Støvler og fattigdom

Møkkavær. Bestem deg.

Sist helg frøs jeg så på beina at jeg brukte 600 kroner jeg ikke hadde på stygge, varme sko. Så var jeg glad i én dag fordi jeg ikke frøs på beina, men så sluttet det å være kaldt, og begynte å regne i stedet.

Ja da, det er sikkert teit å bo i Bergen uten å eie gummistøvler, men til mitt forsvar er jeg ny her/der. I tillegg hater jeg det. Støvler ser ut som Vardåsen-turen på barneskolen og å bli tvunget til å være ute i friminuttet i pøsende regn 5. klasse. Men siden alt annet fottøy blir så vått at føttene er helt skrukkete og hvite på slutten av dagen, skjønte jeg at jeg kanskje måtte krype til støvlekorset. Forhørte meg med de innfødte i regnbyen, og gikk på jakt. Først fant jeg et par rosa støvler med rosemotiv som var litt harry og litt fine og kostet 350 kr, og tenkte at "ja ja, jeg ser teit ut med støvler uansett", og ba damen i skranken holde dem av. Hun gjorde så.

Så klatret jeg opp mot høyden og kvarteret, fant denne Twisted der alle sa at de har fine støvler, og helt riktig, støvlene var fine. Prøvde dem på, hurra, de passet osv. De hadde til og med en liten hæl, jippi for det!

- Can I help you with anything?

Bare legg til verdens mest britiske aksent. Åh nei. Jeg/støvlene var solgt. For det første er britisk aksent ufattelig sjarmerende, og for det andre havner jeg med ett i en underlegen situasjon: Han kan språket vi kommuniserer på, det kan ikke jeg. Hjelp. Jeg brukte all hjernekapasiteten min på å prøve å svare på noe som skulle være engelsk (selv om det hørtes mer ut som "it's not the fart that kills you, it's the smell"), så jeg fikk overhodet ikke med meg at han sa at de kostet like mye som en flybillett, og før jeg visste ordet av det britisket vi oss gjennom betalingsprosessen, og vips, jeg var ute på gaten med et par støvler i hånda og 1300 kroner jeg trenger hos frisøren neste uke mindre på kontoen.

Nå bør det regne resten av livet mitt, minst.