Nyttår-saften

Hohoho. Mye å gjøre på jobb, altså.

Jeg gir aldri opp. Man kan ikke starte et nytt år uten en drøss nyttårsforsetter som er dømt til å brytes. Selv om man kanskje skulle tro det, er jeg - hold deg fast - ikke helt fullkommen. Jeg skal dog prøve å bli det:

1. Svømme hver torsdag etter skolen. Noen forbehold: ikke hvis jeg jobber. Eller hvis jeg har kyssesyken. Og det har jeg nok, og man får ME hvis man anstrenger seg. Men tanken teller. Altså ett skritt nærmere fullkommen. Eller, skal jeg si, ett svømmetak.
2. Gjøre lekser igjen.
3. Være aktiv i gymmen. Igjen, forbehold om eventuell kyssesyke.
4. Kjøpe flere klær og mindre dritt.
5. Lese flere bøker.
6. Bli snill og hyggelig og godt likt. Forbehold om at dette rett og slett ikke ligger i min natur.

Som man kan lese mellom linjene, faktisk på dem også, har jeg kanskje kyssesyken. Lars har kyssesyken. Stakkars liten. Et offisielt "god bedring :D :D :D" til deg, kjære. Derfor blir det bare hjemmekos i kveld. Ikke pga. god bedringen, altså, men pga. kyssesyken, men jeg er trøtt, og orker ikke omformulere hele opplegget. Men jeg skal ha på meg kjolen min allikevel. Til tross for hjemmekosen, altså. Jeg har jo tross alt kjøpt den. Kjolen, altså.

Kuk

Jula er over, og selv om jeg får færre og færre gaver hvert år, tar gaveseremonien lenger og lenger tid. Én gave av gangen, og så noen minutter med takknemlighet og kjærleik før man kan begynne på neste. Men jeg satt under fake pels- og fleecepleddet jeg fikk av mamma og pappa og fiklet med det nydelige kjedet jeg fikk av Lars, så det gikk bra allikevel.

Og så fikk jeg to fine topper og en magnetgris av resten av Solbakkens, noe som resulterte i en sur mor. Jeg hadde nemlig sagt at hun ikke skulle kjøpe gave til Lars da hun spurte. Det er bare min skyld, alle som leser dette. Mamma er egentlig snill.

Lars er også egentlig snill, siden han ødela julaftenen sin, sto opp klokka seks sammen med meg, ga meg gave, leste for meg, og fulgte meg til toget i det kalde været, og ga meg et brev som jeg leste på toget. Jeg er ganske glad i ham, egentlig.

Nå skal jeg lese Trainspotting og takke for meg og dette usedvanlig kjedelige og oppsummerende blogginnlegget. Jeg skal jobbe mye fremover, så ikke forvent mye blogging. Nyt dette. 

Og jo, forresten, jeg døde ikke. Det var til og med jeg som skrev forrige innlegg. Bare så det ikke oppstår noen misforståelser.

Kuli: the aftermath

Bloggleserne, de som brydde seg om Bea, var svært uenige. Var Kulien giftig? Var den plukket opp fra søpla? Eller var den enkelt og greit en hyggelig gave fra en småkåt franskmann? De trykket og slettet cookies, og pollen gikk varm. Lars stemte en ekstra juksegang fra Beas PC, og prøvde til og med å slette cookies for å fuske seg til enda en stemme. Dette gikk dog ikke. De ble aldri enige, men da uken var gått og stemmene talt, var det ingen tvil: majoriteten ville at Kulien skulle drikkes. Og Bea drakk. Sugerøret var forsvunnet, så hun brukte enden på en ørering til å stikke hull på den tynne folien som dekket det skjebnesvangre hullet. Hun satte den til munnen med eventuell historie blant bananskall og heroinsprøyter i tankene, men drakk allikevel grådig. Hun kjente kombinasjonen av jordbær, eple og smakstilsetninger (men ikke så mye sukker, for dette var en sunn versjon!) renne ned halsen. Hun smilte, uvitende om at dette smilet skulle bli hennes siste.

For ikke før hadde de siste dråpene forlatt kartongen, kjente jenta en brennende følelse i halsen. Det var ild og helvete, svovel og krutt, hun hikstet etter luft, prøvde å skrike, men stemmebåndene var allerede svidd av. Hjertet prøvde febrilsk å pumpe blod rundt i kroppen, men blodårene lot henne ikke gjøre det. Det siste hun så før synet gikk over til svart, var en sammenkrøllet, rød pappkartong dekorert med et jordbær og et eple. De smilte triumferende.

Blomster til hjemmet er ikke ønsket, heller en leiemorder med franskmannen som oppdrag.

