Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra

Utvikling av Lars' og mine (jeg skjønner aldri hvordan jeg formulerer slikt korrekt) ferieplaner for i år:

Interrail -> London/Dublin -> Hytta hans

Det burde ikke vært lov

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.

Bea og Lars forbedrer norsk grammatikk

Hei! Jeg tenkte å begynne å blogge igjen. Kanskje. I hvert fall:

I dag tenkte jeg å skrive om norsk grammatikk. Språk er gøy, språk er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som vi skal se i dag, kan språk også føre til store misforståelser. Og det er jo ikke bra. Norsk grammatikk har et stort problem, slik jeg ser det. Den har en form for lite av første person flertall. Dette er dumt, det er teit, og det fører ofte til at folk blir lei seg og sinte. Jeg kan huske en gang, på ungdomsskolen, da vi skulle ha gruppearbeid. Drama oppsto, og jeg sa til Heidi at "Andreas gidder ikke være på gruppa allikevel, så vi må finne oss noen andre å jobbe med." Heidi, som trodde hun ble latt i stikken av sin beste venn, syntes ikke noe særlig om situasjonen, selv om jeg selvsagt mente at hun og jeg måtte lage en ny gruppe.

Nå i vinterferien var jeg i Roma med Lars og familien hans. Det var hyggelig og kulturelt og morsomt, men også her satte språket stopper for kommunikasjonen. Fru Solbakken hadde nemlig vært i Roma før. Det hadde ikke vo andre. Derfor ble far i huset svært forvirret da fruen utbrøt "der nede har vi spist!". Det hadde vo jo ikke. Og nei, det var ikke Fru Solbakken som surret. Det var hun og venninnene som hadde spist der da de sist besøkte byen. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis ble situasjonen oppklart, og ingen kom til skade.

Det var allikevel nok til at Lars og jeg følte at noe måtte gjøres. Her må det et drastisk tiltak til, tenkte vo, vi kan ikke fortsette å leve i en verden der man ikke skjønner hvem "vi" er, der man tror man blir forlatt i et gruppearbeid når samtalepartneren mener det motsatte, der man tror man har blitt dement når man blir fortalt at man har spist et sted uten å ha noe som helst minne av det! Alt dette tenkte Lars og jeg, og vo slo våre kloke hoder sammen. Resultatet? Mine damer og herrer, la meg presentere norsk språks nye pronomen:

Subjektsform: VO

Objektsform: ISS


"Vo" brukes der fru Solbakken brukte "vi". Det brukes når man refererer til seg selv og noen andre, men denne gruppen ekskluderer mottakeren av budskapet. Det brukes når jeg snakker til deg om noe Ilanit og jeg gjorde, uten at du var med. La meg eksemplifisere litt:

Subjektsform:

Vo var nettopp i Roma. Jeg og familien til Lars var nettopp i Roma.

Vi var nettopp i Roma. Jeg og du/dere var nettopp i Roma.

Vo har spist der. Jeg og venninnene mine har spist der.

Vi har spist der. Jeg og du/dere har spist der.

Vo må finne oss en annen gruppe. Jeg og Andreas må finne oss en annen gruppe.

Vi må finne oss en annen gruppe. Jeg og du/dere må finne oss en annen gruppe.

Vo tenkte: Vi kan ikke leve i en verden ... Lars og jeg tenkte: Lars, jeg, du, dere og alle andre kan ikke leve i en verden ...

Objektsform:

Han har kjøpt en bil til iss. Han har kjøpt en bil til Lars og meg.

Han har kjøpt en bil til oss. Han har kjøpt en bil til deg/dere og meg.

Ser dere? Ikke så vanskelig, men veldig gøy, og ikke minst utrolig praktisk! Ingen misforståelser, ingen tårer og jammer, ja, jeg tror rett og slett vo er inne på noe stort her! Så, mine venner: Bruk det, blogg om det, skriv det i skolestilene deres, og verden vil bli et bedre sted!

Nei da, så ... jo da

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.

Jeg er redd!

