Jenta som elsket Tore

Jeg føler det er lenge siden jeg har hatt en Se & Hør-overskrift på bloggen min. Derfor har jeg en i dag. Også fordi denne var FOR opplagt og kvalmende til at jeg kunne droppe den. Dessuten har denne posten med en KJENDIS å gjøre. Og ikke hvilken kjendis som helst. Jeg har nemlig møtt Tore Renberg, snakket med Tore Renberg og fått klem av Tore Renberg. Vel, "tatt klem" er mer riktig ordbruk, men det høres dårligere ut. Mer om dette senere.

Lars og jeg ventet lenge på Norli. Sånn ordentlig lenge, så lenge at vi ikke kunne sitte på de samme stolene hele tiden fordi det da ville virket som om vi var der for å sitte, og ikke kjøpe. Og det ville nok ikke Universitetsgaten likt, siden de er like THE Norli. Dette er noe jeg har peiling på, liksom. Men etter mye sitting, gåing og trøtting, så vi den lille mannen fra Stavanger bare bittelitt vekk fra oss. DUNKDUNKDUNK sa det i tinningene, "gå og si hei!" sa jeg til Lars, og vi gikk. Og sa hei. Og spurte hvor han skulle sitte. Han skulle sette seg der Støre satt etter at sistnevnte var ferdig. (LITTERÆRT VIRKEMIDDEL: jeg utelot å nevne Støre tidligere for å fremheve Renbergs viktighet. Der ødela jeg hele virkemiddelet ved å fortelle om det. Men, jeg er jo Se & Hør i dag.) Jøss, så han skulle sitte der. Og vi må få tatt bilde med deg, da. Og en koselig manager av noe slag var veldig tålmodig og tok et bilde til da jeg så helt grusom ut på det første. Det gjorde jeg på det andre også, men det finnes grenser for hvor mye man kan mase på manager-ett-eller-anneten til Tore Renberg, liksom. Etter bildet tok jeg mot til meg. "Og så må jeg få en klem også, siden jeg er så glad i bøkene dine." Jeg tror ikke han hørte meg. Det virket i hvert fall som om klemmen kom litt brått på, og han var uforberedt. Men jeg klemte på, og etter hvert gjengjeldte han den også. HURRA! Så ønsket han oss god jul, og så hadde Støre gått. Lars og jeg kom først i køen. Jeg hadde tre bøker og en T-skjorte, og brukte lang tid. Men Tore (jeg går ut ifra at vi er på fornavn nå, igjen røper jeg det litterære virkemidlet) var bare blid og snill. Jeg er sikker på at han er en skikkelig sympatisk kar det ville vært hyggelig å ha på middag. I hvert fall kaker og kaffe. Vi spurte ikke, da. Angrer.

Så dro Lars og jeg hjem til ham og så på film. Vi var enige om at det hadde vært en kjempe fin dag. Men det var dumt at vi ikke ba Tore på kaker.

To kjekke menn og en glad jente.