Nok er nok

Jeg har hatt resultatene fra pollen der jeg banka Nicolay på bloggen min veldig lenge nå. Det ga meg sånn en deilig følelse. Dere burde også bli glade, dere vant jo. Bortsett fra de to som stemte på Nicolay. HAHA. Her eviggjøres den:

Hvem får lappen først av Nicolay og meg?

Du!	7 (77%)
Nicolay!	2 (22%)

Votes so far: 9
Poll closed


Ellers er jeg litt bekymra fordi jeg nettopp hadde engelsktentamen og syntes det gikk innmari bra. Jeg synes aldri det går innmari bra på prøver, og en tommelregel er at jo bedre jeg tror det går, desto dårligere karakter får jeg. Ut ifra den logikken stryker jeg nok på denne.

I går leste jeg ut Renselse av Renberg. Den var ganske bra, men litt slitsom å lese, og du merker at Renberg er i starten av forfatterskapet og vil markere seg. I hvert fall syntes jeg det virket sånn. Neste bok på lista er Stille dager i Mixing Part. Kjøper den på jobb i morgen. Nå skal jeg oppdatere Bokelskere, og så gyve løs på historie og filosofi-tentamenforberedelsene.

Random innlegg? Jeg? Neih.

Tårer svart på hvitt

Analyse er fortsatt noe skikkelig tullball, men all verdens symboler kan ikke få ødelegge akkurat dette. Jeg gråter og hulker så fælt at jeg ikke får skrevet noe som helst om selvmordsaspektet av boka. Bare les her:

Och jag satt brevid honom och höll hans hand och kände att han var stark och god alltigenom och att ingenting var riktigt farligt, där han fanns.
Så kom natten och mörkret över Nangijala, över berg och flod och land. Och jag stod vid stupet med Jonatan, han hängde fast vid mej med armarna om min hals, och jag kände hur han bakifrån andades mot mitt öra. Alldeles lungt andades han. Inte som jag ... Jonatan, min bror, varför är inte jag lika modig som du?
Jag såg inte djupet framför mej, men jag visste att det fanns där. Och jag behövde bara ta ett steg ut i mörkret, så skulle allt vara över. Det skulle gå så fort.
"Skorpan Lejonhjärta", sa Jonatan, "är du rädd?"
"Nej ... jo, jag är rädd! Men jag gör det ändå, Jonatan, jag gör det nu ... nu ... och sen blir jag aldrig mera rädd. Aldri mera rä..."

"Å, Nangilima! Ja, Jonatan, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!"

Trenger jeg si mer?

Analyse schmanalyse

Jeg har gått på skolen i tolv år, jeg har fått sekser i norsk sju av ti terminer, og jeg elsker å lese. Men fortsatt. Litteraturanalyse. Ærlig talt.

