31.7.09

Skuffa

Nå er jeg frisk fra min evinnelige hosting, og det er nesten litt trist. Jeg mener, hvor tøft hadde det ikke sett ut med "har svineinfluensa" i facebookstatusen?

30.7.09

Ny venn søkes

Okei, nå er jeg så deppa at jeg glemmer alle prinsipper og blogger to ganger i dag.

Det har seg nemlig slik at min beste venn har skuffet meg. Dyttet meg ned i søla og latt meg ligge. Såret meg dypere enn jeg trodde var mulig. Hun så den nye Depp-filmen uten meg.

Vi hadde avtalt det siden vi så på imdb at det kom en ny film med ham. Vi skulle jo runke sammen på kino. Vi skulle ...

Nei, glem det. Det gjør for vondt å snakke om det.

SÅ. Derfor lurer jeg. Er det noen andre der ute med like god smak som meg som har lyst til å være min date på Public Enemies i overskuelig fremtid? Dette er en anledning du aldri får igjen. Du får tilbringe tid med meg, du får sikle over Johnny Depp og du hjelper meg å gjøre Ilanit sjalu og skjønne at hun gjorde noe dumt slik at hun vil ha meg tilbake igjen. Ikke at jeg kommer til å gi etter, så klart.

En uhyggelig kveld

I går var jeg flink. Jeg sto opp klokka ni, dro på trening, løftet tunge vekter. Så dro jeg på jobb, tjente penger, var kundevennlig og blid og informativ. En så flink dag resulterer selvsagt i at man blir sliten, men hva gjør vel det, når man har kjøttdeig og jalapeño-pizza i fryseren og en deilig Sex and the City-boks hjemme? Svært lite. Jeg satte meg til, og tenkte "brus!". Brus er noe jeg burde unne meg nå som jeg har vært så flink. Så jeg tok turen ned i kjelleren.

Med ett jeg kom ned, merket jeg at noe var galt. Fryseboksen lagde merkelige lyder, ropte og skrek. Hm, dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg, men idet jeg åpnet lokket, angret jeg. Det luktet død og fordervelse, mord og forbrytelse. Nei da, ingen i familien min gjemmer lik i fryseren. Fryseren hadde bare gitt opp. Rett og slett sluttet å fungere. Helt uten forvarsel. Helt uten å gi engang et lite hint om at kanskje jeg burde flytte alt det dyre, fine kjøttet til en fungerende fryser.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ringte pappa. Etter mange finurlige utesteningsteknikker kom vi frem til at det var fryseren som var ødelagt, ikke strømkontakten eller noe annet som hadde vært lett å fikse. Jeg kjente panikken stige idet jeg ventet på de uungåelige ordene. "Du får bære alt opp i den lille fryseren og kjøleskapet, da." Inni meg skrek jeg, og selv om jeg prøvde å holde meg tøff og voksen og ansvarlig og sterk på utsiden, begynte tårene å trille. Jeg var jo så sliten, jeg har jo jobbet hver dag siden Roskilde, jeg har ikke spist, jeg har dundrende hodepine, NEI, NEI, NEI, dette skjer ikke! Joda, det skjedde. Så jeg kunne ikke annet enn å være tapper. Begynte å putte det bloddryppende kjøttet i poser. Jeg klarte ikke å unngå blodsøl, så skulle noen få for seg at huset mitt er et åsted og begynne å granske det, ville jeg nok ikke kommet så greit ut av det. Stanken ble verre og verre jo lengre ned jeg kom, fryseren oppe ble fullere og fullere, og kjøttet mer og mer bloddryppende. Brekningsrefleksen ble vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake, og på toppen av det hele holdt jeg på å dette ned i blodsølet da det bare var en and og to kyllinger igjen. Det var vel Elixia-treningen som reddet meg.

Moralen i dette er: Unger, bli med familien deres på ferie. Hvis du blir hjemme streiker fryseren, og du har alt ansvaret.

29.7.09

En kjip ting

Jeg får ikke sove for tiden. Jeg har ringt og sagt god natt til Lars, kastet meg frem og tilbake i sengen, tatt av meg dyna, tatt på meg dyna, ligget på rygg, på mage, prøvd å telle sauer, telt kanelboller som står på en rad, tenkt på i morgen, tenkt på ingenting, tenkt på sånne franske mønstre som de bruker i Yoplait-reklamen, men jeg er fortsatt lys våken. Og siden jeg lar tankene vandre så veldig, kommer jeg på at hei, jeg skal jo trene i morgen, kanskje jeg burde booke time, så nå sitter jeg her på PC-en med lyset slukket. Verden tror jeg sover. Det vil si, Lars tror det, og Nathalie tror det. Men jeg sover ikke, selv om jeg så inderlig gjerne vil.

