En uhyggelig kveld

I går var jeg flink. Jeg sto opp klokka ni, dro på trening, løftet tunge vekter. Så dro jeg på jobb, tjente penger, var kundevennlig og blid og informativ. En så flink dag resulterer selvsagt i at man blir sliten, men hva gjør vel det, når man har kjøttdeig og jalapeño-pizza i fryseren og en deilig Sex and the City-boks hjemme? Svært lite. Jeg satte meg til, og tenkte "brus!". Brus er noe jeg burde unne meg nå som jeg har vært så flink. Så jeg tok turen ned i kjelleren.

Med ett jeg kom ned, merket jeg at noe var galt. Fryseboksen lagde merkelige lyder, ropte og skrek. Hm, dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg, men idet jeg åpnet lokket, angret jeg. Det luktet død og fordervelse, mord og forbrytelse. Nei da, ingen i familien min gjemmer lik i fryseren. Fryseren hadde bare gitt opp. Rett og slett sluttet å fungere. Helt uten forvarsel. Helt uten å gi engang et lite hint om at kanskje jeg burde flytte alt det dyre, fine kjøttet til en fungerende fryser.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ringte pappa. Etter mange finurlige utesteningsteknikker kom vi frem til at det var fryseren som var ødelagt, ikke strømkontakten eller noe annet som hadde vært lett å fikse. Jeg kjente panikken stige idet jeg ventet på de uungåelige ordene. "Du får bære alt opp i den lille fryseren og kjøleskapet, da." Inni meg skrek jeg, og selv om jeg prøvde å holde meg tøff og voksen og ansvarlig og sterk på utsiden, begynte tårene å trille. Jeg var jo så sliten, jeg har jo jobbet hver dag siden Roskilde, jeg har ikke spist, jeg har dundrende hodepine, NEI, NEI, NEI, dette skjer ikke! Joda, det skjedde. Så jeg kunne ikke annet enn å være tapper. Begynte å putte det bloddryppende kjøttet i poser. Jeg klarte ikke å unngå blodsøl, så skulle noen få for seg at huset mitt er et åsted og begynne å granske det, ville jeg nok ikke kommet så greit ut av det. Stanken ble verre og verre jo lengre ned jeg kom, fryseren oppe ble fullere og fullere, og kjøttet mer og mer bloddryppende. Brekningsrefleksen ble vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake, og på toppen av det hele holdt jeg på å dette ned i blodsølet da det bare var en and og to kyllinger igjen. Det var vel Elixia-treningen som reddet meg.

Moralen i dette er: Unger, bli med familien deres på ferie. Hvis du blir hjemme streiker fryseren, og du har alt ansvaret.