Dødsskrik

Nå skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig stor poppis-blogg. Da hadde jeg sikkert fått hjelp. Og hjelp, det trenger jeg.

Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.

Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.

Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.

Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.

En bloggspisende grevling, og noe man nesten kan bli religiøs av

Jeg har blogget hver dag i det siste. Jeg lover. Men, typisk nok, så sølte søsteren min ketsjup ut over alt, og så kom det en grevling og spiste det. Det er derfor det er litt tomt her nå. I hvert fall er det nesten sånn det gikk for seg.

For jeg skulle jo begynne å blogge igjen, og jeg vet det er noe sånt som 20 folk som ble mer eller mindre glade for det (statcounter.com ftw), og det er jo faktisk 17 mer enn hva jeg trodde, og det var litt av en energidrikk for inspirasjonen. Hjernen min kom i bloggmodus igjen, hver liten hendelse ble automatisk omdannet til et lite innlegg i hjernen min, og bloggeren Bea var tilbake.

Så skjedde det utenkelige. Det du bare ser på film, det du hører andre fortelle om, og tenker "det er dem, men det skjer ikke meg". Og det kom som lyn fra klar himmel, som revolusjon fra Høyre. Jeg hadde to programmer oppe, Firefox og Word, ikke noe som krevde sånn ... (nå beveger jeg meg inn på et område der terminologien min ikke strekker helt til, merker jeg) ... ting, og plutselig, midt i en scrolling ned en Facebook-profil, låste alt seg. Og da mener jeg alt. Så alt at ikke engang ctrl alt delete funket. Da jeg, etter å ha brukt svenskeknappen, skulle skru på PC-en igjen, var skjermen svart med grønne streker over seg. Nå kan jeg ikke sånn supermye om PC-er, men en eller annen magefølelse sa meg at noe var galt. Og jeg hadde selvfølgelig rett. Jeg har ingen PC lenger nå. Og den har spist Vista-CD-en min, som jeg i min dårskap puttet inn i håp om å få reinstallert hele pakka. Nå gråter jeg meg i søvn hver kveld.

DERFOR blogger jeg ikke.

Jeg lurer derimot på om jeg skal bli religiøs. Jeg var på besøk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på søndag, i forbindelse med religionsprosjekt, og det var innmari koselig og interessant. Det er dog ikke grunnen til denne åndelige undringen.

Jeg har aldri vært noen stor fan av back up. Kjedelig, treigt, og hvem trenger vel det så lenge PC-en går på skinner? Ja, selvfølgelig ler jeg når folk søler rusbrus utover PC-en og ikke har noen backup av noe, men jeg er da ikke så teit at jeg drikker rusbrus ved siden av PC-en heller. Allikevel var Sex and the City en tankevekker (du vet den episoden der Carries PC dør og alt hun har skrevet er borte), og jeg fikk pappas gamle eksterne harddisk. Den lå på skrivebordet mitt i dager og uker, til jeg plutselig fikk flinkisdag. Du vet, en sånn dag der du får gjort alt du skal, i riktig rekkefølge, du er rett og slett verdens flinkeste menneske. På denne dagen backet jeg like så godt opp. Så har jeg gjort det, liksom. Og -- det er her Gud kommer inn -- to dager senere krasjet PC-en. Sannelig sier jeg dere: To dager senere. Skummelt, eller?

Jeg skal forresten bestille MacBook Pro i morgen. Er det noen som vet hvor stor en tretten tommers skjerm er, ca.?

Min kamp

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!

Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.

To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.