Du vet det gikk dårlig på tentamen når ...

du brukte poeng fra An Inconvenient Truth som vitenskapelige argumenter.

Nok er nok

Jeg har hatt resultatene fra pollen der jeg banka Nicolay på bloggen min veldig lenge nå. Det ga meg sånn en deilig følelse. Dere burde også bli glade, dere vant jo. Bortsett fra de to som stemte på Nicolay. HAHA. Her eviggjøres den:

Hvem får lappen først av Nicolay og meg?

Du!	7 (77%)
Nicolay!	2 (22%)

Votes so far: 9
Poll closed


Ellers er jeg litt bekymra fordi jeg nettopp hadde engelsktentamen og syntes det gikk innmari bra. Jeg synes aldri det går innmari bra på prøver, og en tommelregel er at jo bedre jeg tror det går, desto dårligere karakter får jeg. Ut ifra den logikken stryker jeg nok på denne.

I går leste jeg ut Renselse av Renberg. Den var ganske bra, men litt slitsom å lese, og du merker at Renberg er i starten av forfatterskapet og vil markere seg. I hvert fall syntes jeg det virket sånn. Neste bok på lista er Stille dager i Mixing Part. Kjøper den på jobb i morgen. Nå skal jeg oppdatere Bokelskere, og så gyve løs på historie og filosofi-tentamenforberedelsene.

Random innlegg? Jeg? Neih.

Sminkepungen: En historie om mennesklig intelligens på sitt laveste

Det er fredag, det er snart fest, og jeg skal sminke meg. Jeg åpner sekken for å finne sminkepungen, flytter litt på bøkene som sikkert ligger i veien, åpner gymbagen, hiver ut alle våte håndklær og svette sports-BH-er, ser i sekken en gang til, men sminkepungen er ingen steder å finne. Hm. Merkelig.

Etter å ha sjekket tre ganger til, ringer jeg Elixia. Kanskje jeg har glemt den der? Nei, de har ikke sett noe. Nei vel. Ringer hjem til Lars, men der finner de heller ikke noe. Nei vel, dette begynner å love dårlig, jeg kan jo ikke gå på fest uten sminke, og dessuten har jeg P-pillene mine i den, og jeg begynner å se for meg en sminkeløs fremtid full av småunger. Jeg orker ikke tanken på en sånn fremtid, så jeg hiver meg i bilen.

Jeg sladder inn i skolegården, løper inn i en nesten forlatt skolebygning, unnskyld, kan du være så snill å låse opp klasserommet, jeg tror kanskje jeg har glemt noe der. Unnskyld, du har ikke sett en sminkepung mens du har vasket? Sminkepungen er og forblir borte, og pulsen øker ettersom tiden til festen starter begynner minker. Inn i bilen igjen, Elixia neste, leter febrilsk gjennom garderoben, men den hvite snoopy-sminkepungen min er ingensteds å se. Hadde jeg ikke vært voksen og snart nitten år, hadde jeg sikkert begynt å gråte, men den er sikkert hos Simen, tenker jeg, og irriterer meg over rushtrafikken samtidig som jeg risikerer å miste lappen og skriver en melding til moren til Simen mens jeg kø-kjører, halvveis-lukeparkerer utenfor huset deres, åh, tusen takk for at jeg får komme inn og lete. Endevender rommet til Simen, men finner ingenting, og nå har jeg gitt opp, for jeg har ikke vært flere steder den dagen, og jeg begynner å bli temmelig trist og lei meg.

Men, tenker jeg, en tapt sminkepung betyr ikke at du fritas fra alt ansvar, du har faktisk lovt å hente kjæresten din fra jobb. Så jeg kjører mot Nesbru mens jeg ser fremtiden forfalle, kommer frem, hei, Lars, vet du hva, jeg finner ikke sminkepungen min. Jeg aner ikke hvor den er. Og vi skal jo på fest nå. Og P-pillene mine er jo der. Så trist, sier han, jeg kjører, han snur seg, og sier

har du lyst til å gjette hva han sier?

du klarer det nok, hvis du ser på tittelen og tenker på hvor teit og klønete jeg pleier å være

Bea, du vet at sminkepungen din ligger her?, og løfter den opp fra baksetet, baksetet på bilen jeg har kjørt rundt i mens jeg har vært innom skolen og Elixia og Simen, jeg kunne bare snudd meg rundt og spart meg for hele bryet, men sminkepungen min er funnet og verdens balanse er igjen på plass, og jeg ler og ler og ler. Så sminker jeg meg og drar på fest.

