Midtlivskrise

Jeg er 19 år. Det betyr at jeg får lov til absolutt alt: Dra til Afghanistan og dø for landet mitt, sitte på Stortinget, kjøre bil, gifte meg, i det hele tatt. Nei, feil. Absolutt alt, bortsett fra én ting. Nemlig å kjøpe sprit. Du er kanskje moden nok til å dra i krig, men å nyte en whisky på fredagskvelden, det må du vente et par år med.

Vel, vi kan diskutere norsk alkoholpolitikk senere. Poenget var mest at det er kjedelig å være 19 fordi jeg da ikke kommer inn på utesteder alle andre kommer inn på. Derfor liker jeg når folk tar meg for å være eldre enn jeg er. Blir kjempeglad når de skal gjette, og tror jeg er 20-21-22. En gang var det også en som trodde jeg var 87-modell, og det var litt kult. (Jeg vet at jeg snart kommer til å bli overlykkelig for å bli spurt om leg, så jeg får nyte ønsket om å se eldre ut så lenge det varer.) Uansett, hvor var jeg? Jo. Gøy å bli tatt for å være eldre. Et par-tre år eldre. Men. Ett sted går faktisk grensen.

I går var jeg på julebord. Mens jeg sto utenfor og ventet på en kollega, kom to godt voksne karer som allerede var godt igang med sitt julebord ut for å røyke. Åh nei, tenkte jeg. Åh jo, da.

- Herregud, gå inn og varm deg, jenta mi, sa den fulleste.

For det første er det få ting jeg hater så sterkt som fremmede som kaller meg jenta mi. Jeg er like lite jenta di som jeg er president i Russland, og det er ganske lite. Uansett. Disse mennene hadde voldsomt med meninger om påkledselen min, og selv om jeg må innrømme at nylonstrømper i tosifrede kuldegrader ikke akkurat er varmt, brydde de seg i overkant mye.

- Dere jenter, med én gang dere blir 15, så skal dere kle dere sånn der, sa en av dem.

- Jeg ser ikke ut som om jeg er 15, gjør jeg?

Som sagt, jeg liker ikke å se altfor ung ut.

- Neinei, men du har kledd deg sånn siden du var 15. Nå er du vel ... tjueee..., nei, trettiii...fire?

Okei. Stopp. Les siste setning igjen.

TRETTIFIRE? Jeg ser altså ut som om jeg har født et par unger, jobber som velrespektert advokat, har kjøpt flott leilighet og har lagt tjueåra bak meg? (Det er der jeg planlegger å være når jeg er ca. 34. Red. anm.) Jeg ser altså ut som om jeg er såpass gammel at jeg bekymrer meg for rynkene som så smått begynner å komme, jeg ser ut som om jeg er i den alderen hvor man selv synes man begynner å bli gammel? TRETTIFIRE?

- Eh, har du lyst til å gjette én gang til, spurte jeg, for å vende det andre kinnet til, for å gi stakkaren enda en sjanse, for å kanskje reparere litt av den knuste selvtillitten min.

- Okei, greit, skjønner at jeg har dummet meg ut. Da er du vel ... tjueee...åtte?

HALLO! Greit, på riktig side av 30, men fortsatt helt feil! Så jeg rettet strengt på stakkaren, og han ga meg en stor klem for å gjøre det godt igjen. (Som jeg elsker fulle fremmede menn.) Så kom kollegaen min, vi gikk inn, spiste mat og drakk vin. Men jeg saumfor ansiktet mitt for rynker i speilet da jeg var på do.