Ikke rart jeg har uhell i kjærlighet

Sob, sob

VM i att hålla färgen
tyck synd om mig
jag är ensammast i Sverige

(Jeg har allerede spist et brett toffefe, lest igjennom alle gamle meldinger og sett på meningsløse DVD-er, så hvorfor ikke?)

Bea og postkassesmelleren

Endeløse netter har hun ligget våken, nå. Stirret i taket, som hun ikke kan se på grunn av mørket. Snudd seg til lakenet krøller seg, og dyna sniker seg ut av trekket. Prøvd å sovne til musikk, prøvd å sovne uten. For hun vet at det kommer. Mellom klokken to og kvart over to på natten. Bilhjul mot asfalt, en motor i lavt gir, det halvmetalliske klirret av en postkasse som åpnes, papir som slippes nedi, og så, det kveppende smellet idet den lukkes igjen. Hun vet at det kommer, og selv om hun prøver å lukke ørene, er det der. Like tydelig hver natt. Det gnager henne opp fra innsiden at hun ikke vet hva det kommer av. Hun kan ikke gå ut for å sjekke. Hvem vet hvor mange menn med skumle intensjoner som ligger i buskene, og finner det spennende at en ung jente i bare nattøy, eller enda mindre, kommer spaserende ut midt på natten. Hun kan ikke. Hun vil aldri få vite hva som forårsaker dette smellet, aldri.

Det er en søndagsnatt i juli. Luften er varm, men har så vidt fått en syrlig smak av høst. Bea sitter på rommet sitt. Det er like overfylt som alltid, med klær, både rene og skitne, gamle, fillete skolebøker, biblioteksbøker, solkrem, bagasje fra Spania-ferien, og annet som har preget de siste dagene. I det hvite rekkehuset er vinduet mot gaten opplyst, og det kaster et svakt lysskjær ut til de få forbigående som finner det for godt å passere denne kvelden. Det er ikke mange av dem. Ei jente på vei hjem fra fest, en eldre mann med hunden sin, men ellers står vinduet og skinner for seg selv. Hører man godt etter, kan man høre den karakteristiske, lett hamrende lyden fra et tastatur i bruk. Bea sitter og forteller vitser til sin venn Shunsuke på MSN, og må av og til le litt selv av vittighetene. Hun leker med ordene, vitsene kommer til liv i hodet hennes, og hun glemmer helt å se på klokken. Helt til hun plutselig rykkes ut av humorens verden og brått inn i den kalde, asfalterte virkeligheten. For ute på gaten, bare tre meter unna sengen der hun sitter, ruller de velkjente bildekkene inn, og bremser. Klank, dump, smell, og dekkene ruller på asfalten igjen. Hvor ideen kom fra, får Bea nok aldri vite. Men plutselig går det opp for henne at hun er påkledd. I vanlige klær, klær man kan gå ut på gaten med, klær som ikke vekker interesser hos buskeliggerne. Hun vet at det er nå eller aldri. Hun vet at hvis hun tenker seg for mye om, kommer hun til å ombestemme seg, innse hva slags galskap dette er, og gjemme seg trygt under dynen igjen, men nei, hun må, MÅ få en forklaring på dette. Raskt på med noen rosa kipp-kjapper som ligger slengt i gangen, opp med låsen, au, gnagsårene gjør vondt, får så være, ut, og åpner postkassa med hjertet i halsen. Synet som møter henne, vil hun aldri glemme.

Hun hadde alltid trodd at morgenavisen kom i femtiden. At de som tok morgenruten måtte stå grytidlig opp, ikke at de måtte legge seg sent. At journalistene skrev hele natten, og at det som ble levert faktisk var ferske, dampende nyheter. Synet som møtte henne satte en rask stopper for disse naive tankene. Hun vet at hun aldri vil kunne lese morgenutgaven av Aftenposten med samme blikk igjen. Hun vet at hun kommer til å ha bildet av avisen i postkassen klokken kvart over to om natten klistret til netthinnen hver gang hun skal le av Si;D. Hun vet at uttrykket "nylig" kommer til å ha en helt annen betydning når hun nå leser det i avisene. Men hun vet også hva grunnen til klanket og dumpet er, og hvem bildekkene tilhører. Og det er da noe, tenker hun med et smil, før hun fortsetter å plage Shunsuke med vitsene sine.