For det første. Poenget. Det er mulig jeg har gått glipp av noe stort, og det har jeg sannsynligvis, siden jeg virkelig ikke tar poenget, men jeg må få lov å spørre allikevel. Er det sånn at en forfatter er et helt annet vesen enn et menneske, at en forfatter har skjønt hemmeligheten bak verdens sammenheng og prøver å formidle den til oss gjennom bøkene? Mange har valgt særemneproblemstillinger a la "hvordan opplever barn det å bli utsatt for mobbing?". Greit at det er skrevet bøker om dette, men er det synonymt med at de har svaret på det? Er det sånn at hvis du klarer å skjønne at hei, det var en sterk kontrast mellom mobberen og mobbeofferet, skjønner du at mobbing visst ikke er noe kult allikevel? Forfatteren et er et menneske. Du er et menneske. Han kan ha like feil om hvordan noe henger sammen som deg, kan han ikke? Tore Renberg sier noe om hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre, du sier noe om hvordan det er. Har han nødvendigvis fasiten, bare fordi han har blitt publisert som forfatter? Dessuten, hva med overtolkning? Si at jeg får for meg å skrive en spennende historie om en gutt og en jente som først var venner og så var de ikke det lenger, bare fordi jeg synes det er gøy å skrive og ville underholde. I det dette ble kategorisert som litteratur, ville verden gått ende over for å berømme mitt glitrende innlegg i kampen mot samfunnets kjønnsroller. Ja da, noen forfattere, sikkert mange også, har masse dypere mening og har oppdaget livets hemmeligheter og vil dele dem med andre. Men hvordan skiller vi mellom dem, og de som bare skriver ren underholdningslitteratur, når skolen skal ha oss til å tolke alt sønder og sammen? Jeg så et intervju av Jo Nesbø på TV en gang. Han ble spurt i vei om alle hans underliggende budskap, og svarte at han egentlig ikke mente så mye med det. Han ville underholde. Punktum. Tenk om Ibsen også var sånn, bare at han aldri ble spurt? Tenk om han bare fikk for seg at hei, jeg skal skrive et skuespill om en jente som får en and og hvis biologiske far ikke er hennes mors mann? Det er jo litt Hotell Cæsar over det, og jeg vedder på at hadde man anstrengt seg skikkelig, kunne man sikkert tolket en Hotell Cæsar-episode til å omhandle alt fra samfunnets holdninger til abort til diskriminering av stuepiker.

En annen ting, som er litt mer klisjébetont, er at det faktisk ødelegger litteraturen for deg. Eller, for meg, i hvert fall. Jeg sitter her og prøver å finne alle virkemidlene i Brødrene Løvehjerte, og plutselig har jeg overbevist meg selv om at Jonatan ikke var noe penere eller bedre enn Skorpan. Jeg driter i at måten de to brødrene dør fremhever kontrasten mellom dem. Jeg vil bare oppleve det vakre i det.

Og så, en tredje ting, som jeg egentlig ikke burde avslutte med fordi det er så åttende klasse "hei, nå skal jeg stille læreren skikkelig opp mot veggen for skolen er teit"-aktig, men virkelig. Jeg ser at det er viktig å kunne skrive videre i livet. Men jeg ser ikke hvorfor vi må være mestere i å analysere litteratur. Liker jeg å lese, er det fint for meg, og jeg kan få tolke det som jeg vil, og liker jeg det ikke er det verst for meg. Men helt ærlig, jeg følte meg ikke noe mer forberedt på voksenlivet med jobb, bil og hus etter å ha funnet ut at jo, Amir og Hassans vennskap er nok ekte.

Men som sagt. Jeg har nok misforstått noe grundig. Mange store fag på universitetet omhandler jo litteratur, folk bruker livet sitt på Ibsen og kommer fortsatt ikke til bunns. Jeg bare skjønner ikke hvordan man vet at Ibsen virkelig mente alt det man kommer frem til når man tolker, og at det ikke bare er sitt eget hode og sin egen oppfatning av ting man graver i. Jeg venter på svar (særlig fra Aksel).

Faktisk

Jeg kommer sikkert til å i ettertid forbanne meg selv for at jeg sier dette, men akkurat nå liker jeg særemnet. Jeg har liksom en grunn til å lese Kompani Orheim enda en gang, i stedet for alt jeg liksom skal og vil ha lest.

Sommer a la Bea

Jeg klager hele året. Det er så mye jeg vil få gjort, så mye jeg ikke har tid til. Jeg vil sitte en hel dag og se på Sex and the City. Jeg vil rydde klesskapet mitt og hive ut alt jeg ikke trenger. Jeg har en bunker på størrelse med Twin Towers (RIP) som jeg så inderlig gjerne vil lese. Jeg vil så gjerne få trent mer. Rydde i musikken min, legge inn nye CD-er. Jeg vil prøve å skrive en novelle igjen. Bare det blir sommer, har jeg tenkt.

Og nå sitter jeg her, da.

Jeg sitter og kjeder vettet av meg. Hvordan kan man kjede seg med en sånn to do-liste?

