Bea og postkassesmelleren

Endeløse netter har hun ligget våken, nå. Stirret i taket, som hun ikke kan se på grunn av mørket. Snudd seg til lakenet krøller seg, og dyna sniker seg ut av trekket. Prøvd å sovne til musikk, prøvd å sovne uten. For hun vet at det kommer. Mellom klokken to og kvart over to på natten. Bilhjul mot asfalt, en motor i lavt gir, det halvmetalliske klirret av en postkasse som åpnes, papir som slippes nedi, og så, det kveppende smellet idet den lukkes igjen. Hun vet at det kommer, og selv om hun prøver å lukke ørene, er det der. Like tydelig hver natt. Det gnager henne opp fra innsiden at hun ikke vet hva det kommer av. Hun kan ikke gå ut for å sjekke. Hvem vet hvor mange menn med skumle intensjoner som ligger i buskene, og finner det spennende at en ung jente i bare nattøy, eller enda mindre, kommer spaserende ut midt på natten. Hun kan ikke. Hun vil aldri få vite hva som forårsaker dette smellet, aldri.

Det er en søndagsnatt i juli. Luften er varm, men har så vidt fått en syrlig smak av høst. Bea sitter på rommet sitt. Det er like overfylt som alltid, med klær, både rene og skitne, gamle, fillete skolebøker, biblioteksbøker, solkrem, bagasje fra Spania-ferien, og annet som har preget de siste dagene. I det hvite rekkehuset er vinduet mot gaten opplyst, og det kaster et svakt lysskjær ut til de få forbigående som finner det for godt å passere denne kvelden. Det er ikke mange av dem. Ei jente på vei hjem fra fest, en eldre mann med hunden sin, men ellers står vinduet og skinner for seg selv. Hører man godt etter, kan man høre den karakteristiske, lett hamrende lyden fra et tastatur i bruk. Bea sitter og forteller vitser til sin venn Shunsuke på MSN, og må av og til le litt selv av vittighetene. Hun leker med ordene, vitsene kommer til liv i hodet hennes, og hun glemmer helt å se på klokken. Helt til hun plutselig rykkes ut av humorens verden og brått inn i den kalde, asfalterte virkeligheten. For ute på gaten, bare tre meter unna sengen der hun sitter, ruller de velkjente bildekkene inn, og bremser. Klank, dump, smell, og dekkene ruller på asfalten igjen. Hvor ideen kom fra, får Bea nok aldri vite. Men plutselig går det opp for henne at hun er påkledd. I vanlige klær, klær man kan gå ut på gaten med, klær som ikke vekker interesser hos buskeliggerne. Hun vet at det er nå eller aldri. Hun vet at hvis hun tenker seg for mye om, kommer hun til å ombestemme seg, innse hva slags galskap dette er, og gjemme seg trygt under dynen igjen, men nei, hun må, MÅ få en forklaring på dette. Raskt på med noen rosa kipp-kjapper som ligger slengt i gangen, opp med låsen, au, gnagsårene gjør vondt, får så være, ut, og åpner postkassa med hjertet i halsen. Synet som møter henne, vil hun aldri glemme.

Hun hadde alltid trodd at morgenavisen kom i femtiden. At de som tok morgenruten måtte stå grytidlig opp, ikke at de måtte legge seg sent. At journalistene skrev hele natten, og at det som ble levert faktisk var ferske, dampende nyheter. Synet som møtte henne satte en rask stopper for disse naive tankene. Hun vet at hun aldri vil kunne lese morgenutgaven av Aftenposten med samme blikk igjen. Hun vet at hun kommer til å ha bildet av avisen i postkassen klokken kvart over to om natten klistret til netthinnen hver gang hun skal le av Si;D. Hun vet at uttrykket "nylig" kommer til å ha en helt annen betydning når hun nå leser det i avisene. Men hun vet også hva grunnen til klanket og dumpet er, og hvem bildekkene tilhører. Og det er da noe, tenker hun med et smil, før hun fortsetter å plage Shunsuke med vitsene sine.