Her om dagen skulle Lars og jeg være et ordentlig kjærestepar og gå på kino. Hey, en skrekkfilm, tenkte jeg da jeg så Drag Me to Hell på programmet, og siden jeg lå og sov under Fritt Vilt 2, tenkte jeg at SÅ redd blir jeg nok ikke. Jeg tok feil.


Er ikke denne dama det skumleste du noen gang har sett? Jo. Jeg rev nesten i stykker T-skjorta til Lars, og jeg tror aldri før jeg har skreket uten å kunne kontrollere det før denne filmen. Jeg er fortsatt redd når jeg går alene ute og sola skinner.

Du la kanskje merke til klokkeslettet. Litt over åtte. Andre dagen i sommerferien (teknisk sett). Lurer du på hvorfor jeg er oppe? Jeg våkna av at jeg så for meg mrs. Ganush påkalle Lamia. Ikke sjans for at jeg fikk sove etter det.

Det jeg må ha med meg til Roskilde

I år, som i fjor, legger jeg ut pakkelisten på bloggen. Kom med tips til hva jeg skal ta med. Og nei, jeg tar ikke med gummistøvler. Regner det, putter man plastposer i skoa. Det er da festival.

Mobillader
Mobil
iPod
Billetter
Bussbilletter
Lommebok
Kodebrikke
Lighter
Veske
Bok
Flåttang
Kortstokk

Klær:
Topp x9
Bukse x3
Shorts x2
Tights x2
Kjole x1
Sokker x15
Truser x15
Genser x1
Fleece x1
Regnponcho
Hårbånd
Kjipp-kjapper (jeg har alltid lurt på hvordan i all verden man skriver dette)
Bikini

Toalettsaker:
Shampo
Balsam
Dusjgelé
Barberhøvel
Tannbørste
Tannkrem
Hårbørste
Sminke
P-piller
Paracet
Håndkle
Ansiktsservietter
Våtservietter
Antibac
Plaster
Gnagsårplaster
Solkrem
Aloe vera
Babypudder

Teltting:
Sovepose
Liggeunderlag
Telt
Lås
Tepper
Ørepropper
Vannflaske
Stearinlys
Pute?
Kopper
Lommelykt

Kjøpe der:
Partytelt
Stol
Dopapir
Evt. presenning

Je suis vært en Paris

Jepp, jeg har vært i Paris, for dere som ikke skjønner fransk, og det var kos, romantisk, vakkert, interessant og alt sånt som en Paris-ferie skal være. Her kommer noen nevneverdige ting.

Hotellet. My Hotel in France, Montmartre. Som navnet indikerer, var det ikke akkuart Sheraton. Det var ikke Thon hotell heller, eller noe annet middelmådig. På rommet var det to plankesenger, en dusj som var så liten at man måtte ty til akrobatiske øvelser for å komme seg inn og ut, for ikke å snakke om vaske seg, et dørhåndtak som hoppet av hvis man prøvde å lukke døren og en do. Sengene hadde mistet noen av sengebeina, og disse var, kreativt nok, erstattet med malingsspann som var litt presset sammen for å gi sengen en relativt jevn høyde. Frokost skulle egentlig ikke være inkludert, men vi var heldige. Vi fikk en croissant i hånda og en mynt til kaffemaskinen hver dag! En annen morsom detalj er at rommet lå i sjette etasje. Hotellet hadde ikke heis.

Bombetrusselen. Da vi ankom Orly flyplass gikk jeg på do, og begynte i tankene å rose Frankrike og Orly flyplass for fine offentlige toaletter og stil og klasse. Disse tankene tok dog en brå slutt da jeg kom tilbake, bare for å bli jaget vekk av sinte, ikke-engelsktalende politimenn som vi etter hvert skjønte prøvde å evakuere oss. De fikk det til til slutt. Vi satt og ventet. Og ventet, og ventet, og ventet. Så fikk vi beskjed om at vi kunne gå, bare for å stå og vente lenge, lenge, lenge. Til slutt fikk vi bagasjen og alle ble glade. Vi fikk aldri vite hvorfor vi måtte gå igjennom alt dette, men vi er ganske sikre på at noen prøvde å sprenge verden i biter. Det var i hvert fall ingen barbermaskin.