Har sett på Miranda fake orgasmer og Carrie komme seg over Big til jeg ikke orket mer. Klesskapet står åpent, klær tyter ut, andre klær ligger i en haug på gulvet (Er de rene eller skitne? Who knows.), men jeg orker ikke gjøre noe med det. Lese, nei, jeg klarer liksom ikke holde konsentrasjonen noe sted. Trene? Haha, er du morsom? Jeg orker ikke engang rydde overetasjen, selv om det ser ut som om jeg har hatt fest kontinuerlig i en uke og alt serviset er skittent, så jeg må spise pizza rett fra kartongen.

Jeg tror ikke jeg har godt av sommerferie. Jeg får ikke sove på natta fordi jeg er så tvers igjennom uthvilt. Jeg tror ikke kroppen min merker liv lenger, og derfor er på vei inn i dvale. Tiltaksløsheten er verre enn noen sinne, og jeg er redd at de ti kiloene jeg har gått opp snart blir til tjue. Jeg tror det blir bra for meg når skolen starter igjen, jeg.

(Men hei, jeg orket jo å blogge! Kanskje det fortsatt er håp.)

To ting som ikke har særlig mye med hverandre å gjøre

Jeg kom nettopp på at jeg leste flere bøker enn jeg så band på Roskilde. Kanskje litt mot sin hensikt, men det var koselig allikevel.

I natt drømte jeg at jeg hadde en skikkelig fin rosa ting til å sette barberhøvelen min på. Den hadde til og med et rom til nye barberblader. Da jeg våknet tok det litt tid før jeg skjønte at det bare var en drøm, men da sannheten først kom for en dag, ble jeg veldig skuffet.

Nei da, så ... jo da

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.

Flickan som lekte med män som hatar kvinnor

Jeg elsker å lage kule, lekende overskrifter som uredde og utfordrende vrir på titler som har noe med det jeg skriver om å gjøre. Denne gangen skal jeg skrive om Män som hatar kvinnor. Jeg vil se filmen, derfor leste jeg boka.

For å, pedagogisk som jeg er, starte med noe positivt, var boka kul i den forstand at den inneholdt litt morsom fakta nå og da, a la Dan Brown i beskjeden form. Jeg kan ørlitte mer om hacking nå enn før jeg leste den, og det er bra, for hacking er ganske interessant, og veldig skummelt. Men ellers skjønner jeg ikke hva alt hysteriet er om. Jeg tok meg flere ganger i å lure på om jeg hadde klart å kjøpe feil utgave av boka, et slags dårlig førsteutkast, de kapitlene som ikke kom med (a la "deleted scenes") eller liknende. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor kunder kommer styrtende til meg på jobb og lurer på om jeg har noe som er i nærheten av så fantastisk slående genialt som Stieg Larsson.

Greit at den ikke var spennende fra første side. Jeg skjønner jo at man må få med bakgrunnsinformasjon. Men den kunne kanskje prøvd å bli litt spennende etter femti sider. Nei. Da var vi fortsatt på en evinnelig utgreining om en kar som lagde noen firmaer og flyttet noen penger. Men etter det burde det da bli spennende. Eller kanskje i hvert fall etter hundre sider. Men nei da, ved to hundre sider var det fortsatt ikke annet enn slektshistorie, av og til avbrutt av at Kalle Blomkvist spiste brødskiver. Eller, vent. Ikke av og til. Veldig ofte. Veldig, veldig, veldig ofte. Han gjorde nesten ikke stort annet enn å spise brødskiver. Av og til gikk han en tur, av og til leste han politirapporter, en sjelden, sjelden gang i blant tenkte han litt over hvem som kunne ha drept stakkars Harriet, men for det meste spiste han brødskiver. Jeg ble oppriktig skuffet da brødskivene ikke hadde noe med oppklaringen av saken å gjøre. Så sentral plass som de hadde i romanen, trodde jeg virkelig de skulle ha det.

