Historien om en sterk kvinne

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Det er skummelt, litt rart, og på en måte føles det innmari godt. Jeg har skrevet en skolestil der mine faktiske meninger er representert.

Alle oppgaver man får på skolen legger opp til et sosialistisk svar. Det er sant. "Skriv en stil om materialisme i dagens samfunn, og drøft om dette er positivt eller negativt" (Les: Skriv en stil der du hater alt som ikke er loppemarked og potetsekker.) "Skriv en stil der du forklarer hvor grusomme markedskreftene er og hvorfor vi alle kommer til å dø hvis vi ikke gir eiendommen vår til staten." OK, så har jeg ikke fått sistnevnte oppgave før, men den kommer sikkert på eksamen.

Det ligger alltid veldig i kortene hva eksamenforfatterne ønsker at man skal svare. Og, som den skoleflinke jenta jeg er, svarer jeg alltid det de vil. Du burde klemme den som setter seg ved siden av deg på bussen, ikke flytte deg lengre unna. Penger gjør oss ulykkelige. Materialisme er som kreft for hjertene våre, og forkrøpler dem til det bare er aske og gråt igjen. Hvis man skal tro stilbesvarelsene mine. Men jeg mener det jo ikke.

Jeg liker liberalisme. Jeg liker frihet. Jeg liker å være et individ, ikke en anonym del av en teit gruppe. Men det vet ikke lærerne.

Før nå, da. Dagens historie og filosofi-tentamen dreide seg om likhet. Og jo da, fasiten lå der. Selv om oppgaven dristet seg til å spørre om ulikhet, muligens, mot alle formodninger, kunne være positivt, var det helt opplagt at du skulle elske likhet og hate dens fiender. Og jeg vet ikke om det er russetiden, det at jeg snart er ferdig med hele skolen, eller noe annet, men jeg hoppet glatt over fasiten og konkluderte med at likhet ikke finnes, at det er umulig å gjennomføre total likhet. Stikk i strid med det venstrevridde lærere ønsker. Rebell-Bea.

Nå gjenstår det bare å se hvordan det går.

Og i morgen er det russetid!