Nei da, så ... jo da

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.