Nyttår-saften

Hohoho. Mye å gjøre på jobb, altså.

Jeg gir aldri opp. Man kan ikke starte et nytt år uten en drøss nyttårsforsetter som er dømt til å brytes. Selv om man kanskje skulle tro det, er jeg - hold deg fast - ikke helt fullkommen. Jeg skal dog prøve å bli det:

1. Svømme hver torsdag etter skolen. Noen forbehold: ikke hvis jeg jobber. Eller hvis jeg har kyssesyken. Og det har jeg nok, og man får ME hvis man anstrenger seg. Men tanken teller. Altså ett skritt nærmere fullkommen. Eller, skal jeg si, ett svømmetak.
2. Gjøre lekser igjen.
3. Være aktiv i gymmen. Igjen, forbehold om eventuell kyssesyke.
4. Kjøpe flere klær og mindre dritt.
5. Lese flere bøker.
6. Bli snill og hyggelig og godt likt. Forbehold om at dette rett og slett ikke ligger i min natur.

Som man kan lese mellom linjene, faktisk på dem også, har jeg kanskje kyssesyken. Lars har kyssesyken. Stakkars liten. Et offisielt "god bedring :D :D :D" til deg, kjære. Derfor blir det bare hjemmekos i kveld. Ikke pga. god bedringen, altså, men pga. kyssesyken, men jeg er trøtt, og orker ikke omformulere hele opplegget. Men jeg skal ha på meg kjolen min allikevel. Til tross for hjemmekosen, altså. Jeg har jo tross alt kjøpt den. Kjolen, altså.

Kuk

Jula er over, og selv om jeg får færre og færre gaver hvert år, tar gaveseremonien lenger og lenger tid. Én gave av gangen, og så noen minutter med takknemlighet og kjærleik før man kan begynne på neste. Men jeg satt under fake pels- og fleecepleddet jeg fikk av mamma og pappa og fiklet med det nydelige kjedet jeg fikk av Lars, så det gikk bra allikevel.

Og så fikk jeg to fine topper og en magnetgris av resten av Solbakkens, noe som resulterte i en sur mor. Jeg hadde nemlig sagt at hun ikke skulle kjøpe gave til Lars da hun spurte. Det er bare min skyld, alle som leser dette. Mamma er egentlig snill.

Lars er også egentlig snill, siden han ødela julaftenen sin, sto opp klokka seks sammen med meg, ga meg gave, leste for meg, og fulgte meg til toget i det kalde været, og ga meg et brev som jeg leste på toget. Jeg er ganske glad i ham, egentlig.

Nå skal jeg lese Trainspotting og takke for meg og dette usedvanlig kjedelige og oppsummerende blogginnlegget. Jeg skal jobbe mye fremover, så ikke forvent mye blogging. Nyt dette. 

Og jo, forresten, jeg døde ikke. Det var til og med jeg som skrev forrige innlegg. Bare så det ikke oppstår noen misforståelser.

Kuli: the aftermath

Bloggleserne, de som brydde seg om Bea, var svært uenige. Var Kulien giftig? Var den plukket opp fra søpla? Eller var den enkelt og greit en hyggelig gave fra en småkåt franskmann? De trykket og slettet cookies, og pollen gikk varm. Lars stemte en ekstra juksegang fra Beas PC, og prøvde til og med å slette cookies for å fuske seg til enda en stemme. Dette gikk dog ikke. De ble aldri enige, men da uken var gått og stemmene talt, var det ingen tvil: majoriteten ville at Kulien skulle drikkes. Og Bea drakk. Sugerøret var forsvunnet, så hun brukte enden på en ørering til å stikke hull på den tynne folien som dekket det skjebnesvangre hullet. Hun satte den til munnen med eventuell historie blant bananskall og heroinsprøyter i tankene, men drakk allikevel grådig. Hun kjente kombinasjonen av jordbær, eple og smakstilsetninger (men ikke så mye sukker, for dette var en sunn versjon!) renne ned halsen. Hun smilte, uvitende om at dette smilet skulle bli hennes siste.

For ikke før hadde de siste dråpene forlatt kartongen, kjente jenta en brennende følelse i halsen. Det var ild og helvete, svovel og krutt, hun hikstet etter luft, prøvde å skrike, men stemmebåndene var allerede svidd av. Hjertet prøvde febrilsk å pumpe blod rundt i kroppen, men blodårene lot henne ikke gjøre det. Det siste hun så før synet gikk over til svart, var en sammenkrøllet, rød pappkartong dekorert med et jordbær og et eple. De smilte triumferende.

Blomster til hjemmet er ikke ønsket, heller en leiemorder med franskmannen som oppdrag.

Lars sniker seg inn, tihi

HÅHÅ, JEG HAR JUKSA MEG INN, K9Z. JEG ER DRITGLAD I DEG, BEA! 

-LARS

Jenta som elsket Tore

Jeg føler det er lenge siden jeg har hatt en Se & Hør-overskrift på bloggen min. Derfor har jeg en i dag. Også fordi denne var FOR opplagt og kvalmende til at jeg kunne droppe den. Dessuten har denne posten med en KJENDIS å gjøre. Og ikke hvilken kjendis som helst. Jeg har nemlig møtt Tore Renberg, snakket med Tore Renberg og fått klem av Tore Renberg. Vel, "tatt klem" er mer riktig ordbruk, men det høres dårligere ut. Mer om dette senere.

Lars og jeg ventet lenge på Norli. Sånn ordentlig lenge, så lenge at vi ikke kunne sitte på de samme stolene hele tiden fordi det da ville virket som om vi var der for å sitte, og ikke kjøpe. Og det ville nok ikke Universitetsgaten likt, siden de er like THE Norli. Dette er noe jeg har peiling på, liksom. Men etter mye sitting, gåing og trøtting, så vi den lille mannen fra Stavanger bare bittelitt vekk fra oss. DUNKDUNKDUNK sa det i tinningene, "gå og si hei!" sa jeg til Lars, og vi gikk. Og sa hei. Og spurte hvor han skulle sitte. Han skulle sette seg der Støre satt etter at sistnevnte var ferdig. (LITTERÆRT VIRKEMIDDEL: jeg utelot å nevne Støre tidligere for å fremheve Renbergs viktighet. Der ødela jeg hele virkemiddelet ved å fortelle om det. Men, jeg er jo Se & Hør i dag.) Jøss, så han skulle sitte der. Og vi må få tatt bilde med deg, da. Og en koselig manager av noe slag var veldig tålmodig og tok et bilde til da jeg så helt grusom ut på det første. Det gjorde jeg på det andre også, men det finnes grenser for hvor mye man kan mase på manager-ett-eller-anneten til Tore Renberg, liksom. Etter bildet tok jeg mot til meg. "Og så må jeg få en klem også, siden jeg er så glad i bøkene dine." Jeg tror ikke han hørte meg. Det virket i hvert fall som om klemmen kom litt brått på, og han var uforberedt. Men jeg klemte på, og etter hvert gjengjeldte han den også. HURRA! Så ønsket han oss god jul, og så hadde Støre gått. Lars og jeg kom først i køen. Jeg hadde tre bøker og en T-skjorte, og brukte lang tid. Men Tore (jeg går ut ifra at vi er på fornavn nå, igjen røper jeg det litterære virkemidlet) var bare blid og snill. Jeg er sikker på at han er en skikkelig sympatisk kar det ville vært hyggelig å ha på middag. I hvert fall kaker og kaffe. Vi spurte ikke, da. Angrer.

Så dro Lars og jeg hjem til ham og så på film. Vi var enige om at det hadde vært en kjempe fin dag. Men det var dumt at vi ikke ba Tore på kaker.

To kjekke menn og en glad jente.

Jeg vet jeg er jævlig deilig, men hallo, give me a break

Det var en våt søndag ettermiddag i desember. Heidi, Illa og jeg hadde tatt en pause fra ekstremshoppingen vår, og satt oss ned ved inngangen til Meny på Oslo City. Heidi og jeg nøt hver vår utsøkte porsjon stekte nudler med biff (min var på 3 hg, hennes på 2, poeng til meg). Ilanit hadde kommet tilbake etter å ha klagd på at hun hadde fått en skinkecalzone som "smakte høgg" da hun hadde bestilt pepperoni, og var halvveis gjennom den nye da et par glade karer kom forbi første gang. "Hei" sa de, eller noe som liknet. "Hei", sa jeg. De gikk. Vi spiste videre og gledet oss over nyinnkjøpte skjerf og skjorter. Jeg så opp, så de glade karene fra i sted; den ene bøyd over en søppelkasse, den andre konsentrert om en minibank. Ingen av oss tenkte videre over saken, og fortsatte samtalen om diverse ting som ikke egner seg på trykk (eller som jeg bare ikke husker i skrivende stund). Litt senere kom karene bort til oss og rakte meg en Kuli med jordbær- og eplesmak. Jeg forstod utifra situasjonen at den var til meg. Jeg ble litt satt ut, for det er ikke så ofte jeg får drikkevarer av fremmede folk, men jeg tror jeg sa noe som liknet på "hei", "takk" eller "så snilt". Det viste seg at han ikke kunne norsk. "Do you speak french?" "SJØ MAPELL", svarte Illa med høy røst. "Je m'apelle Bea", sa jeg med utsøkt aksent. Han som hadde rakt meg Kulien spurte "can I maybe have your number?". Jeg må ærlig innrømme at dette er første gang en fremmed har spurt meg om telefonnummeret mitt. (Da jeg var tretten var det en sytten år gammel fyr i Karibien som lurte på hvor jeg bodde, men han tells ikke, for han var skummel, gammel og kunne ikke svømme.) "Ehm, I'm sorry, I have a boyfriend". Jeg tror han syntes det var veldig trist. Hvis han har elektrifisert seg i badekaret nå, er jeg veldig lei meg, men jeg føler fortsatt at jeg gjorde det rette.

