Kuk

Jula er over, og selv om jeg får færre og færre gaver hvert år, tar gaveseremonien lenger og lenger tid. Én gave av gangen, og så noen minutter med takknemlighet og kjærleik før man kan begynne på neste. Men jeg satt under fake pels- og fleecepleddet jeg fikk av mamma og pappa og fiklet med det nydelige kjedet jeg fikk av Lars, så det gikk bra allikevel.

Og så fikk jeg to fine topper og en magnetgris av resten av Solbakkens, noe som resulterte i en sur mor. Jeg hadde nemlig sagt at hun ikke skulle kjøpe gave til Lars da hun spurte. Det er bare min skyld, alle som leser dette. Mamma er egentlig snill.

Lars er også egentlig snill, siden han ødela julaftenen sin, sto opp klokka seks sammen med meg, ga meg gave, leste for meg, og fulgte meg til toget i det kalde været, og ga meg et brev som jeg leste på toget. Jeg er ganske glad i ham, egentlig.

Nå skal jeg lese Trainspotting og takke for meg og dette usedvanlig kjedelige og oppsummerende blogginnlegget. Jeg skal jobbe mye fremover, så ikke forvent mye blogging. Nyt dette. 

Og jo, forresten, jeg døde ikke. Det var til og med jeg som skrev forrige innlegg. Bare så det ikke oppstår noen misforståelser.