27.2.09

Nei da, ikke gidd å inviter Bea med på noen ting, dere, hun har det helt fint helt alene, hun

Jeg har ingen venner i dag, men hey, Sex and the City og Sørlandschips er undervurdert, og jeg er sikker på at jeg har det minst like gøy som alle andre. Jeg er dog meget skuffet over at ingen har fortalt meg at Lost har startet igjen. Men jeg overlever det, for jeg banket nettopp Daniel i duellen og hei, hvor festlig jeg har det. Og nå begynte min store nettby-flørt å snakke til meg på MSN. Jeg føler at dette blir en flott kveld.

25.2.09

Jeg vet at min tid kommer

Jeg er syk, men det stopper meg ikke fra å dra på jobb og selge bøker og rigge torg til krampa tar meg. Det stopper heller ikke mine medarbeidere fra å hamre løs på meg med alt de har. Mammutsalget nærmer seg med stormskritt, og vi må bære alle torgene rundt og rearrangere hele butikken. Dette skulle jeg selvfølgelig hjelpe til med, som den ivrige medarbeider jeg er. Det var da jeg skjønte at innsats uten resultat bare telte i gymmen på ungdomsskolen, og at de som sier at det er tanken som teller, bare lyver. Torg er tunge. Veldig tunge. Jeg tok tak. Strammet fjellene av noen biceps jeg har, prøvde å løfte. Og prøvde igjen. Etter fem prøvinger og femdoblede biceps-fjell lettet torget en millimeter, og jeg tenkte JESS, jeg er sterk, men nei, Bea, ikke dra bordet bortover. Du må løfte. Blod, svette og tårer i bøttevis. Jeg prøvde virkelig. Allikevel fant de ut at det gikk fortere og bedre om jeg bare sto og smilte og så på. Så lo de masse, og stengte meg ute fra all fremtidig torgløfting.

Jeg trøster meg bare med at mobberne er små inni seg og egentlig ikke har det noe lett. De er nok egentlig bare misunnelige på meg.

På'n igjen

Japan var gøy. Jeg orker ikke skrive så mye om det, for det er bare anstrengende å holde tråden i lange bloggposter, og klokka er seks på ni om morgenen. Jeg starter på skolen tolv. Hvorfor er så Bea oppe så innihampen tidlig, lurer du kanskje på. Døgnvillhet er svaret. Jeg tror kanskje dette er nøkkelen til å endelig få en døgnrytme som stopper meg fra å sove i timen. Jeg er dødstrøtt i sjutiden på kvelden, legger meg ni-ti og våkner av meg selv sju. Jeg vet du er misunnelig.

Uansett, litt om Japan skal jeg fortelle. Det er såpass lenge siden jeg har brukt punkter at jeg føler jeg får lov igjen:

  • Sake er ikke godt. I det hele tatt.
  • Japansk mat er heller ikke særlig godt. Det smaker helst ingenting, og smaker det noe, smaker det fisk. Bortsett fra ramen, da, som er nam. Og pocky.
  • Japanere kan ikke engelsk. De kan heller ikke japansk, de skjønte i hvert fall ikke hva jeg mente da jeg med min utsøkte Tokyo-dialekt sa "eigoga wakarimas ka?".
  • De vasker gatene og båndene som man har hendene på når man tar rulletrapp.
  • Det er mange mennesker der.
  • Kyoto er en vakker by.
  • Jeg har polaroidkamera.
  • Rismatter er faktisk ganske behagelige soveplasser.
  • Jeg kan ikke bowle.
  • Jeg har finere mobil-påheng enn Lars.
  • Det er ikke noe gøy å være syk når du er på ferie.
  • Lars og jeg var verdens mest irriterende folk å sitte ved siden av på flyet. Vi holdt på å krepere i KOLS-lignende hosteanfall fem ganger i timen.

Konklusjonen er at det er veldig lett å venne seg til ferie, og veldig vanskelig å venne seg til skole igjen.

22.2.09

Livstegn

Lounge i København. Trøtt. Døgnvill, trøtt, trøtt, kaffe, kaffe, kaffe, altfor trøtt, ansiktet faller av, High School Musical 3 fortsatt i hodet, trøtt, kaffe, neste fly, trøtt, sake er vondt, sove, host host host, sove, sove, host hele flyturen, sove. Min seng snart. Trøtt. Forteller mer senere. Nå er jeg trøtt.

13.2.09

Hei fra nesten-Japan

Jeg sitter på en stor Mac i en luksuriös lounge på Gardemoen. Flyet går om tre timer, jeg får gratis potetgull og jeg tror i det hele tatt at dette blir en fin ferie. Lars og jeg har värt sammen i tre måneder i dag. Makan til måte å feire på.