Return of the Bea

Ja, jeg er tilbake. Ja, jeg er tilkoblet et trådløst nettverk igjen. Ja, jeg ligger i MIN seng, i rommet med MINE lukter og MINE ting, drikker vann som faktisk slukker tørsten, kan legge meg når jeg vil uten at pappa kommer og maser om at vi skal opp tidlig neste dag for å oppleve noe fantastisk unikt. Jeg slipper å betale 5% av timelønna mi hver gang jeg skal sende en melding. Jeg kan dusje så lenge jeg vil, uten å bekymre meg for om jeg er frekk som bruker opp varmtvannet til de vi besøker, eller bare sånn at de som kommer etter meg må dusje kaldt. Jeg slipper å være den som dusjer kaldt fordi andre er egoistiske. Jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å innta enorme, og da mener jeg ENORME mengder potetgull og sjokolade hver dag, hvilket betyr at jeg forhåpentligvis kommer til å miste noen av alle kiloene jeg har lagt på meg. Jeg slipper å smøre meg med solkrem sånn at huden min blir fet og stygg og kvisete og ekkel. Jeg slipper å vente i evigheter på at sanden på føttene mine skal bli såpass tørr at jeg kan børste den av, og så putte føttene i skoene, bare for å få dem overfylt av sand etter to sekunder igjen.

Det har ikke skjedd mye spennende. Her er de få nevneverdige tingene jeg kan komme på:

• Jeg kjøpte minst 20 dusjgeleer i Spania. Jeg hadde ikke brukt NOEN penger, var desperat, og så var det så billig. Så nå har jeg såpe ut studietiden. Minst. Dama i kassa lo litt av meg, men hun kunne ikke si noe, for hun snakket ikke engelsk, taperen.
• Jeg leste Animal Farm mens jeg var på en bondegård, etter anbefaling av Nicolay. HØHØ.
• Jeg kjøpte fine Diesel-sko i Spania, som får meg til å bli nesten like høy som pappa.
• Jeg har blitt for gammel for tivoli og denslags. Jeg ble kvalm og sliten etter å ha tatt Tårnet x 2, Flyvende teppet, Demonen og Rutsjebanen.
• Jeg hadde valget mellom hamburger og pastasalat, og bestilte pastasalat.
• En spansk kelner rettet på meg. Jeg var flink og sa "gratsias", han sa "no no, it's 'grathias'". Han hadde sikkert ikke vært så flink i norsk hvis han hadde prøvd.

Ellers fant mamma ut at hun hadde forlatt Norge med et flåttbitt med boreliabakterier, så vi var på sykehuset og denslags. Dramatisk.

Fem nyheter

1. Nico har lagt ut scooteren til salgs. Simen la ut en bil til salgs, i Heidis navn. Morsomme typer. 

2. Pappa har lånt Oliver Twist på engelsk lydbok. Jeg kommer til å bli smart.

3. Jeg har blitt flink i Guitar Hero. Jeg banka til og med Heidi, bare se:

Ja, jeg er spiller 1. Ja, jeg eier de fleste.

4. Jeg var på biblioteket i sted, for å hente Animal Farm. Jeg kom hjem med:
  - Fever Pitch / High Fidelity / About a Boy samlet i én bok.
  - Animal Farm.
  - The Complete Short Stories of Ernest Hemingway.
  - A Long Way Down.
  - Bikubesong.
I tillegg til at mamma lånte noen bøker jeg vil lese. Til musikken, blant annet. Jeg må lese mye og raskt før 20. august.

5. Jeg har kjøpt øredobber som ser ut som glidelåser. Jeg er kul. Og nå kom jeg på at det er nikkel, så jeg kommer ikke til å kunne bruke dem særlig lenge. Faen.

Ok, jeg har nettopp lest High Fidelity. Som anbefales på det sterkeste, btw.

Scooter til salgs, tydeligvis

Bortsett fra at jeg aldri har eid så mye som et ryggespeil av en scooter, og at jeg har brukt middagene de siste årene på å prøve å overbevise mamma og pappa om at jeg MÅ få scooter, selger jeg tydeligvis en. I mitt navn, med mitt telefonnummer. Stilig.

Og nei, den er ikke min. Jeg ville ALDRI skrevet "jente kjørt" eller noe i den duren. Ikke putt skam på mitt navn, pls.

Noen som har noe å innrømme? De fem første telefonsamtalene var morsomme, men nå begynner jeg å bli litt lei, ass.

