Hei!

Du er sikkert et mer sympatisk menneske enn meg på mange områder, men jeg har uansett bedre kjæreste enn deg.

Bea prøver å ta lappen #42

Som den oppmerksomme leser, den uoppmerksomme leser, dyslektiske leser og analfabetiske leser kanskje har fått med seg, prøver jeg for tiden å ta lappen. Det prøver min gode venn Nicolay også. Så, for å liksom trigge litt kameratslig konkurranseinnstinkt, har vi lagt (gjett tre ganger) en konkurranse! Den som står oppkjøringen først av oss skal få en valgfri plate av den andre. En CD, helt ny, helt valgfri, kjøpt i butikk.

Hvem av oss klarer å ta lappen først? Vinner hans mannlige gener over mine kvinnelige? Eller gir mine to år med halvhjertet prøving et forsprang? Jeg vet ikke. Vet du? Stem!

Sånn skal det jo ikke bli!

Jeg sitter her, glad for at tiden for å bestille billetter til Bergen-oppholdet mitt endelig har kommet, og bestiller. Ja, riktig reisetidspunkt, ja, riktig type billett, ja, alt er bra. Og så, når jeg har betalt og alt, får jeg mitt livs sjokk.



FAMILIE? Ble billetten min, i løpet av betalingen, forandret til FAMILIE? Hva tror den, at siden jeg har krysset av for Reisende: 1 student, har jeg lyst til å sitte på FAMILIE? Tydeligvis. Så, nå skal jeg sitte i nærmere sju timer med spark i ryggen, gråting, løping, hyling, slåing og andre ting barn på tog finner på når de kjeder seg. Har du lyst til å være meg? Ikke? Kom med noen tips til hvordan jeg skal overleve, da. For jeg vet ikke.

(Og ja, jeg sensurerte bort reisedataen i tilfelle noen skulle stjele billetten min. Hvis sånt går. Jeg vet ikke.)

Valg og atombomber

Nå har jeg en god stund kviet meg for å blogge. Det har jo vært valg, og som Unge Høyre-kvinnen jeg er, burde jeg vel skrive en lang, smart analyse om valget og hva som var bra og hva som var teit og hvem som er flinke og hvem som er dårlige og mine spådommer og fordommer og hurra og fy. Men, når sant skal sies, er jeg egentlig flinkere til å mene i mitt stille sinn enn på papiret (eller PC-skjermen, siden vi lever i 2009), så jeg tror egentlig jeg bare sier at hurra for sterkt Høyre, æsj for fire nye år (jeg er 22 neste gang det er håp!), og hei, gjør sånn at alle stemmer teller likt til neste gang, 'a.

Så, til noe jeg er flinkere til å blogge om. Nemlig meg selv. Skolen. Jobben. Trening. Hvor mye jeg kjeder meg. Lars. Hva jeg spiste til frokost. I dag: skole;

Er ikke det verste som finnes når du har strevd skikkelig for å komme i gang med en stil, endelig fått skikkelig grepet på det, skrevet kanskje tre ganske bra sider, for så å finne ut at hei, du har jo ikke svart på oppgaven i det hele tatt? Nei, OK, så er det kanskje ikke det verste som finnes, la meg være politisk korrekt og påpeke at folk sulter og vi faktisk er dødsheldige som får lov til å gå på skole, i motsetning til barna i Afrika, men det er fortsatt kjipt. Og jeg som for én gangs skyld var i humør til å bable om atombomben, må nå vente til jeg får spurt læreren om jeg svarer på oppgaven ved å skrive om atombomben som skillet mellom moderniteten og postmodernismen, til jeg kan fortsette. STAKKARS MEG!

Jeg trenger hjelp

Hver gang vi skal ha en prøve eller innlevering eller noe annet skolekrevd, blir jeg plutselig den mest populære i hele klassen, og jeg kan ikke logge på facebook uten at alle lurer på når vi skal levere og hvor langt det skal være og hvordan man skriver personskildring. Og det er greit det, jeg liker å være behjelpelig, så lenge jeg får noe igjen for det. Og nå trenger jeg noe igjen for det. Seriøst.

Hør på dette:

Skriv et essay om hvordan atombomben har gitt menneskeheten en ny eksistensiell dimensjon. Bør vi tenke og leve annerledes etter vi fikk atomvåpen?

Ja da, i utgangspunktet kan man si at folk ble mer betenksomme rundt det om fremgang kun er positivt. Men utover det? Hvordan kan jeg skrive tre til fem sider om det? Jeg trenger seriøst innspill. Jeg tror denne læreren er vanskelig å imponere.

Tårer svart på hvitt

Analyse er fortsatt noe skikkelig tullball, men all verdens symboler kan ikke få ødelegge akkurat dette. Jeg gråter og hulker så fælt at jeg ikke får skrevet noe som helst om selvmordsaspektet av boka. Bare les her:

Och jag satt brevid honom och höll hans hand och kände att han var stark och god alltigenom och att ingenting var riktigt farligt, där han fanns.
Så kom natten och mörkret över Nangijala, över berg och flod och land. Och jag stod vid stupet med Jonatan, han hängde fast vid mej med armarna om min hals, och jag kände hur han bakifrån andades mot mitt öra. Alldeles lungt andades han. Inte som jag ... Jonatan, min bror, varför är inte jag lika modig som du?
Jag såg inte djupet framför mej, men jag visste att det fanns där. Och jag behövde bara ta ett steg ut i mörkret, så skulle allt vara över. Det skulle gå så fort.
"Skorpan Lejonhjärta", sa Jonatan, "är du rädd?"
"Nej ... jo, jag är rädd! Men jag gör det ändå, Jonatan, jag gör det nu ... nu ... och sen blir jag aldrig mera rädd. Aldri mera rä..."