Da de etter rundt 400 sider begynte å etterforske saken på ordentlig, tenkte jeg at hei, nå skjønner jeg hva folk snakker om! Dette er spennende! Nå kom han jo faktisk på noe! Og så var det spennende i ca. 10 setninger, før han tok pause fra det spennende og vendte tilbake til brødskivene sine. 

Siden jeg er slik en pedagog, skal jeg avslutte med noe positivt også. Nemlig karakteren Lisbeth Salander. Greit, så var hun en relativt stereotyp karakter, den typiske outsideren som ikke passer inn fordi hun er så mye mer intelligent enn resten. Men jeg har, tross forutsigbarheten, litt sansen for den type personer. De fikser alt, liksom, har alltid en kul løsning på lur, og er ganske spennende. Det veide på en måte litt opp for alle brødskivene. Selv om hun spiste et par av dem, hun også.

Kuk

Jula er over, og selv om jeg får færre og færre gaver hvert år, tar gaveseremonien lenger og lenger tid. Én gave av gangen, og så noen minutter med takknemlighet og kjærleik før man kan begynne på neste. Men jeg satt under fake pels- og fleecepleddet jeg fikk av mamma og pappa og fiklet med det nydelige kjedet jeg fikk av Lars, så det gikk bra allikevel.

Og så fikk jeg to fine topper og en magnetgris av resten av Solbakkens, noe som resulterte i en sur mor. Jeg hadde nemlig sagt at hun ikke skulle kjøpe gave til Lars da hun spurte. Det er bare min skyld, alle som leser dette. Mamma er egentlig snill.

Lars er også egentlig snill, siden han ødela julaftenen sin, sto opp klokka seks sammen med meg, ga meg gave, leste for meg, og fulgte meg til toget i det kalde været, og ga meg et brev som jeg leste på toget. Jeg er ganske glad i ham, egentlig.

Nå skal jeg lese Trainspotting og takke for meg og dette usedvanlig kjedelige og oppsummerende blogginnlegget. Jeg skal jobbe mye fremover, så ikke forvent mye blogging. Nyt dette. 

Og jo, forresten, jeg døde ikke. Det var til og med jeg som skrev forrige innlegg. Bare så det ikke oppstår noen misforståelser.

Jenta som elsket Tore

Jeg føler det er lenge siden jeg har hatt en Se & Hør-overskrift på bloggen min. Derfor har jeg en i dag. Også fordi denne var FOR opplagt og kvalmende til at jeg kunne droppe den. Dessuten har denne posten med en KJENDIS å gjøre. Og ikke hvilken kjendis som helst. Jeg har nemlig møtt Tore Renberg, snakket med Tore Renberg og fått klem av Tore Renberg. Vel, "tatt klem" er mer riktig ordbruk, men det høres dårligere ut. Mer om dette senere.

Lars og jeg ventet lenge på Norli. Sånn ordentlig lenge, så lenge at vi ikke kunne sitte på de samme stolene hele tiden fordi det da ville virket som om vi var der for å sitte, og ikke kjøpe. Og det ville nok ikke Universitetsgaten likt, siden de er like THE Norli. Dette er noe jeg har peiling på, liksom. Men etter mye sitting, gåing og trøtting, så vi den lille mannen fra Stavanger bare bittelitt vekk fra oss. DUNKDUNKDUNK sa det i tinningene, "gå og si hei!" sa jeg til Lars, og vi gikk. Og sa hei. Og spurte hvor han skulle sitte. Han skulle sette seg der Støre satt etter at sistnevnte var ferdig. (LITTERÆRT VIRKEMIDDEL: jeg utelot å nevne Støre tidligere for å fremheve Renbergs viktighet. Der ødela jeg hele virkemiddelet ved å fortelle om det. Men, jeg er jo Se & Hør i dag.) Jøss, så han skulle sitte der. Og vi må få tatt bilde med deg, da. Og en koselig manager av noe slag var veldig tålmodig og tok et bilde til da jeg så helt grusom ut på det første. Det gjorde jeg på det andre også, men det finnes grenser for hvor mye man kan mase på manager-ett-eller-anneten til Tore Renberg, liksom. Etter bildet tok jeg mot til meg. "Og så må jeg få en klem også, siden jeg er så glad i bøkene dine." Jeg tror ikke han hørte meg. Det virket i hvert fall som om klemmen kom litt brått på, og han var uforberedt. Men jeg klemte på, og etter hvert gjengjeldte han den også. HURRA! Så ønsket han oss god jul, og så hadde Støre gått. Lars og jeg kom først i køen. Jeg hadde tre bøker og en T-skjorte, og brukte lang tid. Men Tore (jeg går ut ifra at vi er på fornavn nå, igjen røper jeg det litterære virkemidlet) var bare blid og snill. Jeg er sikker på at han er en skikkelig sympatisk kar det ville vært hyggelig å ha på middag. I hvert fall kaker og kaffe. Vi spurte ikke, da. Angrer.