Jeg drakk ikke Kulien. Heidi mente hun hadde sett at de tok den opp fra søppelkassa. Jeg var redd han hadde puttet noe oppi den for å senere hale meg med inn på en do og gjøre lumske ting med meg. På en annen side er det sterkt imot mine prinsipper å ikke benytte seg av gratis mat og drikke. Siden jeg er frustrert og usikker, lar jeg dere bestemme. I en uke skal dere få si deres mening; skal den drikkes, kastes eller sendes inn til et laboratorium og testes for diverse skumle midler? Mitt liv ligger i deres hender. Ta vare på det.

I riktig gamle dager

Det var en tid da internett var nytt, Bea var ung, og PC-en var treig. Her er resultatet.

Så ble Bea litt eldre, internett litt vanligere, Piczo inn, og Bea bestemte seg for å gjøre opprør mot diktskriving og påtatt bifili, som den rebellen hun var. Lol, liksom.

Hvorfor man må elske Belle & Sebastian

I don't want to play football
I don't understand the thrill of the running, catching, throwing
Taking orders from a moron
Grabbing for the sweaty crotches
Getting hit by people I don't know
Sugar, I'd rather play a different sort of game

Jeg har internett igjen! Jeg er lei av tentamener! Jeg har gjort mye rart i dag! Jeg ser på Lars sove! Jeg burde lese matte!

Jeg fikk jo aldri gitt beskjed om at det forsvant. Ingen ga meg beskjed før det plutselig var borte, heller. Uansett, internett forsvant, jeg sørget, og i dag kom noen machomenn fra Canal Digital som installerte nytt. Jeg måtte flytte et tungt skap som jeg i ettertid fant ut kunne demontert seg selv og angrepet meg med mange kilo brente CD-er og skapmateriale. Det skjedde ikke. Men det skjønte du vel i og for seg, i og med at jeg skrev "kunne demontert". Jeg husker ikke hva den formen av verbet heter atm. Dårlig, Bea. (Edit: jeg ble gal av å ha et ubesvart grammatisk relatert spørsmål her. Jeg mente å huske at formen het kondisjonalis. Det gjorde den også, i følge Google. Men jeg finner ikke ut om det er første eller andre. Jeg vet jeg har det i en kladdebok fra ungdomsskolen, men jeg vet ikke hvilken. Og SÅ sporty er jeg ikke.)

Men jeg husker virkelig ikke hvordan man blogger. Derfor har jeg valgt temaet skole for i dag. Det ultimate (hei, Lars!) "vi har ikke en dritt til felles, derfor snakker vi om dette"-temaet. Jeg er lei av skole, ass. Og lærerne er skikkelig teite og liksom hallo det er kjipt. Jeg er lei av å skrive sympatiske, om enn litt ironiske, tekster om viktige globaliseringsrelaterte spørsmål, eller "hei, jeg går i åttende og skal nå sette meg inn i hvordan det er å være innvandrer. hijab er kjipt, jeg føler meg annerledes, men hei, det kommer jo noe positivt ut av å være fremmedkulturell også"-noveller. Jeg er lei av å lese til mattetentamen også, selv om jeg ikke har åpna boka på tre-fire uker. Og det er faktisk sant. Jeg lurer på om jeg skal gjøre det snart. 

Så, til "hva jeg har gjort i dag"-delen. Jeg føler forresten at denne posten blir full av anførselstegn. Jeg har definitivt skrevet for mange skolestiler denne uken. Men tilbake til hva jeg har gjort i dag: stått opp, skrevet et dårlig engelskessay om demonstrasjoner mot G8-møter, telefonert med Lars og kranglet med mamma og pappa fordi de synes jeg bruker for mye tid og penger på telefonen. Hvis de bare kunne forstå hvor grusomt det faktisk er å være ung i dag.

Hva jeg gjør nå:

Hva jeg burde/skal gjøre:
Mattetentamen.

Oppstandelsen, og så en utfordring

Det er så lenge siden jeg har blogget nå at jeg ikke husker hvordan man gjør, engang. Men jeg her heldig, og har en mal å følge. Lars har utfordret meg for lenge siden, hvilket betyr at jeg er tvunget, enten jeg vil eller ikke, til å liste mine sju mørkeste hemmeligheter på bloggen, før jeg tvinger to andre stakkarer til å legge ut om kjønnsvorter og selvmordstanker slik at hele verden kan lese.

Ikke at jeg egentlig har noen hemmeligheter. Eller, jeg har selvsagt noen, men de er så hemmelige at uansett hvor utfordret jeg blir, holder jeg kjeft. Nå tenker jeg verden snart går under av nysgjerrighet.

Vel, jeg prøvde i hvert fall:

1. Da jeg var liten, var jeg hysterisk redd for lus og fulle mennesker.
2. Jeg har en Mariah Carey-parfyme med en jævlig stor, grell, rosa sommerfugl til kork.
3. Jeg stjal en historiebok fra skolen i niende. Den hadde ikke permer, så de hadde nok kastet den uansett. Dessuten tenkte jeg at den nok ville komme godt med senere. Det gjorde den aldri.
4. Jeg bruker nesten aldri tanntråd.
5. Mamma spontanaborterte da jeg var fem.
6. Jeg har to sangtekster HG og jeg skrev i åttende på PC-en. Selvmord, ulykkelig kjærlighet og vær deg selv!
7. Jeg fikk 4 på nynorsksagaen, og ble fornøyd.

Og så, til den morsomme delen: jeg utfordrer Heidi og Nicolay.

Om Ilanits pupper

Jeg er blitt Lars, og blogger på requests. Denne gangen fra Ilanit. Hun ville at jeg skulle blogge om puppene hennes. Jeg skal gjøre mitt beste.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært borti puppene til Ilanit før. Første gangen jeg tok på dem, var i Sarpsborg, på en klimakonsert av noe slag. Kai er ikke den eneste som føler en enorm dragning mot dem, nei. Jeg måtte bare prøve. "Bea, hva faen er det du driver med?", spurte Ilanit. Snartenkt som jeg er, kom jeg opp med unnskyldningen at jeg skulle måle hvem som hadde størst. Jeg husker ikke resultatet. Men, Ilanit, jeg skal si deg én ting. Det viktigste var prosessen for å finne ut svaret.

Senere har jeg tatt på dem ved flere anledninger. Som oftest fordi Ilanit trenger bekreftelse på at de har blitt større. For det har de. Etter at hun begynte på P-piller, eller er det etter at hun byttet merke, har de vokst betraktelig. Det har jeg både sett og følt. Og den utløsende årsaken til dette innlegget, er at jeg i går fikk se pornokløften hennes. Jeg ble helt satt ut. Målløs. Hun dro opp genseren for å illustrere at BH-en var for liten, og jeg ble møtt av det mest opphissende synet jeg noen gang har blitt utsatt for. Bra jobba, Ilanit.

Siden Ilanit har mast om dette innlegget i evigheter, og jeg er dårlig til å holde på hemmeligheter lenge nok til at de blir overraskelser, måtte jeg informere henne om at blogginnlegget nå var under konstruksjon. Og den jenta er sannelig ikke god. Når hun endelig får som hun vil, viser hun takknemlighet i et kort sekund ved å si "JAAAAAA", men ikke før hun har trykket enter, ber hun om at jeg skal blogge om tissen hennes. Vel, der har jeg ikke nok erfaring ennå. Gi meg det, og et blogginnlegg plopper ut. Som en baby ;) ;) ;)

En hygglig, om enn overraskende, beskjed

Jeg er målløs. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er en utrolig stor kompliment, men ...

Noen som melder seg?

Hybelkaniner og hosting

Besteforeldrene mine var på besøk denne helgen. Vi har ikke noe så fasjonabelt som gjesterom her i huset, så når besteforeldre kommer, trekker barna seg sammen. Som et resultat av dette måtte jeg dra ut den gjestesengaktige saken jeg vanligvis har skjøvet inn under sengen. Og siden den først står fremme og jeg allikevel skal støvsuge, støvsugde jeg like godt under sengen også. Det viste seg at jeg burde gjøre dette oftere. Plutselig fikk jeg svaret på hvor bamsen fra Kid Interiør hadde tatt veien. Og masse Hariboposer. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg aldri savnet disse altfor mye, men de kom allikevel til rette nå. Nå kan jeg resirkulere dem og spare miljøet, selv om det ikke sparer miljøet allikevel. Jeg fant også en strikk, en sånn jeg brukte i reguleringen for en ganske god stund siden, i godt selskap med en haug hybelkaniner og deres avkom. Som igjen resulterte i at jeg hoster som ville helvete nå. Jeg gjentar, jeg burde gjøre dette oftere. Eller bare la være å trekke frem den gjestesengliknende tingen noen sinne igjen.

Psykoanalysekonklusjon

I en uke har jeg bedt min grandiose leserskare melde fra om hva T9-en skriver først, "kuk" eller "jul". Nå som pollen har stengt seg og din mulighet til å heve stemmen er forbi, er det på sin plass med en konklusjon og en oppsummerende kommentar. Fire av de sytten menneskene som stemte er kalde, kyniske personer som kun er ute etter én ting, og som ikke har en eneste sunn verdi i livene sine. Det vil si at 23% av vennene mine (for jeg regner de, og kun de, som har stemt, som venner) er onde. 13 av dem, dvs. 76%, er derimot gode, hjertevarme personer som bryr seg om andre og kommer til å ringe moren sin hver helg til hun er så gammel at hun ikke orker ta telefonen lenger.