Og nei, det er vel ikke noen katastrofe da klokken bare er tolv, men jeg er utslitt etter jobb, og skal trene i morgen tidlig, så jeg trenger søvn fordetom.

27.7.09

Sommer a la Bea

Jeg klager hele året. Det er så mye jeg vil få gjort, så mye jeg ikke har tid til. Jeg vil sitte en hel dag og se på Sex and the City. Jeg vil rydde klesskapet mitt og hive ut alt jeg ikke trenger. Jeg har en bunker på størrelse med Twin Towers (RIP) som jeg så inderlig gjerne vil lese. Jeg vil så gjerne få trent mer. Rydde i musikken min, legge inn nye CD-er. Jeg vil prøve å skrive en novelle igjen. Bare det blir sommer, har jeg tenkt.

Og nå sitter jeg her, da.

Jeg sitter og kjeder vettet av meg. Hvordan kan man kjede seg med en sånn to do-liste?

Har sett på Miranda fake orgasmer og Carrie komme seg over Big til jeg ikke orket mer. Klesskapet står åpent, klær tyter ut, andre klær ligger i en haug på gulvet (Er de rene eller skitne? Who knows.), men jeg orker ikke gjøre noe med det. Lese, nei, jeg klarer liksom ikke holde konsentrasjonen noe sted. Trene? Haha, er du morsom? Jeg orker ikke engang rydde overetasjen, selv om det ser ut som om jeg har hatt fest kontinuerlig i en uke og alt serviset er skittent, så jeg må spise pizza rett fra kartongen.

Jeg tror ikke jeg har godt av sommerferie. Jeg får ikke sove på natta fordi jeg er så tvers igjennom uthvilt. Jeg tror ikke kroppen min merker liv lenger, og derfor er på vei inn i dvale. Tiltaksløsheten er verre enn noen sinne, og jeg er redd at de ti kiloene jeg har gått opp snart blir til tjue. Jeg tror det blir bra for meg når skolen starter igjen, jeg.

(Men hei, jeg orket jo å blogge! Kanskje det fortsatt er håp.)

15.7.09

PMS-portretter

Jeg ødelegger alt jeg kommer borti i dag. Først fikk jeg Pokémonspillet og tenkte HURRA og spilte lenge og lagra og da jeg skulle spille igjen fikk jeg den koselige beskjeden om at all data var slettet, så da bare lå jeg på senga i veldig lenge og ville egentlig gråte, men så tenkte jeg at herregud, jeg er atten år gammel, skjerp deg, og så gikk jeg på jobb. Etter jobb skulle jeg lage mat hos Lars mens han jobber, og jeg tok opp kyllinglår og la dem i varmt vann, men vannet bare lakk inn i posen og endte opp med å skylle vekk alt krydderet fra kyllingen og jeg er sulten og kyllingen er fortsatt frossen og jeg vet ikke hvordan man tiner i mikroen så jeg spiste en av chipsposene jeg skulle spare til i kveld, og så gikk det opp for meg at jeg har gått helt ekstremt masse opp i vekt (sikkert fordi jeg spiser chips hver dag) og at jeg ikke burde spist posen, for jeg vil jo ikke være feit, men hva skal jeg gjøre, jeg er jo så sulten. Så klarte jeg på et mirakuløst vis å skru på TV-en, men rett etterpå la jeg meg på fjernkontrollen og alt ble svart og snø og det tok hundre år å få Mythbusters tilbake, og så var det bare en kjedelig episode, og nå har jeg ingenting å gjøre siden Pokémonspillet jeg hadde planlagt å bruke kvelden på ikke funker og jeg ikke tok med bok siden jeg hadde tenkt å spille Pokémon, så nå sitter jeg på PC-en og håper at noen skal skrive til meg på Facebook-chat, men det gjør de ikke, og leser failblog, som ikke er noe morsomt lenger, og gleder meg bare til Lars kommer hjem og ordner opp i alt.

12.7.09

Hjelp!

Jeg ble gal, og, må jeg innrømme, noe nostalgisk av Lars' evinnelige Pokémonspilling, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg brukt 199 kr på et Pokémonspill til Gameboyen min. Hjelp.

10.7.09

To ting som ikke har særlig mye med hverandre å gjøre

Jeg kom nettopp på at jeg leste flere bøker enn jeg så band på Roskilde. Kanskje litt mot sin hensikt, men det var koselig allikevel.

I natt drømte jeg at jeg hadde en skikkelig fin rosa ting til å sette barberhøvelen min på. Den hadde til og med et rom til nye barberblader. Da jeg våknet tok det litt tid før jeg skjønte at det bare var en drøm, men da sannheten først kom for en dag, ble jeg veldig skuffet.

7.7.09

Nei da, så ... jo da

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.