Snøen smelter i helvete

JEG SKAL ALDRI MER PÅ ELIXIA.

Én gang til, bare fordi det er så deilig:

JEG

SKAL

ALDRI

MER

PÅ

ELIXIA


Da jeg meldte meg inn for rundt et år siden, så jeg for meg hvordan fettet skulle forsvinne, gymkarakteren skulle skyte i taket, og jeg skulle få overskudd til alt mulig, slik de dyrt og hellig lovte meg. Nå, etter et år og endt treningstid, tenkte jeg vi kunne se hvordan jeg har nådd målene. Etter ett år på Elixia, har jeg:

• Gått opp 10 kg i vekt. Helt sant, selv om det høres ut som et tulletall. Før veide jeg 50. Nå veier jeg 60. Og nei, det er ikke muskelmasse. Jeg trener ikke styrke.
• Gått ned en karakter i gym. Jeg har alltid hatt fire i gym. Til jul fikk jeg tre. Jeg har løpt cooperen til en firer før. Etter Elixia løp jeg til en treer.
• Begynt å sove omtrent dobbelt så lenge som før.

Det er rart, egentlig. Jeg trente jo ikke før. Da veide jeg lite, da fikk jeg fire i gym. Trening skal jo ha positiv effekt, men på meg hadde det negativ. Jeg har dog en teori:

Du vet når du er skikkelig sulten? Sånn helt forferdelig sulten? Etter en stund går sulten over, og du merker den ikke lenger. Du blir rett og slett oversulten, og føler deg mett. Det er først når du begynner å spise at du merker at du faktisk er kjempesulten. Jeg tror det er litt på samme måte med kroppen min. Den var så overutrent at den ikke la merke til at jeg ikke trente, og derfor holdt seg tynn og sprek. Idet jeg begynte å trene, derimot, husket den at den faktisk har behov for slikt. Og i og med at jeg ikke er sånn superflink til å trene, ble jeg feit og slapp i stedet. Tada.

En ganske enkel konklusjon er at treningsopplegget har gått rett vest. Jeg har grudd meg til trening, slept meg opp i kondisavdelingen, satt meg på en trimsykkel og sett på Hotell Cæsar, syklet i ti minutter, og sneket meg til garderoben igjen, i frykt for at personalet skal se meg, og tenke at "fy søren, så dårlig hun er til å trene". Som oftest har jeg også spilt skikkelig sliten, eller kanskje haltet eller hostet litt, når jeg har gått forbi resepsjonen; de skulle tro at jeg var syk, skadet eller hadde tatt i som fy den lille tiden jeg var der oppe. Jeg er ikke sikker på om det funket.

Men nå er jeg i hvert fall ferdig. Aldri mer.

ALDRI MER!

"Vi lurte på om det bor en russ her"

Jeg har gjort noe dumt. Noe fryktelig dumt.

Jeg glemte å legge flere russekort i buksa mi i dag morges, så jeg gikk avgårde uten. Da jeg kom hjem, lekte noen barn utenfor huset mitt, og de ville selvfølgelig ha kort. Snill som jeg er, sa jeg at jeg kunne gå inn og hente til dem. Det skulle jeg aldri ha gjort.

I løpet av de siste timene har barn ringt på. I bøtter og spann, flere puljer. Jungeltelegrafen funker som bare det. Og russekort skal de ha, hele gjengen. Det er forsåvidt greit å bli kvitt disse kortene, i og med at Russedress sendte meg dobbelt så mange som jeg hadde bestilt, men dette begynner nesten å ligne alvorlig krenkelse av privatlivet mitt.

Nå sitter jeg på rommet mitt og leser til prøve. Rommet mitt ligger rett ved inngangsdøra, så jeg hører ca. alt som sies utenfor. Jeg gjengir her en samtale mellom noen jenter.

- Er det broren til Andreas som bor her? (Broren? BROREN? Greit at en Tryvannshelg ikke akkurat er en vidunderkur for utseendet, men BROREN? Unnskyld meg.)
- Jaa. Det var noen andre som ringte på her i sted. (Takk, jeg vet.)
- Kan ikke du ringe på?
- Neeei.
- Jo, kom igjen.
- OK, men da løper dere ikke!
- Nei da.
- Men en av oss må snakke!
- Jeg tør ikke.
- Bare ring på, da!
Og, helt riktig, det ringer på. Jeg blir sittende i senga, litt i tvil om jeg orker enda en pulje russekorttiggere på døra. Min søster går derfor og åpner.
- Hei, atte, vi lurte på om det bor en russ her. (En russ? Jeg har lenge mistenkt at jeg, nå som jeg har på buksen, ikke lenger er et unikt individ, bare en anonym del av en stigmatisert gruppe. Der fikk jeg bekreftelsen.)
Jeg viser meg i døråpningen. Barna blir stille.

De fikk russekort til slutt. Både to og tre, de skulle ha til søsken og jeg vet ikke hva. Kanskje det var lurt, egentlig. Kanskje jeg skulle gitt dem hele pakka mi, så de kunne delt ut til alle, så jeg kunne lest om filosofi og humanisme og Ghandi i fred. Kanskje jeg rett og slett skal sette en kurv med russekort utenfor.

Men på en annen side har jeg aldri vært særlig populær, og kommer neppe til å bli det senere, heller. Kanskje jeg bare skal nyte det, den lille tiden det varer.

Bare så det er sagt

Russen er ikke bare fyll, slåsskamper og knuste ølflasker. Russen gir nemlig også russekort til små, sjenerte jenter som ikke tør å spørre, men som med alt sitt kroppsspråk viser at de egentlig har veldig lyst på russekort.

Jeg gjør i hvert fall det.