Siden jeg har lyst til å tro best mulig om meg selv, er jeg ganske sikker på at vennene dine sier ganske mye om deg selv. Og siden flertallet av vennene mine, over 3/4 til og med, er snille, tror jeg det betyr at jeg også er snill. Dessuten kommer "jul" opp først hos meg. Nå skal jeg ikke reklamere mer for meg selv før neste blogginnlegg.

Femminutterssamtale

Jeg er dårlig til å finne på ting å snakke med folk om, og det kan bli litt kleint, men på en annen side valgte irakeren som hadde bodd i Norge i fem år, meg, av alle folkene på togstasjonen. Han var 28 år og jobbet med noe jeg tolket som pizza i Oslo. Han syntes det var kaldt i Norge på vinteren, men at sommeren var deilig fordi den ikke var for varm. Dessuten var menneskene og pengene bra. Så gjentok vi at det var kaldt noen ganger, med noen pauser med frostrøykpusting og hutring, før toget kom og jeg sa ha det, og det var hyggelig å snakke med deg. Jeg lurer på om jeg mente det.

I morgen blir en stor dag

Jeg er i mitt ess i dag. Noen av dagens mange nevneverdige handlinger er at jeg utfordret Brilleland på tilbudet deres med aldersrabatt (hva hvis man er 110 år?), kjøpte ny veske, kom med en knakandes god Nesøen-vits og ... jeg husker ikke, men det var mye mer.

Allikevel, det mest revolusjonerende og produktive, for ikke å snakke om handlekraftige, jeg har gjort i dag, var å ta skrittet fra å bable om hvor teit statskirken er og hvor hardt jeg skal melde meg ut, til å faktisk google "hvordan melde seg ut av statskirken", printe ut skjemaet jeg fant på bibelguiden.com og fylle det ut. Hvis alt går etter planen, skal jeg ta med dåpsattesten min til servicetorget i morgen, få tatt en gyldig kopi, puttet den i en konvolutt sammen med det utfyllte skjemaet, putte konvolutten i en postkasse, og så være utmeldt av den Norske Kirke. Jeg tror dette kommer til å være dråpen som får  begeret til å flyte over. Nå kommer alle til å skjønne at faen, kanskje det ikke er så lurt å melde alle inn i kirken, sånn uansett om de vil eller ei. Det er godt å vite at man utgjør en forskjell.

Hvem er du?

Man trenger nærmere 5,8 i snitt for å komme inn på psykologistudiet. I og med at jeg ikke har åpnet Word for å skrive tysken ennå, tviler jeg sterkt på at det er det jeg går ut av videregående med. Men jeg skal nok klare meg allikevel. Hverdagen bobler over av saker for hobbypsykologer.

Visste du at hvis man skal skrive "jul" på mobilen, trykker man på de samme tastene som man bruker for å skrive "kuk"? Det er ganske tøft. For jeg tror det sier ganske mye om deg som person, hva som kommer opp først. Kommer jul opp først, er du en god, hjertevarm person som bryr deg om andre og kommer til å ringe moren din hver helg til hun er så gammel at hun ikke orker ta telefonen lenger. Kommer kuk opp først, derimot, er du en kald, kynisk person som kun er ute etter én ting, og som ikke har en eneste sunn verdi i livet ditt.

Er du klar for å finne ut hvem du er? Fisk opp mobilen og tast! (og bruk pollen etterpå)

Isolasjon og ensomhet

Hvis det finnes noen form for øvre makter, noe jeg i utgangspunktet tviler sterkt på, har de av én eller annen grunn gått grundig inn for å kutte min kontakt med omverden. Kanskje de mener jeg ikke har godt av denslags, hvem vet.

Mobilen min har vært igjennom enda mer enn vanlig de siste dagene. I går ble den utsatt for en dramatisk sauseulykke da matpakka til jobb visstnok var litt mer flytende, og matboksen var litt mindre tett, enn jeg regnet med. Så nå vil den ikke lade før jeg har sittet og lirket med laderen i evigheter. Det er ikke alltid den vil etter det, heller. Dessuten har den fått seg noen mer enn normale smelller i bakken. På vei hjem fra skolen, for eksempel, spratt deksel og batteri og alt hva den inneholder i alle himmelretninger. Jo da, jeg hadde på meg den buksa hvis skyld det er at mobilen har ligget i do to ganger før. Skjermen blir nå plutselig svart hyppigere enn før, og det skal en del til. Dessuten skrur mobilen seg av, finner ikke SIM-kortet eller bytter operatør til NetCom sånn uten videre. Så hvis jeg ikke svarer, ikke depp over at jeg har kuttet kontakten med deg før du får det bekreftet på andre måter.

Dessuten får jeg ikke kommentert på min egen blogg. Det er nedverdigende og sørgelig, for ikke å snakke om handicappende. Jeg driter vel i om Blogger har planlagt driftstans. Jeg liker den ikke uansett.

Apropos handicap, oppfører ikke facebookchatten seg helt fint, den heller. Det gjør den i og for seg aldri, men den oppførte seg helt forkastelig i sted. Bare se her:

De øvre makters hittil siste forsøk gikk ut på å fjerne MSN. Bare sånn plutselig. Den ville ikke mer. Altså må jeg bruke Skype. Skype har bedre webcamkvalitet og tøffere smileyer, men kontaktene mine består av pappa og Lars. Og en fyr jeg ikke aner hvem er. Hurra for at maktene ennå ikke har tatt fra meg kontakten med disse, for å se lyst på det. Men for å se mørkt på det, har jeg ca. 100 flere folk på MSN-lista mi. Tror jeg. Nå ble jeg egentlig veldig nysgjerrig på hvor mange folk jeg har på MSN-lista. Men får jeg logget på sånn at jeg kan sjekke det? Nei.

Et par morsomme lover

Hadde jeg vært en av presidentkandidatene i USA, hadde jeg først og fremst gått inn for å ta en skikkelig gjennomgang av lover. Bare se hva jeg fant i går:

Having sexual relations with a porcupine is illegal.

Women may be fined for falling asleep under a hair dryer, as can the salon owner.

If an elephant is left tied to a parking meter, the parking fee has to be paid just as it would for a vehicle.

When having sex, only the missionary position is legal.

You may not fart in a public place after 6 PM.

You may not kiss your wife’s breasts.

It is illegal to wear a fake moustache that causes laughter in church.

Chicken must be eaten with the hands.

Jeg gidder ikke å kommentere på dem, regner med at folk skjønner at de er morsomme. Dessuten har jeg, som vanlig, mye å gjøre.

Velkommen til 2. klasse

Nå jobber jeg faktisk med saga, derfor: et kort innlegg for å dele den utrolig søte barneskoleterminologien vi heldige S-matteelever får oppleve, med dere som ikke er like heldige.

(og ja, tegning i paint har alltid vært på toppen av listen over mine talenter)

Tenner, pupper og mage, evt. sagaflukt

Etter en hel dag med helhjertet prøving og strev og slit, har jeg skrevet én setning på sagaen min. Altså er det på tide med en velfortjent pause. Siden jeg ikke har vært så altfor ivrig her på bloggen i det siste, tenkte jeg jeg skulle ta det igjen ved å fortelle alle mine tørstende lesere om hvordan kroppen min har forandret seg i det siste.

For det første har jeg fått en helt ny ting på kroppen som ikke var der før. Nemlig en ny tann. Ja da. Til høyre i overkjeven har jeg fått en flunkende ny tann, helt bakerst. Den har ikke kommet så langt frem ennå, men den har i hvert fall kommet seg gjennom tannkjøttet og litt lenger, altså synes jeg det er på tide å pronounce den "tann". Selv om det gjorde jævlig vondt da jeg prøvde å tygge med den her om dagen. Jeg får trøste den med at første gang ofte gjør vondt.

For det andre tror jeg det er på tide å gå official. Etter at Simen var den tredje eller fjerde til å uoppfordret kommentere det, kan jeg like godt blogge det for all to see: jeg har fått større pupper. Ganske mye større, også. Sånn at den ene BH-en jeg har som har C-cup er den som passer best. Sånn at jeg må bruke opp litt av min enorme kommende lønn på BH-shopping. Grunnen til puppeøkningen er fortsatt ukjent. Og nei, jeg er ikke gravid.

En tredje ting er kroppen min generelt. Den eser ut. Blir gigantisk. Jeg har lenge levd etter placeboeffekten til Sindre, hvor jeg har spist alt mulig, regnet med å ikke bli feit, og derfor ikke blitt det. Men, for some reason, virker den ikke lenger. Jeg sprenger ut av klær, sprenger ut av busser, og snart må de vel flytte klasserommet vårt ned til første etasje sånn at skolen ikke skal få for høyt tyngdepunkt. Hvis du ikke tror meg, bare hør på dette (strengt tatt, les dette, men "hør på" ser bedre ut):

Bea: Faen, jeg har blitt så jævlig feit. Tenk om jeg er gravid.
Ilanit: Nei, jeg tror ikke magen blir SÅ stor SÅ fort.

En én time og tretten minutter forsinket bursdagsgratulasjon

Nicolay har bursdag i dag, og hurra for det! 17 år blir han. Det betyr at han ... egentlig ikke kan stort mer enn han kunne for ett år siden, men hey, det er bare ett år til han får lov til alt mulig, og jeg ønsker ham velkommen i klubben til oss andre 17-åringer. Enjoy your stay.

Siden det er bursdag, vil jeg si et par snille ting om denne artige lille karen, aka en av de som gjør livet litt mer verdt å leve.

