Jeg vet at min tid kommer

Jeg er syk, men det stopper meg ikke fra å dra på jobb og selge bøker og rigge torg til krampa tar meg. Det stopper heller ikke mine medarbeidere fra å hamre løs på meg med alt de har. Mammutsalget nærmer seg med stormskritt, og vi må bære alle torgene rundt og rearrangere hele butikken. Dette skulle jeg selvfølgelig hjelpe til med, som den ivrige medarbeider jeg er. Det var da jeg skjønte at innsats uten resultat bare telte i gymmen på ungdomsskolen, og at de som sier at det er tanken som teller, bare lyver. Torg er tunge. Veldig tunge. Jeg tok tak. Strammet fjellene av noen biceps jeg har, prøvde å løfte. Og prøvde igjen. Etter fem prøvinger og femdoblede biceps-fjell lettet torget en millimeter, og jeg tenkte JESS, jeg er sterk, men nei, Bea, ikke dra bordet bortover. Du må løfte. Blod, svette og tårer i bøttevis. Jeg prøvde virkelig. Allikevel fant de ut at det gikk fortere og bedre om jeg bare sto og smilte og så på. Så lo de masse, og stengte meg ute fra all fremtidig torgløfting.

Jeg trøster meg bare med at mobberne er små inni seg og egentlig ikke har det noe lett. De er nok egentlig bare misunnelige på meg.