Sjokket. Mens vi satt og ventet, forlatt og evakuert, så vi igjennom hotellpapirene en siste gang. Joda, det ligger der og der, ikke frokost inkludert, bla bla bla. Check in age 21. Oi. Lars er ikke 21, og jeg er i hvert fall ikke 21, til sammen er vi godt over, men det skulle nok ikke hjelpe. Oi. Men altså, vi måtte jo prøve. I verste fall fikk vi finne oss en benk og evt. få gratis opphold på en glattcelle over natta. Men hotellet sjekket ikke leg, og alt ble bare fryd og gammen.

Fniset. Lars ble voksen mann i Paris, hele 20 år, og selv om jeg klarte å glemme bursdagslysene jeg hadde kjøpt, ble det en fin dag. Vi satte oss i en park ved Louvre og drakk bursdags-musserende hvitvin. Ved siden av oss satt fire unger i alderen 15-16 år, én gutt og tre jenter. De løp rundt og hylte og skrek og la hverandre i bakken, og vi begynte, lett underholdte, å kommentere og analysere dem. De hadde nettopp kommet i puberteten og var på det stadiet der man klemmer og er oppi det motsatte kjønn konstant for å vise at nei, jeg er VÆFFAL ikke redd for guttelus. Gutten var enten homo og hadde derfor bare jentevenner, eller så var han interessert i to av dem. Æsj, hun ene var stygg. "Tenk om de skjønner norsk," sa jeg plutselig. "Nei, herregud. Ingen kan norsk," sa bursdagsbarnet skråsikkert. Vi fortsatte vår utpønskede baksnakking, og ble plutsleig avbrutt av gutten. "Ursäkta, 'ar ni en tändare?"

Resten av bursdagen var fin, vi spiste på en restaurant som var litt for fin for oss. Derfor plasserte de oss ved utgangen, og vi måtte rope og skrike for å få se dessertmenyen. Men det var god mat, selv om de glemte å steke biffen til Lars, og vi drakk vin til 32 euro. Fattige studenter, som vi er. 

Ellers satt vi mye i koselige parker og drakk vin og spise baguette og brie og jordbær og sjokoladecroissanter, vandret gatene, gikk opp på Triumfbuen, gikk IKKE i Louvre fordi Lars er ukulturell, tok Metro, spiste biff, så på utsikten fra Sacre Coeure elns og så på Eiffeltårnet nedenfra. Det var kos. Hele turen var kos. Jeg er glad i kjæresten min.

En revolusjonerende oppdagelse

Da er det bare fem timer til jeg skal stå opp, for så å tilbringe syv timer med å koste opp hår, sette på kaffe, og fortelle folk at vi dessverre har fullt for dagen. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke.

Jeg vil ikke stå opp grytidlig i morgen. Jeg vil ikke på jobb. Jeg vil ikke ut av den herlige døgnrytmen min når skolen starter igjen. Jeg vil bare ha hele dagen på meg, slik at jeg kan lese avisen og lese bøker og bruke masse tid på MSN-samtaler og nedlasting av musikk, slik at jeg kan ligge i sengen i to timer etter at jeg våkner og bare tenke, slik at jeg kan se på Discovery Channel mens jeg spiser en treig frokost, og slik at jeg endelig kan få ryddet klesskapet mitt. Men jeg har kommet i klasse 2STC og i spanskklasse med bare tredjeklassinger, og skal møte i skolegården 1100 på mandag. Så kanskje jeg burde legge meg og tvinge meg til ikke å bevege meg noe, for da pleier jeg å sovne. Livet er ikke alltid sånn som man helst vil ha det, har jeg funnet ut.