Nicolay er en av mine aller beste venner, og jeg føler meg skikkelig heldig som har en sånn venn. En venn som skjønner hva jeg mener, enten det er om sokkefarge, penisliknende hunder, Nesøen-miljø, musikk, film, bøker, eller sånne skikkelig seriøse ting man bare forteller noen få utvalgte. En venn som spiller gitar som en gud, og som gjør et usannsynlig hardt forsøk på å lære meg det, og som klarer å la være å klikke i vinkel når jeg etter fem ganger fortsatt ikke kan noen ting. En venn som skjønner hvor viktig det er å få med seg Nytt på nytt-episoden der Tore Renberg er med. En venn som tar på seg skylden når jeg søler pizza på den nyinnkjøpte madrassen, selv om det var min skyld og det alltid vil være det, og det med å ta på seg skylden egentlig bare er idiotisk. En venn som er verdensmester i kanelspising. En venn som besøker meg på jobb og kjøper bøker jeg anbefaler. En venn som alltid har en trøstende skulder eller en god klem på lager. En venn som skjønner kunsten å spise chillinøtter. En venn som etterlikner Helge Ombo, Gollum og tydeligvis Yoda så proft at jeg blir redd. En venn som synes Nesøya-vitsene mine er morsomme selv om de går ut over ham. En venn som alltid kommer med oppmuntrende ord som gir meg litt troen på meg selv om det jeg skriver, enten det er blogg eller forsøk på noe mer kunstnerisk eller en teit norskoppgave. Og sist, men absolutt ikke minst: en venn som faktisk gidder å være venn med meg selv om jeg kommer fra et langt fattigere strøk enn ham.

Et utbrent stearinlys

Er det noe jeg har lite sansen for, er det konsepter som er lite gjennomtenkt. Engelens spill, for eksempel. Etter å ha blitt ferdig med den, sitter jeg igjen med tusen spørsmål som ble tatt opp, som jeg forventet uhyre gjennomtenkte og kløpre svar på, men som forfatteren visst glemte. Eventuelt fant han ut at oi, jeg tror boka er litt for lang nå, jeg mener, 600-og-noe-sider, jeg tror vi stopper her og satser på at ingen har fulgt godt nok med til å få med seg de skumle gåtene in the first place.

Et annet, om mulig enda mindre gjennomtenkt konsept, er stearinlysene fra Ikea. Det gjør virkelig vondt å være hard mot Ikea, jeg skylder dem så mye, men hør her, da. Du kjøper en pakke med tre kubbelys av ulik høyde. Tripp trapp tresko, liksom. Kjempefine, virkelig. Setter dem på et fat, strør steiner rundt, og rommet ditt kunne vært hentet ut av en interiørkatalog. Det er det du tror, ja. Men hva tror du skjer når du begynner å brenne lysene? Hæ? Når du har brent dem så mange ganger at de begynner å bli godt brukte? Tror du det laveste lyset brenner saktere enn det høyeste? Det gjør det nemlig ikke! Det du ender opp med, er et utbrent stearinlys, og to uutbrente. Du kan ikke fjerne det utbrente, for det er helt limt fast til fatet, og du må brenne opp de to andre, for det er mye igjen av dem, og det er teit å kaste ting du har betalt for. Så hva gjør du da? NOEN FORSLAG?

På dødens rand

Så sitter jeg her i senga, da. Vel vitende om at både jeg og broren min er i ferd med å sulte i hjel, men jeg orker bare ikke reise meg. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg så vidt orker å bevege fingrene for å klage til Nicolay om at jeg tror jeg er syk.

En lærer stoppet meg i gangen i dag, tok meg til side, og sa at jeg måtte passe på meg selv fordi jeg så sliten ut. Det er mulig det er fordi jeg nesten ikke har mer maskara igjen, altså ser jeg verre ut enn noen andre på hele skolen. Men det er også mulig det er fordi jeg er sliten. Ingen vet. Ingen kommer noen gang til å få vite.

I friminuttet mellom historie og filosofi-timene la jeg meg på det store røde skjerfet, som jeg nå har flyttet inn i for vinteren, på pulten for å sove. Jeg sovnet med én gang, og hurra. Våknet, derimot, gjorde jeg ikke før den andre timen nesten var slutt, tavla var stappfull av skriblerier om antikken og mørke århundrer, de andre i klassen hadde fått haugevis av kopier og de visstnok hadde diskutert masse. Hvorfor hadde ingen vekket meg, tror du? Fordi det var underholdende.

Takk.

Plutselig ble alt bra

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et smilefjes.

Fremtidig formue og hva den skal brukes på

Jeg har allerede tjent 5162 kr denne måneden, og skal jobbe minst tre vakter til før lønnslistene sendes inn, hvorav én er lørdagsvakt, dvs. 7-800 kr. Altså kommer jeg til å ha i underkant av 7000 kr når november starter. Hvilket betyr at jeg kan bruke 3500 kr på hva jeg vil. Det kommer jeg til å trenge, for november er generelt sett en ganske teit og trist måned, og da er det greit å kunne shoppe seg glad.

Jeg skal kjøpe fete støvletter på Bianco, med hjelp av Heidi. Så skal vi dra på Ikea og jeg skal kjøpe ramme, sånn at jeg endelig kan få hengt opp bildene jeg kjøpte for fire måneder siden, og så skal jeg kjøpe et panoramabilde jeg skal erstatte korketavlen med. Og et sengeteppe, og et sett med saker til skrivebordet sånn at det ser litt tøffere ut. Og så skal jeg kjøpe masse mat for resten av formuen.

Nå ble du misunnelig, tenker jeg. (Ikke du da, Nicolay)

La oss snakke om været

Det blåser og regner, och på verandan sjunger vindspelet din sång. En Kent-referanse, i tillegg til at vi faktisk har et balinesisk vindspill som tar noe jævlig av når høsten kommer. Det tar vel strengt tatt av når det blåser om sommeren og våren og vinteren også, men hey, la oss være litt poetiske og si det på forrige måte. Jeg føler poesien ble lettere ødelagt av sistnevnte kommentar, men jeg er ganske trøtt, så det får gå.

Okei, så kan jeg bruke det store, røde skjerfet mitt snart. Okei, så er det koselig å gjøre klisjéting som å ta seg et varmt bad eller drikke kakao under fleecepleddet mens regnet hamrer og vinden får rutene til å dirre. Men jeg kunne, tro det eller ei, vært foruten. Jeg er drittlei av å se ut som et avdanket herretoalett på håret til alle døgnets tider, jeg er drittlei av å vandre frem og tilbake til skolen som en istapp med enda kaldere hender rundt et vinglete paraplyskaft, jeg er lei av å beregne vindretningen og rette paraplyen deretter, mislykkes, og måtte vrenge paraplyen tilbake mens håret blir vått og krøller seg, og sminken begynner å renne. Jeg er drittlei av å få våte blader blåsende opp i fjeset når jeg venter på forsinkede busser på bussholdeplasser hvis tak og vegger er historie. Jeg er drittlei av at skolebøker og annet jeg finner for godt å drasse med meg rundt omkring blir gjennomvått og sammenklistret, og etterpå stivt og bølgete. Jeg er rett og slett drittlei av høstværet, og det er bare femte oktober. En veldig ung femte oktober, til og med.

Derfor er min konkluskjon at Høsten er kjempe dum og derfor burde folk kjøre mindre bil fordi global oppvarming gjør at veret ikke er så bra.

Et lite stykke informasjon

Du vet du har sovet for lite når du begynner å gråte av å høre Soulmate av Natasha Bedingfield på radio.

Møtet med et godt menneske

Etter å ha tilbragt nok et døgn hos Sundby, denne gangen med nesten konstant mobbing (Vetle satt og så igjennom alle 600 bildene av meg på Facebook mens han lo og sa FAIL, FAIL HAHAHA EPIC FAIL annet hvert sekund, og Nico lo seg i hjel av mine Guitar Hero-skills) trodde jeg at verden hadde blitt ond. Det regnet og var mørkt, ingen buss i sikte, og jeg hadde kommet relativt langt i planleggingen av den altfor lange gåturen hjem da alt plutselig skulle snus opp ned.

Bussen kom omsider. Helt tom, og jeg må innrømme at jeg ble litt oppgitt da sjåføren ba meg sitte foran sammen med ham. Jeg foretrekker vanligvis iPod og ut av vinduet-stirring fremfor pratsomme bussjåfører, men jeg tenkte at shit au, litt høflighet og denslags kan man jo vise. Vi snakket, noe halvhjertet fra min side, om været, om at jeg hadde vært hos en kompis og skulle hjem, om timelønn og til slutt det avgjørende temaet bosted. "Neh, jeg bor der og der, og må GÅ helt hjem", sukket jeg. Og hør etter, venner, hør etter. Den engelen av en bussjåfør tilbød seg å kjøre meg hjem. Med bussen. En skikkelig omvei, sånn at jeg slapp å traske ute i 20 minutter i regnet. Han kjørte meg hjem! På vei til meg snakket vi om porno, sex og hvor lenge gutter kunne holde seg i virkeligheten, uten viagra, i forhold til på pornofilm. Og jeg fortalte ham flere ganger at verden hadde vært et bedre sted hvis alle hadde vært som ham. Hvilket virkelig er sant.

GRATIS PRIVATSJÅFØR I EN STOR GRØNN BUSS. SLÅ DEN, DU, LIKSOM.

Nå tror jeg jeg skal legge meg

Shunsuke-kun sier (04:26):
JEG FØLER MEG LITT SOM EN UTGÅTT SKO.
Bea sier (04:26):
LYST TIL Å UTDYPE?
Shunsuke-kun sier (04:26):
KÅT
Bea sier (04:26):
NOEN NATURLIG GRUNN TIL AT UTGÅTTE SKO ER KÅTE?
Shunsuke-kun sier (04:26):
MANGE HULL, LITE Å FYLLE DEM MED.