Så dro Lars og jeg hjem til ham og så på film. Vi var enige om at det hadde vært en kjempe fin dag. Men det var dumt at vi ikke ba Tore på kaker.

To kjekke menn og en glad jente.

Et utbrent stearinlys

Er det noe jeg har lite sansen for, er det konsepter som er lite gjennomtenkt. Engelens spill, for eksempel. Etter å ha blitt ferdig med den, sitter jeg igjen med tusen spørsmål som ble tatt opp, som jeg forventet uhyre gjennomtenkte og kløpre svar på, men som forfatteren visst glemte. Eventuelt fant han ut at oi, jeg tror boka er litt for lang nå, jeg mener, 600-og-noe-sider, jeg tror vi stopper her og satser på at ingen har fulgt godt nok med til å få med seg de skumle gåtene in the first place.

Et annet, om mulig enda mindre gjennomtenkt konsept, er stearinlysene fra Ikea. Det gjør virkelig vondt å være hard mot Ikea, jeg skylder dem så mye, men hør her, da. Du kjøper en pakke med tre kubbelys av ulik høyde. Tripp trapp tresko, liksom. Kjempefine, virkelig. Setter dem på et fat, strør steiner rundt, og rommet ditt kunne vært hentet ut av en interiørkatalog. Det er det du tror, ja. Men hva tror du skjer når du begynner å brenne lysene? Hæ? Når du har brent dem så mange ganger at de begynner å bli godt brukte? Tror du det laveste lyset brenner saktere enn det høyeste? Det gjør det nemlig ikke! Det du ender opp med, er et utbrent stearinlys, og to uutbrente. Du kan ikke fjerne det utbrente, for det er helt limt fast til fatet, og du må brenne opp de to andre, for det er mye igjen av dem, og det er teit å kaste ting du har betalt for. Så hva gjør du da? NOEN FORSLAG?

Return of the Bea

Ja, jeg er tilbake. Ja, jeg er tilkoblet et trådløst nettverk igjen. Ja, jeg ligger i MIN seng, i rommet med MINE lukter og MINE ting, drikker vann som faktisk slukker tørsten, kan legge meg når jeg vil uten at pappa kommer og maser om at vi skal opp tidlig neste dag for å oppleve noe fantastisk unikt. Jeg slipper å betale 5% av timelønna mi hver gang jeg skal sende en melding. Jeg kan dusje så lenge jeg vil, uten å bekymre meg for om jeg er frekk som bruker opp varmtvannet til de vi besøker, eller bare sånn at de som kommer etter meg må dusje kaldt. Jeg slipper å være den som dusjer kaldt fordi andre er egoistiske. Jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å innta enorme, og da mener jeg ENORME mengder potetgull og sjokolade hver dag, hvilket betyr at jeg forhåpentligvis kommer til å miste noen av alle kiloene jeg har lagt på meg. Jeg slipper å smøre meg med solkrem sånn at huden min blir fet og stygg og kvisete og ekkel. Jeg slipper å vente i evigheter på at sanden på føttene mine skal bli såpass tørr at jeg kan børste den av, og så putte føttene i skoene, bare for å få dem overfylt av sand etter to sekunder igjen.