Lars sniker seg inn, tihi

HÅHÅ, JEG HAR JUKSA MEG INN, K9Z. JEG ER DRITGLAD I DEG, BEA! 

-LARS

Jenta som elsket Tore

Jeg føler det er lenge siden jeg har hatt en Se & Hør-overskrift på bloggen min. Derfor har jeg en i dag. Også fordi denne var FOR opplagt og kvalmende til at jeg kunne droppe den. Dessuten har denne posten med en KJENDIS å gjøre. Og ikke hvilken kjendis som helst. Jeg har nemlig møtt Tore Renberg, snakket med Tore Renberg og fått klem av Tore Renberg. Vel, "tatt klem" er mer riktig ordbruk, men det høres dårligere ut. Mer om dette senere.

Lars og jeg ventet lenge på Norli. Sånn ordentlig lenge, så lenge at vi ikke kunne sitte på de samme stolene hele tiden fordi det da ville virket som om vi var der for å sitte, og ikke kjøpe. Og det ville nok ikke Universitetsgaten likt, siden de er like THE Norli. Dette er noe jeg har peiling på, liksom. Men etter mye sitting, gåing og trøtting, så vi den lille mannen fra Stavanger bare bittelitt vekk fra oss. DUNKDUNKDUNK sa det i tinningene, "gå og si hei!" sa jeg til Lars, og vi gikk. Og sa hei. Og spurte hvor han skulle sitte. Han skulle sette seg der Støre satt etter at sistnevnte var ferdig. (LITTERÆRT VIRKEMIDDEL: jeg utelot å nevne Støre tidligere for å fremheve Renbergs viktighet. Der ødela jeg hele virkemiddelet ved å fortelle om det. Men, jeg er jo Se & Hør i dag.) Jøss, så han skulle sitte der. Og vi må få tatt bilde med deg, da. Og en koselig manager av noe slag var veldig tålmodig og tok et bilde til da jeg så helt grusom ut på det første. Det gjorde jeg på det andre også, men det finnes grenser for hvor mye man kan mase på manager-ett-eller-anneten til Tore Renberg, liksom. Etter bildet tok jeg mot til meg. "Og så må jeg få en klem også, siden jeg er så glad i bøkene dine." Jeg tror ikke han hørte meg. Det virket i hvert fall som om klemmen kom litt brått på, og han var uforberedt. Men jeg klemte på, og etter hvert gjengjeldte han den også. HURRA! Så ønsket han oss god jul, og så hadde Støre gått. Lars og jeg kom først i køen. Jeg hadde tre bøker og en T-skjorte, og brukte lang tid. Men Tore (jeg går ut ifra at vi er på fornavn nå, igjen røper jeg det litterære virkemidlet) var bare blid og snill. Jeg er sikker på at han er en skikkelig sympatisk kar det ville vært hyggelig å ha på middag. I hvert fall kaker og kaffe. Vi spurte ikke, da. Angrer.

Så dro Lars og jeg hjem til ham og så på film. Vi var enige om at det hadde vært en kjempe fin dag. Men det var dumt at vi ikke ba Tore på kaker.

To kjekke menn og en glad jente.

Jeg vet jeg er jævlig deilig, men hallo, give me a break

Det var en våt søndag ettermiddag i desember. Heidi, Illa og jeg hadde tatt en pause fra ekstremshoppingen vår, og satt oss ned ved inngangen til Meny på Oslo City. Heidi og jeg nøt hver vår utsøkte porsjon stekte nudler med biff (min var på 3 hg, hennes på 2, poeng til meg). Ilanit hadde kommet tilbake etter å ha klagd på at hun hadde fått en skinkecalzone som "smakte høgg" da hun hadde bestilt pepperoni, og var halvveis gjennom den nye da et par glade karer kom forbi første gang. "Hei" sa de, eller noe som liknet. "Hei", sa jeg. De gikk. Vi spiste videre og gledet oss over nyinnkjøpte skjerf og skjorter. Jeg så opp, så de glade karene fra i sted; den ene bøyd over en søppelkasse, den andre konsentrert om en minibank. Ingen av oss tenkte videre over saken, og fortsatte samtalen om diverse ting som ikke egner seg på trykk (eller som jeg bare ikke husker i skrivende stund). Litt senere kom karene bort til oss og rakte meg en Kuli med jordbær- og eplesmak. Jeg forstod utifra situasjonen at den var til meg. Jeg ble litt satt ut, for det er ikke så ofte jeg får drikkevarer av fremmede folk, men jeg tror jeg sa noe som liknet på "hei", "takk" eller "så snilt". Det viste seg at han ikke kunne norsk. "Do you speak french?" "SJØ MAPELL", svarte Illa med høy røst. "Je m'apelle Bea", sa jeg med utsøkt aksent. Han som hadde rakt meg Kulien spurte "can I maybe have your number?". Jeg må ærlig innrømme at dette er første gang en fremmed har spurt meg om telefonnummeret mitt. (Da jeg var tretten var det en sytten år gammel fyr i Karibien som lurte på hvor jeg bodde, men han tells ikke, for han var skummel, gammel og kunne ikke svømme.) "Ehm, I'm sorry, I have a boyfriend". Jeg tror han syntes det var veldig trist. Hvis han har elektrifisert seg i badekaret nå, er jeg veldig lei meg, men jeg føler fortsatt at jeg gjorde det rette.