ÅTTE GRUNNER TIL AT JEG LIKER SHUNSUKE

1. HAN HAR HOLDT CAPS-PAKTEN SIDEN VI LAGDE DEN FOR OVER ET HALVT ÅR SIDEN.
2. BRÖDERNA LEJONHJÄRTA ER DEN FØRSTE BOKA HAN SKAL LESE FOR BARNA SINE.
3. HAN HAR FÅTT MEG FRA VERDENS VERSTE DRITTHUMØR TIL ET NOKSÅ GODT HUMØR PÅ UNDER ÉN TIME.
4. HAN  HAR EN I.Q. PÅ 121.
5. VI HAR MATCHENDE HÅRSVEISER OG LIKE SKO.
6. HAN HAR EN GRØNN OG SKJØNN BLOGG.
7. HAN SKAL BLI FORFATTER MED SKJERF.
8. 

Nada

Jeg har levert norsken, hurra. Nå sitter jeg og er kulturell på biblioteket etter å endelig ha klart å koble meg på nettet her, og blogger simpelten fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre. Jeg har ingenting å si. Jeg ingen viktige beskjeder til verden i dag, sorry.

Bortsett fra at det er høstferie, hurra, men det visste du nok fra før av.

Klassebildet: et evig minne om grellhet

Siden jeg er så godt i gang med å blogge om utseende og denslags:

Jeg misliker den personen som valgte ut klassebildet. I stedet for å velge ut det bildet der ALLE i klassen, les: ALLE! ser bra ut, bortsett fra meg, er jeg av den oppfatning at de skulle valgt ut et bilde der jeg er heit og resten er stygge. Da kanskje folk ville husket meg som den pene de var så heldige å gå i klasse med, i stedet for den stygge, forskremte, krumryggede, redde, grelle, bollekinnede, ettervekstplagede outsideren jeg ser ut som på bildet.

Men hey, jeg lar meg ikke knekke helt, for jeg fikk 4 på coopertesten. Og dessuten, hør her:

CONTENT
What an extremely painful story! 
It is very well written. You write vividly, your detailed descriptions make the characters come alive, and you even manage to include imagery in your story, that is a rare gift! You also use repetition effectively.

LANGUAGE
Your language is practically flawless. No grammar mistakes, good vocabulary, and you bind your sentences together well.
Just remember to use commas before direct speech.

This is a very good start, Bea. At this point, I have no further comments...

SKAL VI SLÅSS?

Såret, skuffet og jævlig vondbråten

Etter å ha brukt 1599 kroner  hos frisøren, har jeg fått kun fire kommentarer på at jeg har klippet meg. Disse fire visste at jeg skulle klippe meg fra før av, og hadde pugget at de måtte si at jeg var fin.

Sånt får bare livet, i hvert fall frisørbesøk, til å virke meningsløst.

A question to which I crave an answer

Hvorfor slutter telefonen alltid å ringe når jeg endelig bestemmer meg for å ta den, har lagt fra meg alt jeg driver med, og er på vei opp trappen?

Jentevenner søkes

Etter gårsdagens kveld/natt, synes jeg at jeg også fortjener den beundreselspregede utmerkelsen "i natt var det en jente som turte å sove hos Sundby!" som Simen tidligere har delt ut.

Det siste døgnet har jeg blant annet:

• Fått nøye beskrivelser av forskjellige typer bæsj. Hvordan de føles, hvordan de lukter, og til og jeg har til og med fått en viking og en plugg tegnet.
• Spilt et mangapornospill, hvor spilldelen gikk ut på å trykke på videre-piler, og av og til en knapp hvor det sto "harder".
• Vært vitne til promping etterfulgt av sniffing, skryting og latter.
• Sett på gaming av Spore, Guitar Hero og et annet utrolig spennende skytespill i det endeløse.
• Spist nudler til frokost.
• Måttet dukke idet snus hives mot søppelkassa. Snusen traff dog aldri søppelkassa, men heller veggen og gulvet deromkring.
• Funnet en dipboks under senga, fått advarselen "ikke åpne den, vi åpnet i sted, og holdt på å spy", åpnet den, og blitt møtt av et massivt mugglag med en meget ubehagelig lukt.

Og sikkert masse mer, men nå skal jeg lese historie siden jeg har prøve i morgen og ikke har åpnet boken ennå.

Juic

La meg introdusere ett av de nyeste og feteste ordene i det norske språk, grunnlagt av Bea og Sindre:

Juic juict [juk] Et sterkt ord, kan ha både positiv og negativ mening.

Eksempel 1: Du er så jævlig juic.
Eksempel 2: Det var sykt juict, ass.
Eksempel 3: PC-en min er en juic av og til.

Ellers vil jeg bare nevne at jeg har juicere jobb enn deg. JEG FIKK GRATIS FARGEBLYANTER :D

Litt om de tyske guttene

Et av målene med disse utvekslingsturene er jo at man skal lære andre kulturer å kjenne, og jeg føler at jeg har kommet virkelig innpå den tyske flørtekulturen. Jeg har tatt igjen noen viktige år jeg gikk glipp av på barneskolen, og føler meg nå som et helt menneske.

Jeg ble aldri spurt på på barneskolen. Jeg ble dog bedt på en dobbeldate hvor jeg kom for sent, i treningstøy, og guttene det var snakk om feiga ut etter filmen og ikke gadd å bli med på Peppes. I tillegg spurte jeg på en som sa nei fordi han ikke var klar for det ennå, og som to timer senere ble sammen med hun som hadde spurt på ham for meg. Men nå, etter tysklandsturen, mangler ikke denne delen av livet mitt lenger.

For å begynne med litt bakgrunnsinformasjon, startet disse tyskerne tidlig med oppsjekkingen av oss. Da de besøkte oss i Norge, sendte de medtyskere rundt og spurte nordmenn om vi var interesserte i den og den, og fulgte etter sine utvalgte nordmenn overalt. Kos. Det ble dog ikke så mye på meg den gangen, og siden jeg liker best å snakke om MEG SELV, kommer jeg til det NÅ.

Første morsomme opplevelse, prøveromskøen
Simen sin, Sindre sin og Aksel sin tysker sto og snakket mellom seg på saksisk dialekt om at de skulle ta bilde av meg over døren mens jeg prøvde klærne. Til min kommentar til det, som lød ca. "eh, ja vel?", svarte de med "HVA? SKJØNNER DU HVA VI SIER?" (hvilket jeg for øvrig tar som et STORT kompliment til tysken min) før de brøt ut i et hysterisk fniseanfall. Lol.

Andre morsomme opplevelse, prøverommet
Jeg står i prøverommet, har fortsatt ikke sett noen kameraer over døren, de feiget nok ut, stakkarene. Men så spør de "kan vi se?". "Jeg har ikke noe på meg nå", svarer jeg, hvorpå de utbryter "ÅH DA VIL VI I HVERT FALL SE!", etterfulgt av et fniseanfall som er enda mer hysterisk enn det forrige. Tenk deg en jente i BH, da. Nei, fytti rakkern.

Tredje, og aller morsommste, opplevelse
Etter å ha holdt et svært dårlig forberedt foredrag om det norske skolesystemet, ikledd Lars' russeklær, merket jeg at en fyr smilte til meg hele tiden. Det var da hyggelig, tenkte jeg, gjestfrihet liker man. Dagen etter kommer tyskeren min løpende bort til meg, knall rød i fjeset, og ser ut som om hun har blitt utnevnt til USAs nye president eller noe liknende. "Du ser han der borte? Han der? Han sa til meg at jeg skulle si at han synes du er veldig pen og søt og sånt! Tihihihi!!! Han har mast på meg i en evighet om at jeg skal si det nå, altså." Neimen så hyggelig. Så jeg prøver å smile til ham eller noe, men han turte aldri å se på meg igjen. Jeg gråter når jeg tenker på alt som kunne blitt.

De er på om mulig enda søtere nivå når det gjelder undertøy. Først pekte tyskeren min på en Triumph-butikk, fnis fnis, skal vi gå inn der, liksom? Morsomste tullballforslaget jeg noen gang har hørt. Så lo de seg i hjel av at Sindre skulle kjøpe boxere.

Jeg savner dem, ass.

Min fremtid

Det er mulig jeg planlegger fremtiden så nøye at jeg ikke lever i nuet, men det får heller være. For når man har en slik fremtid, blir selve planleggingen en opplevelse som absolutt fortjener tittelen 'nuet'.

Først skal jeg få to sønner i Norge. Bård og Odd, to søte karer. Så skal vi flytte til USA, hvor de vil introdusere seg omtrent slik: Hi, I'm Bård, and this is my brother. He's Odd. Prøv å si det høyt, le deg i hjel siden. I Amerika gifter jeg meg med en rik mr. Cook. Vi får en sønn, som selvsagt blir hetende Steve. Men så savner vi gamle Norge, flytter tilbake til den tid han skal starte på ungdomsskolen, og blir ropt opp som "Steve Cook" av en rektor som ikke klarer å legge engelsk akksent på ting i det hele tatt, første skoledag.

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA!

Hodepine og ryddige skap

Jess, det er ca. slik min tilværelese kan beskrives pr. i dag.

For noen dager siden bestemte jeg meg for å ta ut alt av klesskapet mitt, kaste 30% av det, brette det som aksepteres pent sammen, legge det pent inn igjen, T-skjortene sorterte jeg til og med etter FARGE, og så starte på neste skuff. Jeg endte opp med Norges ryddigste skap, og en SVÆR haug stygge klær på gulvet. Mange av disse stygge klærne ligger nå i mine søstres skap. Mwhahaha.