Return of the Bea

Ja, jeg er tilbake. Ja, jeg er tilkoblet et trådløst nettverk igjen. Ja, jeg ligger i MIN seng, i rommet med MINE lukter og MINE ting, drikker vann som faktisk slukker tørsten, kan legge meg når jeg vil uten at pappa kommer og maser om at vi skal opp tidlig neste dag for å oppleve noe fantastisk unikt. Jeg slipper å betale 5% av timelønna mi hver gang jeg skal sende en melding. Jeg kan dusje så lenge jeg vil, uten å bekymre meg for om jeg er frekk som bruker opp varmtvannet til de vi besøker, eller bare sånn at de som kommer etter meg må dusje kaldt. Jeg slipper å være den som dusjer kaldt fordi andre er egoistiske. Jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å innta enorme, og da mener jeg ENORME mengder potetgull og sjokolade hver dag, hvilket betyr at jeg forhåpentligvis kommer til å miste noen av alle kiloene jeg har lagt på meg. Jeg slipper å smøre meg med solkrem sånn at huden min blir fet og stygg og kvisete og ekkel. Jeg slipper å vente i evigheter på at sanden på føttene mine skal bli såpass tørr at jeg kan børste den av, og så putte føttene i skoene, bare for å få dem overfylt av sand etter to sekunder igjen.

Det har ikke skjedd mye spennende. Her er de få nevneverdige tingene jeg kan komme på:

• Jeg kjøpte minst 20 dusjgeleer i Spania. Jeg hadde ikke brukt NOEN penger, var desperat, og så var det så billig. Så nå har jeg såpe ut studietiden. Minst. Dama i kassa lo litt av meg, men hun kunne ikke si noe, for hun snakket ikke engelsk, taperen.
• Jeg leste Animal Farm mens jeg var på en bondegård, etter anbefaling av Nicolay. HØHØ.
• Jeg kjøpte fine Diesel-sko i Spania, som får meg til å bli nesten like høy som pappa.
• Jeg har blitt for gammel for tivoli og denslags. Jeg ble kvalm og sliten etter å ha tatt Tårnet x 2, Flyvende teppet, Demonen og Rutsjebanen.
• Jeg hadde valget mellom hamburger og pastasalat, og bestilte pastasalat.
• En spansk kelner rettet på meg. Jeg var flink og sa "gratsias", han sa "no no, it's 'grathias'". Han hadde sikkert ikke vært så flink i norsk hvis han hadde prøvd.

Ellers fant mamma ut at hun hadde forlatt Norge med et flåttbitt med boreliabakterier, så vi var på sykehuset og denslags. Dramatisk.

Wrapped up in books

Jeg elsker biblioteker.  Asker bibliotek er en av de tingene som får meg til å få troen på menneskeheten igjen. Det er så stilfullt, så rent design, så stille der, så mange tilbud. Hver gang jeg er der, får jeg en ekstrem lyst til å droppe ut av skolen, og bruke hver dag på biblioteket, lese aviser, tidsskrifter, bøker, og bli en skikkelig brainiac. Ta med meg en kopp kaffe, fra kaffebrenneriet, vel å merke, og kanskje en brownie eller bolle, og der har du dagen min. Jeg tror jeg hadde trivdes med det. Være hun der med skjerfet (for skjerf er prikken over i-en på imaget) som alltid sitter med nesa i en bok. Hva faen feiler det henne, liksom?

På en annen side hater jeg dem. Bibliotekene, altså. Det er så deprimerende å se kilometervis av hyller med bøker jeg aldri kommer til å få lest. Tusener av bøker jeg aldri kommer til å høre om, engang. Så mye ... ja, kunnskap jeg aldri kommer til å få. Jeg føler meg som Cate Blanchett i Indiana Jones. Bare dummere. Og styggere. Og mindre flink i russisk.

I sommer skal jeg lese masse. Asosialisere meg skikkelig en periode, raide biblioteket, og lese. Det er få ting som er så avslappende. Jeg må bare komme meg til et sted uten internettforbindelse først.

Fem bøker jeg SKAL lese i sommer:
Don Quixote (ferdig)
High Fidelity
L
Gymnaslærer Pedersen og den lange tittelen
Trainspotting

Og det er bare starten på min evinnelige liste. Jeg føler at jeg kunne brukt tiden jeg har brukt på å skrive dette, på å lese i stedet. Ting er lettere sagt enn gjort.