Den som venter på noe godt venter aldri forgjeves (Too long do not read)

Helt sant. La oss i hvert fall håpe det er sant, for jeg har ikke giddet å blogge på en stund. Mest fordi jeg har en hel haug ting jeg føler meg forpliktet til å blogge om. Ting som egentlig burde få ett innlegg hver, men da må jeg trykke så mye, og internett er treigt. Jeg bruker heller overskrifter.

Endelig Lars igjen
I helgen så jeg Lars for første gang på nesten en måned igjen. Jeg er skikkelig glad i ham, og alle var enige i at helgen var kjempe fin. Jeg inntok bl.a. mitt livs første Fjordland-måltid på kjøkkenet hans, bare avbrutt av et par beryktede sykepleiere. Jeg håndhilste på tre av fire, tror jeg. Ellers lagde vi tidenes diggeste frokost: en svææær haug bacon, egg stekt i så mye baconfett at de ble friterte og tomatbønner. Nå høres det ut som om vi ikke gjorde annet enn å spise, men det er heller av hensyn til dere at jeg utelater enkelte deler av helgen. Ellers kan det nevnes at vi så den fantastisk dårlige Twilight på kino. Den var dårligere enn jeg hadde forventet, til og med. Grusomt.

Ghandi
Lars ble en gang Ghandi på en test som skulle fortelle hvilken kjent personlighet han var. Jeg tror det stemmer godt. Ghandi var snill og sånt, men han var også wifebeater. Nå er ikke Lars og jeg gift, men jeg ser allerede tendenser. Først ga han seg ut for å ville ha Mentos av meg, bare for å ta en ordentlig jafs av tunga mi. Deretter fikk jeg et knytteneveslag i haka. Det skal også nevnes at han rett etter å ha kysset meg utbrøt "nå fikk jeg skikkelig lyst til å spy". Ellers har vi det veldig bra, altså.

Fire heltedåder og ett forsvinningsnummer
Lars og jeg er sosiale vesner, og inviterte Daniel og Andreas på lasagne. Daniel kom. Lars hadde allerede satt frem et stort glass deilig jordbærfluff til Daniel, som begynte å hive innpå straks han kom. Hive innpå i fluff-forstand, altså, hvilket betyr at man i det hele tatt spiser det. For fluff er kvalmende. Veldig kvalmende. Og boksen var stor. Men Daniel spiste. Og spiste. Lars og jeg gapte i forbløffelse, noe liknende hadde vi aldri sett. Showet ble imidlertid avbrutt av Andreas' ankomst. Nå skulle vi spise. Vi gikk ut på kjøkkenet, og begynte å diske frem. Det var da vi oppdaget det.  Vi hadde ikke ost! Vi hadde ikke melk! Det er en kjent sak at lasagnen ikke blir særlig god uten dette, så vi bestakk yngstemann Daniel til å gå på butikken. Han gikk. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. "Hvor lang tid går det egentlig an å bruke på den lille turen?" undret vi. Og vi ventet. Selv om vi ikke ville vise hverandre det, begynte vi å bli småbekymret, og det var ikke med helt stø stemme at jeg foreslo for Lars at vi skulle gå til Rema og hente ham. Joda, vi gikk. Og gikk. Til vi kom til Rema. Blodet frøs til is i oss begge på samme tid. Rema var stengt. Rema hadde vært stengt i en time. Og vi hadde ikke møtt Daniel på veien. Med tunge hjerter gikk vi hjemover med bilder av en fluff-frådende Daniel i en grøftekant, eller en livredd Daniel med hånda i lomma på lommemannen, i hodet. Stemningen var dyster på hybelen da vi kom tilbake, og vi hadde så vidt begynt å fordele arven da vi hørte skritt i gangen. Hjertet slo et ekstra håpefullt slag, men kunne det være ham? Det kunne det visst. Inn kom en noe anpusten og noe svett Daniel med en ICA-pose i hånda. I sin lidenskapelig lengten etter lasagne hadde han slengt seg på bussen til byen, løpt til ICA, kjøp melk og ost, løpt til bussen, ventet i en time, og busset tilbake. DET kaller jeg helt. Lasagnen var god, også. Masse ost. Etter maten så vi på Fight Club, og Daniel fullførte fluff-glasset. Respekt (og diabetes).

Farvel til barndommen
En annen morsom hendelse i Bergen, var at jeg ble myndig. Bare sånn rett ut av det blå. Mitt liv som voksen startet med en cockblocktelefon fra Illa, fortsatte med at Lars gremmet seg over hvor grusom Twilight var, og ble gjenopptatt da jeg ble vekket klokken seks av en herlig kjæreste med gave. Og ikke hvilken som helst gave, heller. Sex and the City-boksen! Alle sex (høhøhø) sesongene i en fin eske, mange, mange minutter med pur hurra! Senere dro vi inn og spiste en skikkelig bursdagsfrokost på Godt Brød, dro til en tafatt frisør som lurte om om det var meningen at håret til Lars skulle være asymmetrisk, jeg fikk bestemme hvordan han skulle klippe seg, og jeg kjøpte en flaske vin på polet. Damen sa gratulerer med dagen til meg. Jeg takker. Ellers kan det nevnes at vi kjøpte en halvliter sjokoladeis på Deli.  Vi fikk ikke bursdagsrabatt, selv om jeg spurte, men det var allikevel verdt det. Senere prøvde jeg å frelse Lars til Sex and the City, men det resulterte bare i at han syntes han hadde begått selvmord ved å gi meg den. Tullball. Bursdagen endte dog ikke så godt som den hadde startet. Jeg hadde allerede skulket én skoledag, og måtte heimat. Jeg gråt i vinduet på toget og snakket i telefonen idet toget kjørte vekk, og alle stirret på meg. I tillegg havnet jeg ved siden av en gretten mann som feis, og vi satt ved siden av hverandre hele togturen, selv om det var et ledig dobbeltsete bak oss. Dårlig.

Men alt i alt var det en kul helg. Jeg er voksen, Lars er best og nå må jeg skrive stil om menneskesynet i barokken.