Så var det ting-skapets tur. Jeg gikk grundig til verks der også. Det var i grunnen morsommere, bare hør hva jeg fant:

• Kaffedrops jeg hadde glemt. De er ikke så gode, men det er sukker, og man kan putte det i munnen.
• Servietter og spisepinner fra en restaurant i Kina.
• Rester av gammel tapet fra kjøkkenet.
• Mammas gamle tysknotater.
• Sant og konka på MSN fra 7. klasse, utskrift.
• Tegninger av HG, meg og alle vi kjente som vampyrer, datert 8. klasse en gang.
• Brev fra en psyko som sendte meg brev da jeg gikk i 7. og spurte om jeg ville være brevkjæresten hans.
• Skoledagbøker. Utdrag fra fjerde klasse, fylle inn-side: "DRØMMEN ER Å VÆRE: 18 år OG: ha kjæreste." Ambisjoner, min venn. Utdrag fra fjerde klasse igjen: "JEG LIKER IKKE: å få kjeft, å få feil på prøver." Some things never change.
• Boka Heidi og jeg kommuniserte gjennom i timen i åttende.
• En Nightwish-vinyl jeg skal selge og bli rik på. Noen som har et fett bud?

Karma funker dårlig. Jeg har gjort en god innsats, og hodet mitt gjør så vondt at jeg har holdt på å kaste opp flere ganger. Jeg tok to ett eller annet i sted.  Tror det var hodepinetabletter, men de lå løst i skapet til mamma, så fikk ikke sjekket. Men, for å se det fra den logiske siden, hva annet kan det være?

Jeg driter i hva norsklærere sier

Til Nicolay: En russeBUZZ

JESS. Da er det bestemt. I hvert fall så bestemt at jeg står på en liste på en gruppe på Facebook ved navn Ambush. Dette er en liste over noen av de herligste guttene og jentene født i 91, og jeg er en av dem, bare se her. (jeg glemte å ringe rundt navnet mitt, slik en ekte blogger burde gjøre, men ikke faen om jeg orker å laste opp bildet på nytt)

Tenk det. Så nå har jeg en haug vareopptellinger og tilsideputting av penger foran meg, og så har vi en malt buss vi kan drekka på i eksamenstiden. Jeg skal til og med skrive under på en kontrakt jeg ikke aner hvor er. Serious business, med andre ord. Hurra! 

Jeg hadde egentlig sagt at jeg ikke skulle være på noen russebuss, herregud, bruke SÅ mye penger på det, det er jo idiotisk, du betaler for å ødelegge eksamenskarakterene dine, du bare driter deg ut i fylla og får klamydia. Men så kom jeg ut i skolegården i mai i år og det stinket øl og sprit midt på dagen, og folk hadde fine bukser og så glade ut, og så tenkte jeg til helvete med eksamen, jeg kan lese tidligere på året. Og nå ble jeg altså spurt om å beære Ambush med mitt nærvær. Stilig.

En revolusjonerende oppdagelse

Da er det bare fem timer til jeg skal stå opp, for så å tilbringe syv timer med å koste opp hår, sette på kaffe, og fortelle folk at vi dessverre har fullt for dagen. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke.

Jeg vil ikke stå opp grytidlig i morgen. Jeg vil ikke på jobb. Jeg vil ikke ut av den herlige døgnrytmen min når skolen starter igjen. Jeg vil bare ha hele dagen på meg, slik at jeg kan lese avisen og lese bøker og bruke masse tid på MSN-samtaler og nedlasting av musikk, slik at jeg kan ligge i sengen i to timer etter at jeg våkner og bare tenke, slik at jeg kan se på Discovery Channel mens jeg spiser en treig frokost, og slik at jeg endelig kan få ryddet klesskapet mitt. Men jeg har kommet i klasse 2STC og i spanskklasse med bare tredjeklassinger, og skal møte i skolegården 1100 på mandag. Så kanskje jeg burde legge meg og tvinge meg til ikke å bevege meg noe, for da pleier jeg å sovne. Livet er ikke alltid sånn som man helst vil ha det, har jeg funnet ut.

Simens førsteinntrykk av meg

"Jeg syntes du var skummel til å begynne med. Du behandlet meg som om jeg var en venn du hadde kjent lenge."

Ikke rart jeg har uhell i kjærlighet

Sob, sob

VM i att hålla färgen
tyck synd om mig
jag är ensammast i Sverige

(Jeg har allerede spist et brett toffefe, lest igjennom alle gamle meldinger og sett på meningsløse DVD-er, så hvorfor ikke?)

Bea og postkassesmelleren

Endeløse netter har hun ligget våken, nå. Stirret i taket, som hun ikke kan se på grunn av mørket. Snudd seg til lakenet krøller seg, og dyna sniker seg ut av trekket. Prøvd å sovne til musikk, prøvd å sovne uten. For hun vet at det kommer. Mellom klokken to og kvart over to på natten. Bilhjul mot asfalt, en motor i lavt gir, det halvmetalliske klirret av en postkasse som åpnes, papir som slippes nedi, og så, det kveppende smellet idet den lukkes igjen. Hun vet at det kommer, og selv om hun prøver å lukke ørene, er det der. Like tydelig hver natt. Det gnager henne opp fra innsiden at hun ikke vet hva det kommer av. Hun kan ikke gå ut for å sjekke. Hvem vet hvor mange menn med skumle intensjoner som ligger i buskene, og finner det spennende at en ung jente i bare nattøy, eller enda mindre, kommer spaserende ut midt på natten. Hun kan ikke. Hun vil aldri få vite hva som forårsaker dette smellet, aldri.

Det er en søndagsnatt i juli. Luften er varm, men har så vidt fått en syrlig smak av høst. Bea sitter på rommet sitt. Det er like overfylt som alltid, med klær, både rene og skitne, gamle, fillete skolebøker, biblioteksbøker, solkrem, bagasje fra Spania-ferien, og annet som har preget de siste dagene. I det hvite rekkehuset er vinduet mot gaten opplyst, og det kaster et svakt lysskjær ut til de få forbigående som finner det for godt å passere denne kvelden. Det er ikke mange av dem. Ei jente på vei hjem fra fest, en eldre mann med hunden sin, men ellers står vinduet og skinner for seg selv. Hører man godt etter, kan man høre den karakteristiske, lett hamrende lyden fra et tastatur i bruk. Bea sitter og forteller vitser til sin venn Shunsuke på MSN, og må av og til le litt selv av vittighetene. Hun leker med ordene, vitsene kommer til liv i hodet hennes, og hun glemmer helt å se på klokken. Helt til hun plutselig rykkes ut av humorens verden og brått inn i den kalde, asfalterte virkeligheten. For ute på gaten, bare tre meter unna sengen der hun sitter, ruller de velkjente bildekkene inn, og bremser. Klank, dump, smell, og dekkene ruller på asfalten igjen. Hvor ideen kom fra, får Bea nok aldri vite. Men plutselig går det opp for henne at hun er påkledd. I vanlige klær, klær man kan gå ut på gaten med, klær som ikke vekker interesser hos buskeliggerne. Hun vet at det er nå eller aldri. Hun vet at hvis hun tenker seg for mye om, kommer hun til å ombestemme seg, innse hva slags galskap dette er, og gjemme seg trygt under dynen igjen, men nei, hun må, MÅ få en forklaring på dette. Raskt på med noen rosa kipp-kjapper som ligger slengt i gangen, opp med låsen, au, gnagsårene gjør vondt, får så være, ut, og åpner postkassa med hjertet i halsen. Synet som møter henne, vil hun aldri glemme.

Hun hadde alltid trodd at morgenavisen kom i femtiden. At de som tok morgenruten måtte stå grytidlig opp, ikke at de måtte legge seg sent. At journalistene skrev hele natten, og at det som ble levert faktisk var ferske, dampende nyheter. Synet som møtte henne satte en rask stopper for disse naive tankene. Hun vet at hun aldri vil kunne lese morgenutgaven av Aftenposten med samme blikk igjen. Hun vet at hun kommer til å ha bildet av avisen i postkassen klokken kvart over to om natten klistret til netthinnen hver gang hun skal le av Si;D. Hun vet at uttrykket "nylig" kommer til å ha en helt annen betydning når hun nå leser det i avisene. Men hun vet også hva grunnen til klanket og dumpet er, og hvem bildekkene tilhører. Og det er da noe, tenker hun med et smil, før hun fortsetter å plage Shunsuke med vitsene sine.

Return of the Bea

Ja, jeg er tilbake. Ja, jeg er tilkoblet et trådløst nettverk igjen. Ja, jeg ligger i MIN seng, i rommet med MINE lukter og MINE ting, drikker vann som faktisk slukker tørsten, kan legge meg når jeg vil uten at pappa kommer og maser om at vi skal opp tidlig neste dag for å oppleve noe fantastisk unikt. Jeg slipper å betale 5% av timelønna mi hver gang jeg skal sende en melding. Jeg kan dusje så lenge jeg vil, uten å bekymre meg for om jeg er frekk som bruker opp varmtvannet til de vi besøker, eller bare sånn at de som kommer etter meg må dusje kaldt. Jeg slipper å være den som dusjer kaldt fordi andre er egoistiske. Jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å innta enorme, og da mener jeg ENORME mengder potetgull og sjokolade hver dag, hvilket betyr at jeg forhåpentligvis kommer til å miste noen av alle kiloene jeg har lagt på meg. Jeg slipper å smøre meg med solkrem sånn at huden min blir fet og stygg og kvisete og ekkel. Jeg slipper å vente i evigheter på at sanden på føttene mine skal bli såpass tørr at jeg kan børste den av, og så putte føttene i skoene, bare for å få dem overfylt av sand etter to sekunder igjen.