Det har ikke skjedd mye spennende. Her er de få nevneverdige tingene jeg kan komme på:

• Jeg kjøpte minst 20 dusjgeleer i Spania. Jeg hadde ikke brukt NOEN penger, var desperat, og så var det så billig. Så nå har jeg såpe ut studietiden. Minst. Dama i kassa lo litt av meg, men hun kunne ikke si noe, for hun snakket ikke engelsk, taperen.
• Jeg leste Animal Farm mens jeg var på en bondegård, etter anbefaling av Nicolay. HØHØ.
• Jeg kjøpte fine Diesel-sko i Spania, som får meg til å bli nesten like høy som pappa.
• Jeg har blitt for gammel for tivoli og denslags. Jeg ble kvalm og sliten etter å ha tatt Tårnet x 2, Flyvende teppet, Demonen og Rutsjebanen.
• Jeg hadde valget mellom hamburger og pastasalat, og bestilte pastasalat.
• En spansk kelner rettet på meg. Jeg var flink og sa "gratsias", han sa "no no, it's 'grathias'". Han hadde sikkert ikke vært så flink i norsk hvis han hadde prøvd.

Ellers fant mamma ut at hun hadde forlatt Norge med et flåttbitt med boreliabakterier, så vi var på sykehuset og denslags. Dramatisk.

Fem nyheter

1. Nico har lagt ut scooteren til salgs. Simen la ut en bil til salgs, i Heidis navn. Morsomme typer. 

2. Pappa har lånt Oliver Twist på engelsk lydbok. Jeg kommer til å bli smart.

3. Jeg har blitt flink i Guitar Hero. Jeg banka til og med Heidi, bare se:

Ja, jeg er spiller 1. Ja, jeg eier de fleste.

4. Jeg var på biblioteket i sted, for å hente Animal Farm. Jeg kom hjem med:
  - Fever Pitch / High Fidelity / About a Boy samlet i én bok.
  - Animal Farm.
  - The Complete Short Stories of Ernest Hemingway.
  - A Long Way Down.
  - Bikubesong.
I tillegg til at mamma lånte noen bøker jeg vil lese. Til musikken, blant annet. Jeg må lese mye og raskt før 20. august.

5. Jeg har kjøpt øredobber som ser ut som glidelåser. Jeg er kul. Og nå kom jeg på at det er nikkel, så jeg kommer ikke til å kunne bruke dem særlig lenge. Faen.

Ok, jeg har nettopp lest High Fidelity. Som anbefales på det sterkeste, btw.

If I'm not back again this time tomorrow, carry on, carry on

Mye godt kan sies om min mor, men spesielt teknisk anlagt er hun ikke. Hvorfor gulvvarmen i det hele tatt står på i juni (for denne hendelsen inntraff da det ennå var juni), er et godt spørsmål. Det syntes nok min mor også, og bestemte seg for å gjøre noe med den grusomme varmen som plaget alle beboerne av huset vårt. Det skulle hun aldri ha gjort. I stedet for å skru spakene eller kranene eller hva det nå er som regulerer gulvvarmen riktig vei, klarte hun å varme opp huset som om det skulle vært minus tretti grader ute. Jeg, som hater alt av temperaturer bortsett fra tjue grader, halvveis overskyet, blir mer og mer desperat, særlig ettersom jeg må skrive både jobbsøknad og tale til bursdagen til mormor. Dette er veldig vanskelig når du konsentrerer deg hardt om å holde deg i live, tro meg.

