Kuli: the aftermath

Bloggleserne, de som brydde seg om Bea, var svært uenige. Var Kulien giftig? Var den plukket opp fra søpla? Eller var den enkelt og greit en hyggelig gave fra en småkåt franskmann? De trykket og slettet cookies, og pollen gikk varm. Lars stemte en ekstra juksegang fra Beas PC, og prøvde til og med å slette cookies for å fuske seg til enda en stemme. Dette gikk dog ikke. De ble aldri enige, men da uken var gått og stemmene talt, var det ingen tvil: majoriteten ville at Kulien skulle drikkes. Og Bea drakk. Sugerøret var forsvunnet, så hun brukte enden på en ørering til å stikke hull på den tynne folien som dekket det skjebnesvangre hullet. Hun satte den til munnen med eventuell historie blant bananskall og heroinsprøyter i tankene, men drakk allikevel grådig. Hun kjente kombinasjonen av jordbær, eple og smakstilsetninger (men ikke så mye sukker, for dette var en sunn versjon!) renne ned halsen. Hun smilte, uvitende om at dette smilet skulle bli hennes siste.

For ikke før hadde de siste dråpene forlatt kartongen, kjente jenta en brennende følelse i halsen. Det var ild og helvete, svovel og krutt, hun hikstet etter luft, prøvde å skrike, men stemmebåndene var allerede svidd av. Hjertet prøvde febrilsk å pumpe blod rundt i kroppen, men blodårene lot henne ikke gjøre det. Det siste hun så før synet gikk over til svart, var en sammenkrøllet, rød pappkartong dekorert med et jordbær og et eple. De smilte triumferende.

Blomster til hjemmet er ikke ønsket, heller en leiemorder med franskmannen som oppdrag.

Jeg vet jeg er jævlig deilig, men hallo, give me a break

Det var en våt søndag ettermiddag i desember. Heidi, Illa og jeg hadde tatt en pause fra ekstremshoppingen vår, og satt oss ned ved inngangen til Meny på Oslo City. Heidi og jeg nøt hver vår utsøkte porsjon stekte nudler med biff (min var på 3 hg, hennes på 2, poeng til meg). Ilanit hadde kommet tilbake etter å ha klagd på at hun hadde fått en skinkecalzone som "smakte høgg" da hun hadde bestilt pepperoni, og var halvveis gjennom den nye da et par glade karer kom forbi første gang. "Hei" sa de, eller noe som liknet. "Hei", sa jeg. De gikk. Vi spiste videre og gledet oss over nyinnkjøpte skjerf og skjorter. Jeg så opp, så de glade karene fra i sted; den ene bøyd over en søppelkasse, den andre konsentrert om en minibank. Ingen av oss tenkte videre over saken, og fortsatte samtalen om diverse ting som ikke egner seg på trykk (eller som jeg bare ikke husker i skrivende stund). Litt senere kom karene bort til oss og rakte meg en Kuli med jordbær- og eplesmak. Jeg forstod utifra situasjonen at den var til meg. Jeg ble litt satt ut, for det er ikke så ofte jeg får drikkevarer av fremmede folk, men jeg tror jeg sa noe som liknet på "hei", "takk" eller "så snilt". Det viste seg at han ikke kunne norsk. "Do you speak french?" "SJØ MAPELL", svarte Illa med høy røst. "Je m'apelle Bea", sa jeg med utsøkt aksent. Han som hadde rakt meg Kulien spurte "can I maybe have your number?". Jeg må ærlig innrømme at dette er første gang en fremmed har spurt meg om telefonnummeret mitt. (Da jeg var tretten var det en sytten år gammel fyr i Karibien som lurte på hvor jeg bodde, men han tells ikke, for han var skummel, gammel og kunne ikke svømme.) "Ehm, I'm sorry, I have a boyfriend". Jeg tror han syntes det var veldig trist. Hvis han har elektrifisert seg i badekaret nå, er jeg veldig lei meg, men jeg føler fortsatt at jeg gjorde det rette.

Jeg drakk ikke Kulien. Heidi mente hun hadde sett at de tok den opp fra søppelkassa. Jeg var redd han hadde puttet noe oppi den for å senere hale meg med inn på en do og gjøre lumske ting med meg. På en annen side er det sterkt imot mine prinsipper å ikke benytte seg av gratis mat og drikke. Siden jeg er frustrert og usikker, lar jeg dere bestemme. I en uke skal dere få si deres mening; skal den drikkes, kastes eller sendes inn til et laboratorium og testes for diverse skumle midler? Mitt liv ligger i deres hender. Ta vare på det.