Kuli: the aftermath

Bloggleserne, de som brydde seg om Bea, var svært uenige. Var Kulien giftig? Var den plukket opp fra søpla? Eller var den enkelt og greit en hyggelig gave fra en småkåt franskmann? De trykket og slettet cookies, og pollen gikk varm. Lars stemte en ekstra juksegang fra Beas PC, og prøvde til og med å slette cookies for å fuske seg til enda en stemme. Dette gikk dog ikke. De ble aldri enige, men da uken var gått og stemmene talt, var det ingen tvil: majoriteten ville at Kulien skulle drikkes. Og Bea drakk. Sugerøret var forsvunnet, så hun brukte enden på en ørering til å stikke hull på den tynne folien som dekket det skjebnesvangre hullet. Hun satte den til munnen med eventuell historie blant bananskall og heroinsprøyter i tankene, men drakk allikevel grådig. Hun kjente kombinasjonen av jordbær, eple og smakstilsetninger (men ikke så mye sukker, for dette var en sunn versjon!) renne ned halsen. Hun smilte, uvitende om at dette smilet skulle bli hennes siste.

For ikke før hadde de siste dråpene forlatt kartongen, kjente jenta en brennende følelse i halsen. Det var ild og helvete, svovel og krutt, hun hikstet etter luft, prøvde å skrike, men stemmebåndene var allerede svidd av. Hjertet prøvde febrilsk å pumpe blod rundt i kroppen, men blodårene lot henne ikke gjøre det. Det siste hun så før synet gikk over til svart, var en sammenkrøllet, rød pappkartong dekorert med et jordbær og et eple. De smilte triumferende.

Blomster til hjemmet er ikke ønsket, heller en leiemorder med franskmannen som oppdrag.