"Å, Nangilima! Ja, Jonatan, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!"

Trenger jeg si mer?

Analyse schmanalyse

Jeg har gått på skolen i tolv år, jeg har fått sekser i norsk sju av ti terminer, og jeg elsker å lese. Men fortsatt. Litteraturanalyse. Ærlig talt.

For det første. Poenget. Det er mulig jeg har gått glipp av noe stort, og det har jeg sannsynligvis, siden jeg virkelig ikke tar poenget, men jeg må få lov å spørre allikevel. Er det sånn at en forfatter er et helt annet vesen enn et menneske, at en forfatter har skjønt hemmeligheten bak verdens sammenheng og prøver å formidle den til oss gjennom bøkene? Mange har valgt særemneproblemstillinger a la "hvordan opplever barn det å bli utsatt for mobbing?". Greit at det er skrevet bøker om dette, men er det synonymt med at de har svaret på det? Er det sånn at hvis du klarer å skjønne at hei, det var en sterk kontrast mellom mobberen og mobbeofferet, skjønner du at mobbing visst ikke er noe kult allikevel? Forfatteren et er et menneske. Du er et menneske. Han kan ha like feil om hvordan noe henger sammen som deg, kan han ikke? Tore Renberg sier noe om hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre, du sier noe om hvordan det er. Har han nødvendigvis fasiten, bare fordi han har blitt publisert som forfatter? Dessuten, hva med overtolkning? Si at jeg får for meg å skrive en spennende historie om en gutt og en jente som først var venner og så var de ikke det lenger, bare fordi jeg synes det er gøy å skrive og ville underholde. I det dette ble kategorisert som litteratur, ville verden gått ende over for å berømme mitt glitrende innlegg i kampen mot samfunnets kjønnsroller. Ja da, noen forfattere, sikkert mange også, har masse dypere mening og har oppdaget livets hemmeligheter og vil dele dem med andre. Men hvordan skiller vi mellom dem, og de som bare skriver ren underholdningslitteratur, når skolen skal ha oss til å tolke alt sønder og sammen? Jeg så et intervju av Jo Nesbø på TV en gang. Han ble spurt i vei om alle hans underliggende budskap, og svarte at han egentlig ikke mente så mye med det. Han ville underholde. Punktum. Tenk om Ibsen også var sånn, bare at han aldri ble spurt? Tenk om han bare fikk for seg at hei, jeg skal skrive et skuespill om en jente som får en and og hvis biologiske far ikke er hennes mors mann? Det er jo litt Hotell Cæsar over det, og jeg vedder på at hadde man anstrengt seg skikkelig, kunne man sikkert tolket en Hotell Cæsar-episode til å omhandle alt fra samfunnets holdninger til abort til diskriminering av stuepiker.

En annen ting, som er litt mer klisjébetont, er at det faktisk ødelegger litteraturen for deg. Eller, for meg, i hvert fall. Jeg sitter her og prøver å finne alle virkemidlene i Brødrene Løvehjerte, og plutselig har jeg overbevist meg selv om at Jonatan ikke var noe penere eller bedre enn Skorpan. Jeg driter i at måten de to brødrene dør fremhever kontrasten mellom dem. Jeg vil bare oppleve det vakre i det.

Og så, en tredje ting, som jeg egentlig ikke burde avslutte med fordi det er så åttende klasse "hei, nå skal jeg stille læreren skikkelig opp mot veggen for skolen er teit"-aktig, men virkelig. Jeg ser at det er viktig å kunne skrive videre i livet. Men jeg ser ikke hvorfor vi må være mestere i å analysere litteratur. Liker jeg å lese, er det fint for meg, og jeg kan få tolke det som jeg vil, og liker jeg det ikke er det verst for meg. Men helt ærlig, jeg følte meg ikke noe mer forberedt på voksenlivet med jobb, bil og hus etter å ha funnet ut at jo, Amir og Hassans vennskap er nok ekte.

Men som sagt. Jeg har nok misforstått noe grundig. Mange store fag på universitetet omhandler jo litteratur, folk bruker livet sitt på Ibsen og kommer fortsatt ikke til bunns. Jeg bare skjønner ikke hvordan man vet at Ibsen virkelig mente alt det man kommer frem til når man tolker, og at det ikke bare er sitt eget hode og sin egen oppfatning av ting man graver i. Jeg venter på svar (særlig fra Aksel).

En ting jeg fant ut om meg selv her forleden

Hvis jeg ser noen markere med pila og høyreklikke for å kopiere og lime inn, tenker jeg automatisk veldig nedsettende om dem, selv om de i utgangspunktet fremstår som smarte og greie folk.