11.2.09

Biblioteksblogg

Jeg blogger fra bibliokteket. Vet du hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg sitter hjemme og leser Trainspotting og gleder meg til jeg kan dra og møte Lars i Asker. Jo, nå synes jeg tiden er inne, så jeg går. Oi da, går det opp for meg når jeg kommer til Asker, jeg har visst beregnet litt god tid, som vanlig. Klokka er ti over halv, og han kommer åtte over hel. Greit, så har jeg en halvtime å slå i hjel. Går innom jobb, søker etter en Japanreiseguide. Det finnes ikke tilgjengelig. Greit. Vandrer rundt på måfå. Kjøper en bukse på Bikbok, en med hull i og blonder under. Den var ganske fin, så jeg kjøpte den selv om jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal kjøpe bukser med hull i mer, for det blir hull i alle bukser etter hvert uansett, og hullene som er der når du kjøper den utvider seg dødsmye, og dessuten tyter alt flesket ut gjennom hullene og det ser udigg ut. Men buksa var fin, så jeg kjøpte den. Åh, nå har jeg nesten litt dårlig tid, tenkte jeg etter buksekjøpet, og begynte å bevege meg over gjennomsnittlig raskt mot stasjonen. Setter meg på benken på spor tre. Ser på klokka et par ganger. 16:07. 16:08.

16:08? Og jeg skjønte at jeg hadde veldig god tid, da Lars ikke kommer før 17:08. Jeg var ikke sulten, men kjøpte en Hot Amigo og, som det nå heter, Sunniva premium appelsinjuice, nam nam. Nå er jeg sulten og kjeder meg relativt mye.

Så hvis du skulle være en av de som er så glade i bloggen min at du går inn på den via mobilen mens du befinner deg i Asker, skulle du gjøre det nå sånn at du leser dette, er det bare å ringe meg, så kan vi leke sammen. Jeg kjeder meg.

10.2.09

Hersketeknikk

Jeg skal oppnå verdensherredømme. Og nå vet jeg hvordan.

Når du søker på "barokken menneskesyn" på google, kommer bloggen min opp på førstesida til google. Da jeg fant ut dette, begynte jeg å tenke. Dette er en typisk søkefrase for folk som må skrive kjedelige skoleoppgaver. Når du skriver kjedelige skoleoppgaver, blir du lett distrahert av alt som er mer underholdende enn menneskesynet i barokken. Derfor er slitne elever ekstra sårbare. Dette skal jeg utnytte.  Jeg skal inkludere typiske skolesøkefraser i bloggen min, og derigjennom få en hel skolelei nasjon til å bli min leserskare. 

kunst liberalisme sosialisme kapitalisme utvikling religion litteratur arkitektur barokk renessanse antikk politikk demokrati monarki diktatur stalin hitler napoleon djengis khan norge krig max manus mannen som elsket yngve tolkning analyse middelalder pave makt maktfordelingsprinsippet reformasjon luther platon sokrates velferdsstat distribusjon markedsføring jeppe på bjerget divina comedia machiavelli nordlands trompet nye testamente koranen hinduisme buddhisme jødedom kristendom midtøsten israel palestina irak usa kalmarunionen politisk makt symbiose proteinsyntese dna høyre frp venstre sosialistisk venstreparti rødt domstol sosialisering

9.2.09

Utfordring

Så Lars ringer meg og sier jeg skal stalke ham. Han har blogget. Og det er ikke hvilken som helst babbelblogg. Det er en ufordring. Han skulle gå inn på bildemappen, så på den sjette mappen der, laste opp det sjette bildet, og fortelle om det. Og så utfordre noen. Denne noen ble meg.


Ganske uheldig, siden det sjette bildet i den sjette bildemappen min var et av de mislykkede bildene jeg tok da jeg skulle vise Lars hvordan jeg så ut med musefletter. Dette bildet ble aldri sendt, ei heller har det blitt publisert før nå. Utrolig hva slike utfordringer gjør med en, altså.

Sånn, min tur. Jeg utfordrer Illa, siden hun har så mange fine bilder på PC-en.

Forresten har Aksel fått seg blogg. Liksom for å henlede oppmerksomheten vekk fra det ikke altfor digge bildet.

5.2.09

Den som venter på noe godt venter aldri forgjeves (Too long do not read)

Helt sant. La oss i hvert fall håpe det er sant, for jeg har ikke giddet å blogge på en stund. Mest fordi jeg har en hel haug ting jeg føler meg forpliktet til å blogge om. Ting som egentlig burde få ett innlegg hver, men da må jeg trykke så mye, og internett er treigt. Jeg bruker heller overskrifter.

Endelig Lars igjen
I helgen så jeg Lars for første gang på nesten en måned igjen. Jeg er skikkelig glad i ham, og alle var enige i at helgen var kjempe fin. Jeg inntok bl.a. mitt livs første Fjordland-måltid på kjøkkenet hans, bare avbrutt av et par beryktede sykepleiere. Jeg håndhilste på tre av fire, tror jeg. Ellers lagde vi tidenes diggeste frokost: en svææær haug bacon, egg stekt i så mye baconfett at de ble friterte og tomatbønner. Nå høres det ut som om vi ikke gjorde annet enn å spise, men det er heller av hensyn til dere at jeg utelater enkelte deler av helgen. Ellers kan det nevnes at vi så den fantastisk dårlige Twilight på kino. Den var dårligere enn jeg hadde forventet, til og med. Grusomt.

