for meg å skrive en spennende historie om en gutt og en jente som først var venner og så var de ikke det lenger, bare fordi jeg synes det er gøy å skrive og ville underholde. I det dette ble kategorisert som litteratur, ville verden gått ende over for å berømme mitt glitrende innlegg i kampen mot samfunnets kjønnsroller. Ja da, noen forfattere, sikkert mange også, har masse dypere mening og har oppdaget livets hemmeligheter og vil dele dem med andre. Men hvordan skiller vi mellom dem, og de som bare skriver ren underholdningslitteratur, når skolen skal ha oss til å tolke alt sønder og sammen? Jeg så et intervju av Jo Nesbø på TV en gang. Han ble spurt i vei om alle hans underliggende budskap, og svarte at han egentlig ikke mente så mye med det. Han ville underholde. Punktum. Tenk om Ibsen også var sånn, bare at han aldri ble spurt? Tenk om han bare fikk for seg at hei, jeg skal skrive et skuespill om en jente som får en and og hvis biologiske far ikke er hennes mors mann? Det er jo litt Hotell Cæsar over det, og jeg vedder på at hadde man anstrengt seg skikkelig, kunne man sikkert tolket en Hotell Cæsar-episode til å omhandle alt fra samfunnets holdninger til abort til diskriminering av stuepiker.

En annen ting, som er litt mer klisjébetont, er at det faktisk ødelegger litteraturen for deg. Eller, for meg, i hvert fall. Jeg sitter her og prøver å finne alle virkemidlene i Brødrene Løvehjerte, og plutselig har jeg overbevist meg selv om at Jonatan ikke var noe penere eller bedre enn Skorpan. Jeg driter i at måten de to brødrene dør fremhever kontrasten mellom dem. Jeg vil bare oppleve det vakre i det.

Og så, en tredje ting, som jeg egentlig ikke burde avslutte med fordi det er så åttende klasse "hei, nå skal jeg stille læreren skikkelig opp mot veggen for skolen er teit"-aktig, men virkelig. Jeg ser at det er viktig å kunne skrive videre i livet. Men jeg ser ikke hvorfor vi må være mestere i å analysere litteratur. Liker jeg å lese, er det fint for meg, og jeg kan få tolke det som jeg vil, og liker jeg det ikke er det verst for meg. Men helt ærlig, jeg følte meg ikke noe mer forberedt på voksenlivet med jobb, bil og hus etter å ha funnet ut at jo, Amir og Hassans vennskap er nok ekte.

Men som sagt. Jeg har nok misforstått noe grundig. Mange store fag på universitetet omhandler jo litteratur, folk bruker livet sitt på Ibsen og kommer fortsatt ikke til bunns. Jeg bare skjønner ikke hvordan man vet at Ibsen virkelig mente alt det man kommer frem til når man tolker, og at det ikke bare er sitt eget hode og sin egen oppfatning av ting man graver i. Jeg venter på svar (særlig fra Aksel).

7 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig, og det vet du. Jeg elsker deg.

    SvarSlett
  2. Bea: Du vet at jeg er enig, så hvorfor spørre? Når jeg nå skal finne ut av hva Eric Blair aka George Orwell mente med bruken av korte setninger i 1984 (London: Secker and Warburg, 1949) lurer jeg jo selvfølgelig på hvorfor jeg skal det.

    Plasseringen av vendepunktet i boka er også for meg knekkende likegyldig, men likevel har jeg kun 113 timer til jeg skal levere tre til fem sider om nettopp dette.

    Den morsomme biten kommer ikke før i uke 41 - da skal jeg svare på problemstillingen min. Jeg har nemlig valgt en fin problemstilling: "Sammenlikning Brave New World (Huxley) og 1984 (Orwell): Forskjell i framtidsvisjon/Hva frykter de mest?"

    Dette har fint lite med selve analysebiten å gjøre, og takk Gud for det (om han finnes). NEI til analyse og tolkning i skolen, JA til lesing av div stuff, uten nødvendigvis å skulle tolke det til helvete.

    Og stem Venstre ved Grandiosavalget.

    SvarSlett
  3. Jeg synes du skal forklare det slik: "Orwell var bare ikke veldig flink til å skrive. Han fikk aldri dreisen på å knytte sammen setninger, og valgte derfor å skrive mange korte og la leserne tro at han mente noe med det." Det er jo faktisk fullt mulig.

    SvarSlett
  4. Det er forresten også her norsk film failer episk. Når de eneste filmene som lages er syke filmer uten handling, men full av underliggende budskap, blir det bare tullball fra ende til annen. Ja, jeg tenker på Hawaii, Oslo. Sirkelsamtalediskusjon som analyseverktøy fungerer dårlig i 1STE, hvertfall.

    Den eneste norske filmen jeg har fått med meg som ikke nødvendigvis er som forespeilet ovenfor, er Max Manus. Denne filmen har jeg ikke sett, siden jeg boikotter den av naturlige grunner. Ta derfor utsagnet mitt vedrørende nevnte film med en klype salt (eller pepper).

    SvarSlett
  5. Sant, det, ja. (pokker så mye komma det skulle være der, da?)

    SvarSlett
  6. kanskje du får en bedre forståelse av hvordan du selv kan bli oppfattet når du prøver å forstå hva andre mener (/kan ha ment)?

    SvarSlett

Skriv hvem du er, ellers kommer jeg og tar deg.