God jul!

I morgen er det første desember, men jeg har glemt julekalenderen hjemme. Ellers skal jeg bore i tanna mi i morgen. Det er en grusom verden vi lever i; lykke er en illusjon og boring gjør sikkert dødsvondt.

Noveller, ass

I dag hadde jeg nynorsktentamen. Den nest siste i livet mitt. Og det var en novelleoppgave der, hurra, den tar jeg, tenkte jeg. Og så ble jeg lei meg.

På ungdomsskolen var jeg en mester i noveller og fortellinger. Jeg tror jeg fikk 5+ på én novelle, resten var rene seksere som av og til ble lest opp i klassen. Jeg elsket tentamen, jeg la sjela mi i å skrive noveller. Jeg fikk omtrent ikke sove dagen før vi skulle få dem tilbake, et lite barn før julaften. I dag, derimot, fikk jeg så vidt raska sammen halvannen side med ufullstendige setninger om meningsløshet og et poengløst, kjedelig liv med fester og alkohol og denslags, og en elendig bruk av symboler som egentlig ikke betyr noe. Dønn kjedelig og helt poengløst og i hvert fall ikke særlig bra. Sånt gjør meg trist. Jeg vil bli flink til å skrive igjen.

Unnskyld, språkpris, sa du?

Det nasjonale senter for fremmedspråk har i år tildelt Asker videregående skole prisen sin, bestående av 100.000 kroner, siden den på en "inspirerende og nyskapende måte" har "bidratt til å rekruttere elever til programfag innen fremmedspråk". Og tro meg, hermetegnene var der ikke bare fordi jeg siterte. De var der for å skape en svært kunstig stemning over det hele, for er det én ting jeg er misfornøyd med angående min skolegang, er det tilbudet på fremmedspråksopplæring. Fra min skole. Asker videregående skole.

Jeg elsker språk, og det har jeg alltid gjort. Da vi skulle søke oss inn på videregående, fartet representater fra skolene rundt og fortalte med sympatiske smil om hvorfor vi burde velge deres skole. "På Asker satser vi virkelig på språkopplæring", sa de. "Vi tilbyr tysk og fransk og spansk, dette er enhver skoles plikt!" Det hørtes da bra ut, tenkte jeg, og søkte. Nå, to år senere, kjenner jeg overhodet ikke igjen den skolen jeg fikk beskrevet.

Jeg søkte tysk fordypning og spansk i fjor vår. To av de tre fagene det er enhver skoles plikt å undervise i. Da timeplanene ble utdelt i høst, var ingen av fagene der. Hvorfor ikke? Nei, det kunne ikke prioriteres. Skolen hadde ikke råd. Det var andre ting som var viktigere, andre fag som hadde flere søkere. Så nå dasser jeg rundt fra tulletime til tulletime, og planen om å bruke videregående skole til å lære mest mulig språk, slik jeg ble lovet at var mulig, har gått rett vest. Jeg har flere eksempler på andre elevers liknende situasjoner. Og så får skolen en PRIS for SATSING på fremmedspråk. Banning i kirka, er det. Frekkhet på høyeste nivå. Folk klager på at Obama får fredsprisen, men han har da i det minste en viss link til det hele. Jeg vet ikke om noen annen skole med så dårlig språkopplæringstilbud som Asker.

Ja da, jeg skjønner ikke hvilken utfordrende jobb ledelsen egentlig har, alle vil at deres ønsker skal tas hensyn til, vi er jo faktisk 700 elever eller noe, det er tilbud og etterspørsel som gjelder, og det var faktisk ikke flere folk som søkte språkfag, for språk er egentlig bare teit. Og jeg vet alt det der, men det å gi en skole som ikke tilbyr fremmedspråk, en pris for at de er så flinke med fremmedspråk, henger uansett ikke på greip. Og tenk på de stakkarene som ser at Asker har fått prisen, tenker at hei, DET må være en bra skole hvis jeg vil lære meg språk, og ender opp med å sove seg igjennom helt irrelevante samfunnsøkonomitimer i stedet. Det har rett og slett skjedd en stor feil her.

Fra en fersk sjåførs hverdag

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.