Jeg drakk ikke Kulien. Heidi mente hun hadde sett at de tok den opp fra søppelkassa. Jeg var redd han hadde puttet noe oppi den for å senere hale meg med inn på en do og gjøre lumske ting med meg. På en annen side er det sterkt imot mine prinsipper å ikke benytte seg av gratis mat og drikke. Siden jeg er frustrert og usikker, lar jeg dere bestemme. I en uke skal dere få si deres mening; skal den drikkes, kastes eller sendes inn til et laboratorium og testes for diverse skumle midler? Mitt liv ligger i deres hender. Ta vare på det.

I riktig gamle dager

Det var en tid da internett var nytt, Bea var ung, og PC-en var treig. Her er resultatet.

Så ble Bea litt eldre, internett litt vanligere, Piczo inn, og Bea bestemte seg for å gjøre opprør mot diktskriving og påtatt bifili, som den rebellen hun var. Lol, liksom.

Hvorfor man må elske Belle & Sebastian

I don't want to play football
I don't understand the thrill of the running, catching, throwing
Taking orders from a moron
Grabbing for the sweaty crotches
Getting hit by people I don't know
Sugar, I'd rather play a different sort of game

Jeg har internett igjen! Jeg er lei av tentamener! Jeg har gjort mye rart i dag! Jeg ser på Lars sove! Jeg burde lese matte!

Jeg fikk jo aldri gitt beskjed om at det forsvant. Ingen ga meg beskjed før det plutselig var borte, heller. Uansett, internett forsvant, jeg sørget, og i dag kom noen machomenn fra Canal Digital som installerte nytt. Jeg måtte flytte et tungt skap som jeg i ettertid fant ut kunne demontert seg selv og angrepet meg med mange kilo brente CD-er og skapmateriale. Det skjedde ikke. Men det skjønte du vel i og for seg, i og med at jeg skrev "kunne demontert". Jeg husker ikke hva den formen av verbet heter atm. Dårlig, Bea. (Edit: jeg ble gal av å ha et ubesvart grammatisk relatert spørsmål her. Jeg mente å huske at formen het kondisjonalis. Det gjorde den også, i følge Google. Men jeg finner ikke ut om det er første eller andre. Jeg vet jeg har det i en kladdebok fra ungdomsskolen, men jeg vet ikke hvilken. Og SÅ sporty er jeg ikke.)

Men jeg husker virkelig ikke hvordan man blogger. Derfor har jeg valgt temaet skole for i dag. Det ultimate (hei, Lars!) "vi har ikke en dritt til felles, derfor snakker vi om dette"-temaet. Jeg er lei av skole, ass. Og lærerne er skikkelig teite og liksom hallo det er kjipt. Jeg er lei av å skrive sympatiske, om enn litt ironiske, tekster om viktige globaliseringsrelaterte spørsmål, eller "hei, jeg går i åttende og skal nå sette meg inn i hvordan det er å være innvandrer. hijab er kjipt, jeg føler meg annerledes, men hei, det kommer jo noe positivt ut av å være fremmedkulturell også"-noveller. Jeg er lei av å lese til mattetentamen også, selv om jeg ikke har åpna boka på tre-fire uker. Og det er faktisk sant. Jeg lurer på om jeg skal gjøre det snart. 

Så, til "hva jeg har gjort i dag"-delen. Jeg føler forresten at denne posten blir full av anførselstegn. Jeg har definitivt skrevet for mange skolestiler denne uken. Men tilbake til hva jeg har gjort i dag: stått opp, skrevet et dårlig engelskessay om demonstrasjoner mot G8-møter, telefonert med Lars og kranglet med mamma og pappa fordi de synes jeg bruker for mye tid og penger på telefonen. Hvis de bare kunne forstå hvor grusomt det faktisk er å være ung i dag.

Hva jeg gjør nå:

Hva jeg burde/skal gjøre:
Mattetentamen.