En blogg, og det å etterlate seg spor

Etter en tur i Alpene med bare familie og meg, fant jeg ut at jeg har en del tanker. Noen av dem hørtes nesten litt lure ut, så jeg tenkte:

hvorfor ikke dele det geniale hjerneinnholdet mitt med verden?

Nå skal det sies at de fleste av disse tankene kommer på nattetid når PC-en er avskrudd, og at de som oftest aldri kommer tilbake. Dessuten har jeg aldri tid til å lese lenger engang, så at jeg skulle ta meg tid til å filosofere for ingen, er ganske lite sannsynlig. Slik jeg ser det, har mitt nå påbegynte bloggingprosjekt to mulige utfall.

1. Dette blir en blogg der jeg forteller om kantineturer, lekser og jobb, liknende den jeg hadde i niende klasse. Ikke ønsket.

2. Dette blir det eneste innlegget i bloggen, ever. Hvis dette skulle bli tilfellet, er det litt trist. Jeg får liksom aldri etterlatt meg noe merkbart spor i bloggernes verden.

Det med å etterlate seg spor er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Når jeg for eksempel ser på en film. Regissøren har oppnådd så mye, på en måte. Folk er takknemlige for det han gjør. Noen er glade for at han lever, folk som aldri har møtt ham engang. Når han dør, kommer folk fortsatt til å huske ham, se på filmene hans, og være glade for at han levde. Noe sånt kommer jeg aldri til å oppnå.

Jeg kommer aldri til å finne noen kur for kreft, eller gjøre noen store gjennombrudd innen forskning. Jeg kommer aldri til å nevnes i historiebøker heller. Det kommer ikke til å finnes et eneste spor på at jeg har levd når jeg omsider bukker under (bortsett fra overvåkningskassetter hos NSB). Ytterst få personer kommer til å huske meg, og de kommer til å dø etter kort tid, de også. Ytterlige færre vil være glade for at jeg har levd.

Ikke at det egentlig er så viktig.