Ghandi
Lars ble en gang Ghandi på en test som skulle fortelle hvilken kjent personlighet han var. Jeg tror det stemmer godt. Ghandi var snill og sånt, men han var også wifebeater. Nå er ikke Lars og jeg gift, men jeg ser allerede tendenser. Først ga han seg ut for å ville ha Mentos av meg, bare for å ta en ordentlig jafs av tunga mi. Deretter fikk jeg et knytteneveslag i haka. Det skal også nevnes at han rett etter å ha kysset meg utbrøt "nå fikk jeg skikkelig lyst til å spy". Ellers har vi det veldig bra, altså.

Fire heltedåder og ett forsvinningsnummer
Lars og jeg er sosiale vesner, og inviterte Daniel og Andreas på lasagne. Daniel kom. Lars hadde allerede satt frem et stort glass deilig jordbærfluff til Daniel, som begynte å hive innpå straks han kom. Hive innpå i fluff-forstand, altså, hvilket betyr at man i det hele tatt spiser det. For fluff er kvalmende. Veldig kvalmende. Og boksen var stor. Men Daniel spiste. Og spiste. Lars og jeg gapte i forbløffelse, noe liknende hadde vi aldri sett. Showet ble imidlertid avbrutt av Andreas' ankomst. Nå skulle vi spise. Vi gikk ut på kjøkkenet, og begynte å diske frem. Det var da vi oppdaget det.  Vi hadde ikke ost! Vi hadde ikke melk! Det er en kjent sak at lasagnen ikke blir særlig god uten dette, så vi bestakk yngstemann Daniel til å gå på butikken. Han gikk. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. "Hvor lang tid går det egentlig an å bruke på den lille turen?" undret vi. Og vi ventet. Selv om vi ikke ville vise hverandre det, begynte vi å bli småbekymret, og det var ikke med helt stø stemme at jeg foreslo for Lars at vi skulle gå til Rema og hente ham. Joda, vi gikk. Og gikk. Til vi kom til Rema. Blodet frøs til is i oss begge på samme tid. Rema var stengt. Rema hadde vært stengt i en time. Og vi hadde ikke møtt Daniel på veien. Med tunge hjerter gikk vi hjemover med bilder av en fluff-frådende Daniel i en grøftekant, eller en livredd Daniel med hånda i lomma på lommemannen, i hodet. Stemningen var dyster på hybelen da vi kom tilbake, og vi hadde så vidt begynt å fordele arven da vi hørte skritt i gangen. Hjertet slo et ekstra håpefullt slag, men kunne det være ham? Det kunne det visst. Inn kom en noe anpusten og noe svett Daniel med en ICA-pose i hånda. I sin lidenskapelig lengten etter lasagne hadde han slengt seg på bussen til byen, løpt til ICA, kjøp melk og ost, løpt til bussen, ventet i en time, og busset tilbake. DET kaller jeg helt. Lasagnen var god, også. Masse ost. Etter maten så vi på Fight Club, og Daniel fullførte fluff-glasset. Respekt (og diabetes).

Farvel til barndommen
En annen morsom hendelse i Bergen, var at jeg ble myndig. Bare sånn rett ut av det blå. Mitt liv som voksen startet med en cockblocktelefon fra Illa, fortsatte med at Lars gremmet seg over hvor grusom Twilight var, og ble gjenopptatt da jeg ble vekket klokken seks av en herlig kjæreste med gave. Og ikke hvilken som helst gave, heller. Sex and the City-boksen! Alle sex (høhøhø) sesongene i en fin eske, mange, mange minutter med pur hurra! Senere dro vi inn og spiste en skikkelig bursdagsfrokost på Godt Brød, dro til en tafatt frisør som lurte om om det var meningen at håret til Lars skulle være asymmetrisk, jeg fikk bestemme hvordan han skulle klippe seg, og jeg kjøpte en flaske vin på polet. Damen sa gratulerer med dagen til meg. Jeg takker. Ellers kan det nevnes at vi kjøpte en halvliter sjokoladeis på Deli.  Vi fikk ikke bursdagsrabatt, selv om jeg spurte, men det var allikevel verdt det. Senere prøvde jeg å frelse Lars til Sex and the City, men det resulterte bare i at han syntes han hadde begått selvmord ved å gi meg den. Tullball. Bursdagen endte dog ikke så godt som den hadde startet. Jeg hadde allerede skulket én skoledag, og måtte heimat. Jeg gråt i vinduet på toget og snakket i telefonen idet toget kjørte vekk, og alle stirret på meg. I tillegg havnet jeg ved siden av en gretten mann som feis, og vi satt ved siden av hverandre hele togturen, selv om det var et ledig dobbeltsete bak oss. Dårlig.

Men alt i alt var det en kul helg. Jeg er voksen, Lars er best og nå må jeg skrive stil om menneskesynet i barokken.