God jul!

I morgen er det første desember, men jeg har glemt julekalenderen hjemme. Ellers skal jeg bore i tanna mi i morgen. Det er en grusom verden vi lever i; lykke er en illusjon og boring gjør sikkert dødsvondt.

Noveller, ass

I dag hadde jeg nynorsktentamen. Den nest siste i livet mitt. Og det var en novelleoppgave der, hurra, den tar jeg, tenkte jeg. Og så ble jeg lei meg.

På ungdomsskolen var jeg en mester i noveller og fortellinger. Jeg tror jeg fikk 5+ på én novelle, resten var rene seksere som av og til ble lest opp i klassen. Jeg elsket tentamen, jeg la sjela mi i å skrive noveller. Jeg fikk omtrent ikke sove dagen før vi skulle få dem tilbake, et lite barn før julaften. I dag, derimot, fikk jeg så vidt raska sammen halvannen side med ufullstendige setninger om meningsløshet og et poengløst, kjedelig liv med fester og alkohol og denslags, og en elendig bruk av symboler som egentlig ikke betyr noe. Dønn kjedelig og helt poengløst og i hvert fall ikke særlig bra. Sånt gjør meg trist. Jeg vil bli flink til å skrive igjen.

Unnskyld, språkpris, sa du?

Det nasjonale senter for fremmedspråk har i år tildelt Asker videregående skole prisen sin, bestående av 100.000 kroner, siden den på en "inspirerende og nyskapende måte" har "bidratt til å rekruttere elever til programfag innen fremmedspråk". Og tro meg, hermetegnene var der ikke bare fordi jeg siterte. De var der for å skape en svært kunstig stemning over det hele, for er det én ting jeg er misfornøyd med angående min skolegang, er det tilbudet på fremmedspråksopplæring. Fra min skole. Asker videregående skole.

Jeg elsker språk, og det har jeg alltid gjort. Da vi skulle søke oss inn på videregående, fartet representater fra skolene rundt og fortalte med sympatiske smil om hvorfor vi burde velge deres skole. "På Asker satser vi virkelig på språkopplæring", sa de. "Vi tilbyr tysk og fransk og spansk, dette er enhver skoles plikt!" Det hørtes da bra ut, tenkte jeg, og søkte. Nå, to år senere, kjenner jeg overhodet ikke igjen den skolen jeg fikk beskrevet.

Jeg søkte tysk fordypning og spansk i fjor vår. To av de tre fagene det er enhver skoles plikt å undervise i. Da timeplanene ble utdelt i høst, var ingen av fagene der. Hvorfor ikke? Nei, det kunne ikke prioriteres. Skolen hadde ikke råd. Det var andre ting som var viktigere, andre fag som hadde flere søkere. Så nå dasser jeg rundt fra tulletime til tulletime, og planen om å bruke videregående skole til å lære mest mulig språk, slik jeg ble lovet at var mulig, har gått rett vest. Jeg har flere eksempler på andre elevers liknende situasjoner. Og så får skolen en PRIS for SATSING på fremmedspråk. Banning i kirka, er det. Frekkhet på høyeste nivå. Folk klager på at Obama får fredsprisen, men han har da i det minste en viss link til det hele. Jeg vet ikke om noen annen skole med så dårlig språkopplæringstilbud som Asker.

Ja da, jeg skjønner ikke hvilken utfordrende jobb ledelsen egentlig har, alle vil at deres ønsker skal tas hensyn til, vi er jo faktisk 700 elever eller noe, det er tilbud og etterspørsel som gjelder, og det var faktisk ikke flere folk som søkte språkfag, for språk er egentlig bare teit. Og jeg vet alt det der, men det å gi en skole som ikke tilbyr fremmedspråk, en pris for at de er så flinke med fremmedspråk, henger uansett ikke på greip. Og tenk på de stakkarene som ser at Asker har fått prisen, tenker at hei, DET må være en bra skole hvis jeg vil lære meg språk, og ender opp med å sove seg igjennom helt irrelevante samfunnsøkonomitimer i stedet. Det har rett og slett skjedd en stor feil her.

Fra en fersk sjåførs hverdag

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.

Lappen

Søren òg. Jeg som hadde planlagt det perfekte blogginnlegget ut ifra at jeg skulle stryke. Men, på den positive siden, har jeg nå lappen.

(Men jeg bare tøyser med den nonchalante tonen. Egentlig hopper og danser jeg helt vilt inni meg og smiler og føler meg ca. en halv kilo lett og føler meg helt usårlig.)

Nerver, og en ydmyk bønn

Jeg har ikke blogget på lenge nå. Og ikke tro at det er skole som er grunnen -- jeg blogger jo bare mer når jeg sitter foran PC-en med en eller annen norskstil. Nei, grunnen til at dere har savnet meg så fælt, er at jeg bruker all ledig tid på å kjøre bil. Kjøre, kjøre, kjøre, for kjørelæreren min var frekk nok til å bestille en nokså tidlig oppkjøring. På tirsdag. Nå på tirsdag. I overimorgen. Snart i morgen. Herregud.

Jeg hadde ett ønske innfor oppkjøringen. Ikke Oslo, sa jeg. Hvis jeg kommer til Oslo, stryker jeg. Jeg skjønner jo ikke engang hvordan veiene går der inne, sa jeg, og det er sant, for det er jo bare rot og enveiskjøringer og ikke noe oppmarkert veibane og høyreregel i hytt og pine og sporvogner og skumle lyskryss og i det hele tatt. Ikke koselig. Kjørelæreren min sa OK, ikke Oslo, da burde vi sette oppkjøringen din i rushtiden. For du kan jo ikke stå i kø hele tiden. Det blir for dumt. God idé, sa jeg, og han bestilte. Klokka 08:10. Kan ikke slå feil. Trodde jeg. Men så, plutselig, kom jeg på noe. I rushtiden er det biler på veien. Mange biler. Overalt. Og det er litt dumt. For jeg kan kjøre, så lenge jeg slipper å forholde meg til andre folk. Så lenge jeg slipper å surre med vikeplikt og å flette meg inn på motorveien og holde riktig avstand til forankjørende og kjøre forbi folk og å lese andres plassering i rundkjøringen og denslags. Og det er jo akkurat det man må i rushtiden. Da er det biler OVERALT. Hjelp. Dette går ikke bra.

Så derfor ber jeg dere, kjære lesere. (Nå tror jeg egentlig ikke at alle som planlegger å ferdes på veiene tirsdag morgen leser bloggen min, men det er alltid håp, det er alltid håp). Kan dere ikke la bilen stå, bare én dag? Så gjør dere miljøet en tjeneste, i tillegg. Kan dere ikke gjøre et innerst inne godt menneske en stor tjeneste? Det kommer til å føles godt, jeg lover. Jeg er bare så innmari nervøs, skjønner du. Og jeg har ikke råd til å stryke. Jeg er redd. Hjelp meg!

Tiss

Det er morsomt hvordan selv kroppen min kjeder seg av norsklesing. Jeg har nesten ikke drukket noe i dag, og allikevel må jeg på do hele tiden.