Historien om en sterk kvinne

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Det er skummelt, litt rart, og på en måte føles det innmari godt. Jeg har skrevet en skolestil der mine faktiske meninger er representert.

Alle oppgaver man får på skolen legger opp til et sosialistisk svar. Det er sant. "Skriv en stil om materialisme i dagens samfunn, og drøft om dette er positivt eller negativt" (Les: Skriv en stil der du hater alt som ikke er loppemarked og potetsekker.) "Skriv en stil der du forklarer hvor grusomme markedskreftene er og hvorfor vi alle kommer til å dø hvis vi ikke gir eiendommen vår til staten." OK, så har jeg ikke fått sistnevnte oppgave før, men den kommer sikkert på eksamen.

Det ligger alltid veldig i kortene hva eksamenforfatterne ønsker at man skal svare. Og, som den skoleflinke jenta jeg er, svarer jeg alltid det de vil. Du burde klemme den som setter seg ved siden av deg på bussen, ikke flytte deg lengre unna. Penger gjør oss ulykkelige. Materialisme er som kreft for hjertene våre, og forkrøpler dem til det bare er aske og gråt igjen. Hvis man skal tro stilbesvarelsene mine. Men jeg mener det jo ikke.

Jeg liker liberalisme. Jeg liker frihet. Jeg liker å være et individ, ikke en anonym del av en teit gruppe. Men det vet ikke lærerne.

Før nå, da. Dagens historie og filosofi-tentamen dreide seg om likhet. Og jo da, fasiten lå der. Selv om oppgaven dristet seg til å spørre om ulikhet, muligens, mot alle formodninger, kunne være positivt, var det helt opplagt at du skulle elske likhet og hate dens fiender. Og jeg vet ikke om det er russetiden, det at jeg snart er ferdig med hele skolen, eller noe annet, men jeg hoppet glatt over fasiten og konkluderte med at likhet ikke finnes, at det er umulig å gjennomføre total likhet. Stikk i strid med det venstrevridde lærere ønsker. Rebell-Bea.

Nå gjenstår det bare å se hvordan det går.

Og i morgen er det russetid!

Skrivesperre

Plutselig fikk jeg for meg å begynne med hardcore blogging igjen, så her kommer andre innlegg dette kvarteret. Står muligens i kontrast til overskriften, men bare vent.

Jeg sitter og leser til historie og filosofi-tentamen, og forbereder meg på å "belyse, kommentere og drøfte ulike problemstillinger som temaet [likhet] reiser". Nei da, jeg tulla. Jeg klarer ikke å forberede noen ting, jeg bare gruer meg. Jeg vet nemlig hvordan det kommer til å gå. Det kommer til å gå helt likt som det har gått på de siste tre-fire prøvene jeg har hatt. Rett i dass.

Jeg var skikkelig flink på skolen før. Hittil har jeg 6 i snitt i avgangsfagene, og fikk jeg i lekse å skumme igjennom et kapittel, kan du være sikker på at jeg skrev notater og svarte på oppsummeringsspørsmålene i tillegg. Jeg skrev også gode stiler. Det merker jeg nå. Når jeg leser stilene mine fra første og andre gym blir jeg råimponert. Wow, moden refleksjon! Du verden, morsom vri på problemstillingen! Jøss, for en tankerekke! Nå, derimot, klarer jeg ikke sånt lenger.

Jeg bare kløner og klanter. På sist historieprøve, med en lærer som elsker refleksjoner og kritiske innvendinger, klarte jeg bare å reprodusere et par poeng fra boka på en usedvanlig barnslig måte. På nynorsktentamen klarte jeg ikke å produsere en eneste fornuftig tanke, langt mindre formulere noe som helst. Jeg var direkte flau da jeg leverte, og tror aldri jeg kan se norsklæreren min i øynene igjen.

Og derfor gruer jeg meg til i morgen. Til å sitte foran macen i fem timer, glanende inn i skjermen som om en løsning, en kur mot idiotien, skulle ligge gjemt der. Skrive av en setning fra boka i ny og ne, putte noe svada bak "men hvis man ser det fra et sosialistisk perspektiv", glane litt til. Se på klokka, svette mer og mer etter hvert som det går opp for meg at jeg snart må levere, og at teksten min ikke vil gi meg mer enn en firer. Prøve å tvinge meg selv til å skrive noe, i visshet om at det er nå eller aldri, uten at det er i nærheten av å hjelpe. Fortvile, fordi jeg vet at jeg en gang har kunnet dette, men av en eller annen grunn har glemt det.

Dessuten passer slik akutt dumhet/skrivesperre dårlig nå. I og med at jeg snart har tre skriftlige eksamener. Jeg vil ikke mer.

Busserukse

Visste du at man ikke burde stryke oppå et strykemerke etter at man har tatt av papiret? Det visste ikke jeg. Derfor er gutten som padler i en ølkasse halvveis smurt ut over russebuksa mi, og B-en er litt slitt og stygg allerede.

Dessuten regnet jeg med at lommene på russebuksa var plassert på rompa, så jeg strøk på to håndavtrykkmerker der. Det er jo naturlig, tenkte jeg, bukselommene sitter alltid på rompa, med mindre det er en sånn stygg bukse uten baklommer i det hele tatt, og det er jo ikke russebuksa mi. Men jeg tenkte feil. Derfor kommer jeg nå til å gå rundt og hinte om at noen har tatt meg på lårene, der lommene faktisk sitter. Litt mindre crazy og frekt enn jeg hadde tenkt meg, men til gjengjeld en smule mer originalt.

Huff. Ingen har fortalt meg at livet som russ er så fullt av utfordringer.

Det burde ikke vært lov

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.