Det har ikke skjedd mye spennende. Her er de få nevneverdige tingene jeg kan komme på:

• Jeg kjøpte minst 20 dusjgeleer i Spania. Jeg hadde ikke brukt NOEN penger, var desperat, og så var det så billig. Så nå har jeg såpe ut studietiden. Minst. Dama i kassa lo litt av meg, men hun kunne ikke si noe, for hun snakket ikke engelsk, taperen.
• Jeg leste Animal Farm mens jeg var på en bondegård, etter anbefaling av Nicolay. HØHØ.
• Jeg kjøpte fine Diesel-sko i Spania, som får meg til å bli nesten like høy som pappa.
• Jeg har blitt for gammel for tivoli og denslags. Jeg ble kvalm og sliten etter å ha tatt Tårnet x 2, Flyvende teppet, Demonen og Rutsjebanen.
• Jeg hadde valget mellom hamburger og pastasalat, og bestilte pastasalat.
• En spansk kelner rettet på meg. Jeg var flink og sa "gratsias", han sa "no no, it's 'grathias'". Han hadde sikkert ikke vært så flink i norsk hvis han hadde prøvd.

Ellers fant mamma ut at hun hadde forlatt Norge med et flåttbitt med boreliabakterier, så vi var på sykehuset og denslags. Dramatisk.

Fem nyheter

1. Nico har lagt ut scooteren til salgs. Simen la ut en bil til salgs, i Heidis navn. Morsomme typer. 

2. Pappa har lånt Oliver Twist på engelsk lydbok. Jeg kommer til å bli smart.

3. Jeg har blitt flink i Guitar Hero. Jeg banka til og med Heidi, bare se:

Ja, jeg er spiller 1. Ja, jeg eier de fleste.

4. Jeg var på biblioteket i sted, for å hente Animal Farm. Jeg kom hjem med:
  - Fever Pitch / High Fidelity / About a Boy samlet i én bok.
  - Animal Farm.
  - The Complete Short Stories of Ernest Hemingway.
  - A Long Way Down.
  - Bikubesong.
I tillegg til at mamma lånte noen bøker jeg vil lese. Til musikken, blant annet. Jeg må lese mye og raskt før 20. august.

5. Jeg har kjøpt øredobber som ser ut som glidelåser. Jeg er kul. Og nå kom jeg på at det er nikkel, så jeg kommer ikke til å kunne bruke dem særlig lenge. Faen.

Ok, jeg har nettopp lest High Fidelity. Som anbefales på det sterkeste, btw.

Scooter til salgs, tydeligvis

Bortsett fra at jeg aldri har eid så mye som et ryggespeil av en scooter, og at jeg har brukt middagene de siste årene på å prøve å overbevise mamma og pappa om at jeg MÅ få scooter, selger jeg tydeligvis en. I mitt navn, med mitt telefonnummer. Stilig.

Og nei, den er ikke min. Jeg ville ALDRI skrevet "jente kjørt" eller noe i den duren. Ikke putt skam på mitt navn, pls.

Noen som har noe å innrømme? De fem første telefonsamtalene var morsomme, men nå begynner jeg å bli litt lei, ass.

Demotiverende dritt

Jeg håper alle la merke til det snertne bokstavrimet i tittelen. Så, til poenget:

Jeg våknet i dag med vissheten om at dagen skulle bli en sunn, fornuftig, bra dag. Jeg gikk opp, spiste en sunn frokost, gjorde fornuftige ting som å skrive jobbsøknad og øve litt på talen til mormor, og så hadde jeg tenkt meg i svømmehallen. Men siden mor og jeg er alene, spurte hun om jeg ikke kunne ta det etter middag. Siden dagen allerede var så perfekt og flink, tenkte jeg at selvfølgelig kan jeg spise middag med deg, kjære mor. Jeg gikk til og med på butikken for henne, og kjøpte ingredienser til en sunn middag. Etter middag fortsatte flinkheten, og jeg leste litt i avisen, noe jeg nesten aldri gjør lenger. De kameraovervåker forresten hundeeiere som ikke plukker opp dritten til hundene sine i England, jeg burde kanskje skrevet et eget innlegg om det for å være litt politisk og sånt, men nå gidder jeg ikke være flink lenger. Da jeg bestemte meg for at NÅ er det tid for å gå og brenne av noen kalorier, kunne kommunens nettsider fortelle meg at nei, dessverre, vi stenger for inngang klokken FEM nå som det er ferie. Herlig, sant? Kronen på verket, målet med dagen, grunnen til at jeg ble født, omtrent, falt i grus. Så nå sitter jeg her og svetter i hjel på grunn av gulvvarmen, og stapper i meg resten av chillinøttene fra i går. Jævla stengetider.

If I'm not back again this time tomorrow, carry on, carry on

Mye godt kan sies om min mor, men spesielt teknisk anlagt er hun ikke. Hvorfor gulvvarmen i det hele tatt står på i juni (for denne hendelsen inntraff da det ennå var juni), er et godt spørsmål. Det syntes nok min mor også, og bestemte seg for å gjøre noe med den grusomme varmen som plaget alle beboerne av huset vårt. Det skulle hun aldri ha gjort. I stedet for å skru spakene eller kranene eller hva det nå er som regulerer gulvvarmen riktig vei, klarte hun å varme opp huset som om det skulle vært minus tretti grader ute. Jeg, som hater alt av temperaturer bortsett fra tjue grader, halvveis overskyet, blir mer og mer desperat, særlig ettersom jeg må skrive både jobbsøknad og tale til bursdagen til mormor. Dette er veldig vanskelig når du konsentrerer deg hardt om å holde deg i live, tro meg.

Denne varmen gjør også at jeg må sove med vinduet på vidt gap, med persiennen litt opptrukket. I og med at jeg ikke kan ha på meg særlig mye klær i heten (jeg mener SÆRLIG mye, ta det med ro, du får ikke sett meg naken i første omgang) er jeg litt småredd for at en og annen eldre mann med sære interesser skal spasere forbi vinduet mitt og ta en titt på meg. Særlig i og med at jeg har vindu rett ved gaten, og at senga er rett under vinduet mitt. Jeg sovnet til slutt med disse tankene i hodet, og på morgenkvisten våknet jeg av at persiennene raslet noe grusomt. "NÅ BLIR JEG ANTASTET OG HVA VERRE ER!", tenkte jeg, og spratt opp, for å se en svart og hvit katt på vei inn i rommet mitt. "HUSJ!", ropte jeg, og vekk var katten. Litt dramatisk var det vel allikevel.

Jeg var på biblioteket i sted. Dels for å få slippe unna varmen, dels for å låne bøker, og dels for å møte Nicolay. Han fikk Kent-plakater av meg, og jeg fikk chillinøtter av ham. Som jeg sitter og spiser på nå. Nam. Etter at jeg hyllet biblioteket så veldig for noen poster siden, synes jeg de skulle vært ganske snille mot meg, men nei da. De hadde hverken Animal Farm, L, Trainspotting, Tusen strålende soler på engelsk eller Beatles. Men noe fikk jeg da lånt meg. Her kommer en liste:

Madonna-gåten (for tredje gang)
Mrs Dalloway (lydbok, jeg tviler sterkt på at jeg kommer meg igjennom hele)
Fakta  om Finland
Oui! Fransk for begynnere (CD som sikkert kommer til å rose meg uten å ha hørt meg snakke)
Sovende floke (Tore Renberg, dvs. høye forventninger)
Renselse (Renberg igjen)
En god tid (De hadde mye Renberg der, ok?)
Forbrytelse og straff (Hvis jeg klarer begge bindene, er jeg kulere enn de fleste)
The Shining (Håper den er skumlere enn filmen)
Farmor har kabel-TV / Videogutten (Renberg for fjerde gang)

Apropos ingenting har jeg spist kun dritt de siste ukene, og har gått opp i vekt og fått større pupper. Jeg tror jeg skal svømme i morgen.

Apropos ingenting II, Nico og jeg har holdt ut med hverandre i én måned og én dag. Han var trøtt i går, og familien fortalte mye søtt fra barndommen.

Avskjedstale

Jeg tror jeg er gravid. Jeg har aldri opplevd noe liknende før. Det var mens jeg satt og spise fiskekaker og stekte poteter at det skjedde.  Eller, kanskje jeg hadde kommet til den istykkerkokte brokkolien da behovet meldte seg, behovssentret (hvis det finnes noe sånt) i hjernen slo seg på, alle cellene i kroppen vridde seg mot Mekka:

JEG MÅ HA CHILLINØTTER!

Ikke sånn at jeg godt kunne tenkt meg noen chillinøtter, ikke sånn at jeg har lyst på, ikke sånn at jeg ville rykket posen ut av hånden på en fremmed. Jeg ville solgt sjela mi for chillinøtter nå. Jeg ville løpt coopertesten fem ganger for chillinøtter. Jeg ville datet Fidel Castro for chillinøtter. Jeg ville latt spedalske folk kile meg for chillinøtter.

Men Rimi er stengt og jeg er blakk. Jeg skjønner nå hvordan heroinavhengige har det. Chillisjokolade er mitt metadon. Funker dårlig.

Jeg må skrive innlegg til landsmøtet.

MEN JEG KLARER IKKE SLUTTE Å TENKE PÅ CHILLINØTTENE.

Én uke til Hove!

Jeg er ute i god tid, og skriver pakkeliste. Utviklet i samarbeid med Heidi. Hvis noen i min gedigne fanskare har erfaring med festivaler og slikt fra før, og har lyst til å komme med tips og innvendinger om hva jeg bør ha med og ikke ha med, blir jeg glad.