Denne varmen gjør også at jeg må sove med vinduet på vidt gap, med persiennen litt opptrukket. I og med at jeg ikke kan ha på meg særlig mye klær i heten (jeg mener SÆRLIG mye, ta det med ro, du får ikke sett meg naken i første omgang) er jeg litt småredd for at en og annen eldre mann med sære interesser skal spasere forbi vinduet mitt og ta en titt på meg. Særlig i og med at jeg har vindu rett ved gaten, og at senga er rett under vinduet mitt. Jeg sovnet til slutt med disse tankene i hodet, og på morgenkvisten våknet jeg av at persiennene raslet noe grusomt. "NÅ BLIR JEG ANTASTET OG HVA VERRE ER!", tenkte jeg, og spratt opp, for å se en svart og hvit katt på vei inn i rommet mitt. "HUSJ!", ropte jeg, og vekk var katten. Litt dramatisk var det vel allikevel.

Jeg var på biblioteket i sted. Dels for å få slippe unna varmen, dels for å låne bøker, og dels for å møte Nicolay. Han fikk Kent-plakater av meg, og jeg fikk chillinøtter av ham. Som jeg sitter og spiser på nå. Nam. Etter at jeg hyllet biblioteket så veldig for noen poster siden, synes jeg de skulle vært ganske snille mot meg, men nei da. De hadde hverken Animal Farm, L, Trainspotting, Tusen strålende soler på engelsk eller Beatles. Men noe fikk jeg da lånt meg. Her kommer en liste:

Madonna-gåten (for tredje gang)
Mrs Dalloway (lydbok, jeg tviler sterkt på at jeg kommer meg igjennom hele)
Fakta  om Finland
Oui! Fransk for begynnere (CD som sikkert kommer til å rose meg uten å ha hørt meg snakke)
Sovende floke (Tore Renberg, dvs. høye forventninger)
Renselse (Renberg igjen)
En god tid (De hadde mye Renberg der, ok?)
Forbrytelse og straff (Hvis jeg klarer begge bindene, er jeg kulere enn de fleste)
The Shining (Håper den er skumlere enn filmen)
Farmor har kabel-TV / Videogutten (Renberg for fjerde gang)

Apropos ingenting har jeg spist kun dritt de siste ukene, og har gått opp i vekt og fått større pupper. Jeg tror jeg skal svømme i morgen.

Apropos ingenting II, Nico og jeg har holdt ut med hverandre i én måned og én dag. Han var trøtt i går, og familien fortalte mye søtt fra barndommen.

Wrapped up in books

Jeg elsker biblioteker.  Asker bibliotek er en av de tingene som får meg til å få troen på menneskeheten igjen. Det er så stilfullt, så rent design, så stille der, så mange tilbud. Hver gang jeg er der, får jeg en ekstrem lyst til å droppe ut av skolen, og bruke hver dag på biblioteket, lese aviser, tidsskrifter, bøker, og bli en skikkelig brainiac. Ta med meg en kopp kaffe, fra kaffebrenneriet, vel å merke, og kanskje en brownie eller bolle, og der har du dagen min. Jeg tror jeg hadde trivdes med det. Være hun der med skjerfet (for skjerf er prikken over i-en på imaget) som alltid sitter med nesa i en bok. Hva faen feiler det henne, liksom?

På en annen side hater jeg dem. Bibliotekene, altså. Det er så deprimerende å se kilometervis av hyller med bøker jeg aldri kommer til å få lest. Tusener av bøker jeg aldri kommer til å høre om, engang. Så mye ... ja, kunnskap jeg aldri kommer til å få. Jeg føler meg som Cate Blanchett i Indiana Jones. Bare dummere. Og styggere. Og mindre flink i russisk.

I sommer skal jeg lese masse. Asosialisere meg skikkelig en periode, raide biblioteket, og lese. Det er få ting som er så avslappende. Jeg må bare komme meg til et sted uten internettforbindelse først.

Fem bøker jeg SKAL lese i sommer:
Don Quixote (ferdig)
High Fidelity
L
Gymnaslærer Pedersen og den lange tittelen
Trainspotting

Og det er bare starten på min evinnelige liste. Jeg føler at jeg kunne brukt tiden jeg har brukt på å skrive dette, på å lese i stedet. Ting er lettere sagt enn gjort.