Demotiverende dritt

Jeg håper alle la merke til det snertne bokstavrimet i tittelen. Så, til poenget:

Jeg våknet i dag med vissheten om at dagen skulle bli en sunn, fornuftig, bra dag. Jeg gikk opp, spiste en sunn frokost, gjorde fornuftige ting som å skrive jobbsøknad og øve litt på talen til mormor, og så hadde jeg tenkt meg i svømmehallen. Men siden mor og jeg er alene, spurte hun om jeg ikke kunne ta det etter middag. Siden dagen allerede var så perfekt og flink, tenkte jeg at selvfølgelig kan jeg spise middag med deg, kjære mor. Jeg gikk til og med på butikken for henne, og kjøpte ingredienser til en sunn middag. Etter middag fortsatte flinkheten, og jeg leste litt i avisen, noe jeg nesten aldri gjør lenger. De kameraovervåker forresten hundeeiere som ikke plukker opp dritten til hundene sine i England, jeg burde kanskje skrevet et eget innlegg om det for å være litt politisk og sånt, men nå gidder jeg ikke være flink lenger. Da jeg bestemte meg for at NÅ er det tid for å gå og brenne av noen kalorier, kunne kommunens nettsider fortelle meg at nei, dessverre, vi stenger for inngang klokken FEM nå som det er ferie. Herlig, sant? Kronen på verket, målet med dagen, grunnen til at jeg ble født, omtrent, falt i grus. Så nå sitter jeg her og svetter i hjel på grunn av gulvvarmen, og stapper i meg resten av chillinøttene fra i går. Jævla stengetider.

If I'm not back again this time tomorrow, carry on, carry on

Mye godt kan sies om min mor, men spesielt teknisk anlagt er hun ikke. Hvorfor gulvvarmen i det hele tatt står på i juni (for denne hendelsen inntraff da det ennå var juni), er et godt spørsmål. Det syntes nok min mor også, og bestemte seg for å gjøre noe med den grusomme varmen som plaget alle beboerne av huset vårt. Det skulle hun aldri ha gjort. I stedet for å skru spakene eller kranene eller hva det nå er som regulerer gulvvarmen riktig vei, klarte hun å varme opp huset som om det skulle vært minus tretti grader ute. Jeg, som hater alt av temperaturer bortsett fra tjue grader, halvveis overskyet, blir mer og mer desperat, særlig ettersom jeg må skrive både jobbsøknad og tale til bursdagen til mormor. Dette er veldig vanskelig når du konsentrerer deg hardt om å holde deg i live, tro meg.

Denne varmen gjør også at jeg må sove med vinduet på vidt gap, med persiennen litt opptrukket. I og med at jeg ikke kan ha på meg særlig mye klær i heten (jeg mener SÆRLIG mye, ta det med ro, du får ikke sett meg naken i første omgang) er jeg litt småredd for at en og annen eldre mann med sære interesser skal spasere forbi vinduet mitt og ta en titt på meg. Særlig i og med at jeg har vindu rett ved gaten, og at senga er rett under vinduet mitt. Jeg sovnet til slutt med disse tankene i hodet, og på morgenkvisten våknet jeg av at persiennene raslet noe grusomt. "NÅ BLIR JEG ANTASTET OG HVA VERRE ER!", tenkte jeg, og spratt opp, for å se en svart og hvit katt på vei inn i rommet mitt. "HUSJ!", ropte jeg, og vekk var katten. Litt dramatisk var det vel allikevel.

Jeg var på biblioteket i sted. Dels for å få slippe unna varmen, dels for å låne bøker, og dels for å møte Nicolay. Han fikk Kent-plakater av meg, og jeg fikk chillinøtter av ham. Som jeg sitter og spiser på nå. Nam. Etter at jeg hyllet biblioteket så veldig for noen poster siden, synes jeg de skulle vært ganske snille mot meg, men nei da. De hadde hverken Animal Farm, L, Trainspotting, Tusen strålende soler på engelsk eller Beatles. Men noe fikk jeg da lånt meg. Her kommer en liste:

Madonna-gåten (for tredje gang)
Mrs Dalloway (lydbok, jeg tviler sterkt på at jeg kommer meg igjennom hele)
Fakta  om Finland
Oui! Fransk for begynnere (CD som sikkert kommer til å rose meg uten å ha hørt meg snakke)
Sovende floke (Tore Renberg, dvs. høye forventninger)
Renselse (Renberg igjen)
En god tid (De hadde mye Renberg der, ok?)
Forbrytelse og straff (Hvis jeg klarer begge bindene, er jeg kulere enn de fleste)
The Shining (Håper den er skumlere enn filmen)
Farmor har kabel-TV / Videogutten (Renberg for fjerde gang)

Apropos ingenting har jeg spist kun dritt de siste ukene, og har gått opp i vekt og fått større pupper. Jeg tror jeg skal svømme i morgen.

Apropos ingenting II, Nico og jeg har holdt ut med hverandre i én måned og én dag. Han var trøtt i går, og familien fortalte mye søtt fra barndommen.