* telt og sovepose
* tannbørste og tannkrem
* såpe og shampoo
* håndkle
* sminke og sminkefjerner
* pads
* ansiktsservietter
* paste og hårspray
* rettetang
* p-piller og ibux
* solkrem og aloe vera
* myggolje/-spray
* flottang
* solbriller
* badetøy
* mobil og mobillader
* penger til mat
* penger til merch
* ørepropper (til soving)
* tamponger (just in case)
* våtservietter
* kipp-kjapper (hvordan i helvete staves det?) til dusjen
* vannflaske 
* iPod
* bok
* nattøy
* penn og papir
* veske
* mat?
* frysebag og -elementer (hvordan vi skal få frosset dem er fortsatt et mysterium)
* lighter
* regnponcho
* BILLETTENE!!!
* to par sko
* evt. støvler, men da må jeg kjøpe først
* tre bukser
* kjoler
* shorts
* topper
* tights
* undertøy
* mange sokker!!!
* teppe
* stearinlys, evt. lykt
* gode sko og godt humør :) :) :) :)

Sex and the City-maraton, sesong 2

- Negativ, røyksugen Nico
- Distrahert, trøtt Simen
- Trøtt, hyper Ilanit
- Halvveis medfølgende, halvveis Simen-kosende Heidi
- Tre poser potetgull
- To flasker brus, en flaske Farris
- En dobbel espresso som ble kald før noen drakk den
- Et fleecepledd
- Is, hvorav en skål smeltet og, mot alle mine prinsipper om sultne barn i Afrika og takknemlighet, ble helt ut i vasken 
- Heavy Heaven levert på døren, spandert av Heidi og meg for penger lånt av Simen
- Facebook-oppdateringspauser
- En sofa uten en eneste god sittestilling
- Lykke

Nico og Ilanit har dratt, og Simen og Heidi ligger og kosesover. Jeg er trøtt, Carrie syntes at en fyr skulle slutte å komme før han fikk av seg boxeren, og jeg skal følge med igjen.

God natt!

Karmafuck

Det er ganske typisk, hva, at av de 17 festivalene Kent skal innom på sommerturneen sin, klarer jeg å velge ut den ENE som blir avlyst. Og jeg som så på Arendal kun som oppvarming til den store festen.

Hadde jeg ikke vært så glad ellers, hadde jeg drapstruet noen, evt. begynt å gråte.

Kom deg hjem

Nico, Heidi, Simen og jeg var på Ikea i sted. Ikea er en fantastisk oppfinnelse, og jeg har et lite håp om at pappa skal miste lausungestatusen sin, og finne ut at Ingvar Kamprad er faren hans. For det første har jeg da en helt til far, for det andre blir vi rike.

Jeg blir så glad av alle sakene der. Hadde det ikke vært for at Simen måtte hjem så innmari tidlig, hadde jeg blakket meg for de to hundre kronene jeg fikk i ukepenger før jeg dro. Jeg elsker minimalisme. Jeg blir så utrolig inspirert av interiørmagasiner der det er bilder av helt rene, hvite rom, med et hvitt bilde med en svart strek på som eneste veggdekor. Jeg er bare nødt til å bli rik. Og lære meg å holde ting ryddig.

Heldigvis rakk vi å spise på restauranten. Jeg betalte bare tretti og noe kroner for spaghetti og sjokoladepudding. Som i hver sin rett, vel å merke. Spaghettien var med bolognese, og barnemeny. Stor barnemeny, jeg er fortsatt stappmett. Og jeg betalte bare bittelitt. Er det noe jeg liker, er det billige ting. Og Ikea er fantastisk billig.

En gang skal jeg be på date på min regning. Ta gratis buss fra Oslo, spandere en pølse og brus-meny for ti kroner, og så busse gratis tilbake. Jeg er en storsjarmør.

Jeg har en sjelevenn

Wrapped up in books

Jeg elsker biblioteker.  Asker bibliotek er en av de tingene som får meg til å få troen på menneskeheten igjen. Det er så stilfullt, så rent design, så stille der, så mange tilbud. Hver gang jeg er der, får jeg en ekstrem lyst til å droppe ut av skolen, og bruke hver dag på biblioteket, lese aviser, tidsskrifter, bøker, og bli en skikkelig brainiac. Ta med meg en kopp kaffe, fra kaffebrenneriet, vel å merke, og kanskje en brownie eller bolle, og der har du dagen min. Jeg tror jeg hadde trivdes med det. Være hun der med skjerfet (for skjerf er prikken over i-en på imaget) som alltid sitter med nesa i en bok. Hva faen feiler det henne, liksom?

På en annen side hater jeg dem. Bibliotekene, altså. Det er så deprimerende å se kilometervis av hyller med bøker jeg aldri kommer til å få lest. Tusener av bøker jeg aldri kommer til å høre om, engang. Så mye ... ja, kunnskap jeg aldri kommer til å få. Jeg føler meg som Cate Blanchett i Indiana Jones. Bare dummere. Og styggere. Og mindre flink i russisk.

I sommer skal jeg lese masse. Asosialisere meg skikkelig en periode, raide biblioteket, og lese. Det er få ting som er så avslappende. Jeg må bare komme meg til et sted uten internettforbindelse først.

Fem bøker jeg SKAL lese i sommer:
Don Quixote (ferdig)
High Fidelity
L
Gymnaslærer Pedersen og den lange tittelen
Trainspotting

Og det er bare starten på min evinnelige liste. Jeg føler at jeg kunne brukt tiden jeg har brukt på å skrive dette, på å lese i stedet. Ting er lettere sagt enn gjort.

Prosjekt

Egentlig hater jeg prosjekter, og det er sterkt imot mine prinsipper at jeg nå skal til å skrive noe som er positivt relatert til slik sosialistisk faenskap som gruppekarakter og kreativitet.

Men nå skal det sies at vi har fått en uke på å lage en liten fremføring på tjue minutter. Foredragsdelen er vi ferdige med for lengst, og i morgen skal Nina og jeg intervjue Changemaker i Oslo klokken tre. Hvilket igjen betyr at jeg kan sove godt og lenge, helt til tolv, to be exact.

Hvilket også betyr at jeg MÅ huske de kjolen, tunikaen og singleten som ble ødelagte etter henholdsvis null, én og én gangs bruk. Jeg skal kreve min rett som kunde.

Ellers var dette litt gøy:

"Du har veldig hvitt hår, er du albino?"

- Random fyr på nettby. Lolz. (Ja, jeg har nettbyprofil. Ja, det er ultralok.)

Reklamefuck

Jeg hater når jeg uintentionally trykker på reklamelenker. For da tror de som har lagt ut reklamen at det faktisk funker, og at folk blir fristet av en mage med et målebånd rundt, eller to middelaldrende folk som ler seg i hjel fordi viagra eller noe lignende har hjulpet sexlivet deres på beina igjen.

Og jeg har ikke lyst til å sende ut sånne signaler til reklamebyråer eller selskaper eller noe som helst.

Tøymykner

Jeg prøver igjen, jeg. Siden jeg nå har tid, og jeg blir like glad av å lese Ingrid sin blogg hver gang.

Orddeling er fantastiske greier.
Pakkesel kan lett bli pakke sel.
Pilspiss, derimot, kan enten være spissen på en pil, eller noe som kommer ut av urinveien etter at man har drukket øl.

Mamma har kjøpt ny tøymykner. Det er så rart. Pluselig lukter det noen helt annen av klærne mine, og jeg blir nesten redd. Sånn er det med nye parfymer også. Jeg lånte Heidis her om dagen. Og jeg følte meg ikke som meg selv i det hele tatt.

Derfor burde det være en regel mot bytting av parfyme mer enn én gang i året. Det er så trist når folk plutselig gir inntrykk av å være en annen.

Noe til ettertanke

Det er bedre med toer i gym enn gym i toeren.

Det skal jeg trøste meg med når vi spiller fotball etterpå.

Nei takk, jeg kjører

At myndighetene ikke har tatt tak i dette før, sjokkerer meg. Ved nærmere ettertanke har alkohol og matteoppgaver overraskende lik virkning.

Ved slutten av denne dagen, som skal bestå av matte, matte og matte, kommer jeg til å

a) le av ALT.
b) snakke med alt pustende jeg kommer over.
c) være mer irriterende enn broren min.
d) ha sovnet x < 5 ganger.

Fortsatt i tvil? Lek med Heidi og meg en gang rett før mattetentamen.

Lurer på om jeg skal begynne å drasse med meg matteboka på fest. Ikke noen tvil om hvem som blir midtpunktet da.

En blogg, og det å etterlate seg spor

Etter en tur i Alpene med bare familie og meg, fant jeg ut at jeg har en del tanker. Noen av dem hørtes nesten litt lure ut, så jeg tenkte:

hvorfor ikke dele det geniale hjerneinnholdet mitt med verden?

Nå skal det sies at de fleste av disse tankene kommer på nattetid når PC-en er avskrudd, og at de som oftest aldri kommer tilbake. Dessuten har jeg aldri tid til å lese lenger engang, så at jeg skulle ta meg tid til å filosofere for ingen, er ganske lite sannsynlig. Slik jeg ser det, har mitt nå påbegynte bloggingprosjekt to mulige utfall.

1. Dette blir en blogg der jeg forteller om kantineturer, lekser og jobb, liknende den jeg hadde i niende klasse. Ikke ønsket.

2. Dette blir det eneste innlegget i bloggen, ever. Hvis dette skulle bli tilfellet, er det litt trist. Jeg får liksom aldri etterlatt meg noe merkbart spor i bloggernes verden.

Det med å etterlate seg spor er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Når jeg for eksempel ser på en film. Regissøren har oppnådd så mye, på en måte. Folk er takknemlige for det han gjør. Noen er glade for at han lever, folk som aldri har møtt ham engang. Når han dør, kommer folk fortsatt til å huske ham, se på filmene hans, og være glade for at han levde. Noe sånt kommer jeg aldri til å oppnå.

Jeg kommer aldri til å finne noen kur for kreft, eller gjøre noen store gjennombrudd innen forskning. Jeg kommer aldri til å nevnes i historiebøker heller. Det kommer ikke til å finnes et eneste spor på at jeg har levd når jeg omsider bukker under (bortsett fra overvåkningskassetter hos NSB). Ytterst få personer kommer til å huske meg, og de kommer til å dø etter kort tid, de også. Ytterlige færre vil være glade for at jeg har levd.

Ikke at det egentlig er så viktig.