En uhyggelig kveld

I går var jeg flink. Jeg sto opp klokka ni, dro på trening, løftet tunge vekter. Så dro jeg på jobb, tjente penger, var kundevennlig og blid og informativ. En så flink dag resulterer selvsagt i at man blir sliten, men hva gjør vel det, når man har kjøttdeig og jalapeño-pizza i fryseren og en deilig Sex and the City-boks hjemme? Svært lite. Jeg satte meg til, og tenkte "brus!". Brus er noe jeg burde unne meg nå som jeg har vært så flink. Så jeg tok turen ned i kjelleren.

Med ett jeg kom ned, merket jeg at noe var galt. Fryseboksen lagde merkelige lyder, ropte og skrek. Hm, dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg, men idet jeg åpnet lokket, angret jeg. Det luktet død og fordervelse, mord og forbrytelse. Nei da, ingen i familien min gjemmer lik i fryseren. Fryseren hadde bare gitt opp. Rett og slett sluttet å fungere. Helt uten forvarsel. Helt uten å gi engang et lite hint om at kanskje jeg burde flytte alt det dyre, fine kjøttet til en fungerende fryser.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ringte pappa. Etter mange finurlige utesteningsteknikker kom vi frem til at det var fryseren som var ødelagt, ikke strømkontakten eller noe annet som hadde vært lett å fikse. Jeg kjente panikken stige idet jeg ventet på de uungåelige ordene. "Du får bære alt opp i den lille fryseren og kjøleskapet, da." Inni meg skrek jeg, og selv om jeg prøvde å holde meg tøff og voksen og ansvarlig og sterk på utsiden, begynte tårene å trille. Jeg var jo så sliten, jeg har jo jobbet hver dag siden Roskilde, jeg har ikke spist, jeg har dundrende hodepine, NEI, NEI, NEI, dette skjer ikke! Joda, det skjedde. Så jeg kunne ikke annet enn å være tapper. Begynte å putte det bloddryppende kjøttet i poser. Jeg klarte ikke å unngå blodsøl, så skulle noen få for seg at huset mitt er et åsted og begynne å granske det, ville jeg nok ikke kommet så greit ut av det. Stanken ble verre og verre jo lengre ned jeg kom, fryseren oppe ble fullere og fullere, og kjøttet mer og mer bloddryppende. Brekningsrefleksen ble vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake, og på toppen av det hele holdt jeg på å dette ned i blodsølet da det bare var en and og to kyllinger igjen. Det var vel Elixia-treningen som reddet meg.

Moralen i dette er: Unger, bli med familien deres på ferie. Hvis du blir hjemme streiker fryseren, og du har alt ansvaret.

Skitsnack

Jeg har blogstop for tiden, men frykt ikke, frykt ikke, frykt ikke, jeg kommer stadig tilbake med nye tapre forsøk.

Tittelen er et subtilt hint om at jeg ønsker meg Lasse Lindh-CD-er til bursdagen min. Og så ønsker jeg meg Sex and the City-boksen. Skikkelig. Ikke at noen som har råd til den (les: mamma og pappa) leser bloggen min, men jeg ønsker meg den allikevel.

Tittelen er også et hind om at dette bare er tullball. Hm.

Jeg skal svømme i dag. Etter at jeg har hatt gym. Du kjenner meg ikke igjen, sier du? Vel, det gjør ikke jeg heller.

Dagen da helvete frøs

Jada, vi har snakket om det, lovet oss selv å bli flinke, men det har skjedd før. Løpe fem mil i uka, starte på Elixia, ta yogatimer, trapper i stedet for heiser. Men skjer det? Nei. Ikke før i dag.

75 kroner i inngangsbillett til svømmehallen er ganske drøyt. Skulle nesten tro de ville at verden skulle dø av diabetes og fedme. Det er dog ganske korttenkt, da de ikke ville fått noen besøkere dersom dette faktisk skjedde. Det hadde fint lite med saken å gjøre, men det er faktisk sant at trening gir overskudd, så jeg bare hamrer løs.

Så, til poenget.

Ilanit og jeg svømte 60 lengder a 25 meter, uten opphold.

Ilanit og jeg. ILANIT OG JEG, til sammen TRE kilometer, svømme, svømme, svømme. Vi var så flinke at badevakten smilte til oss, og en fremmed dame spurte om vi hadde et mål. Hun virket ganske imponert over 60 lengder. Jeg klandrer henne ikke, akkurat. Etterpå belønte vi oss selv med badstue, men det ble ødelagt av en korpulent, eldre frue i Evas drakt som helte en hel bøtte med vann på ovnen.

Dette er forresten noe som skal skje hver torsdag. (Svømming, ikke drapsforsøk i badstuen. Håper jeg.) Fy faderullan, modell...jegerne kommer til å løpe meg ned.

Forresten, dere ser kanskje at vi har fått en ny forfatter her i bloggen. Lars heter han. Jeg håper dere vil ta godt imot ham, og få ham til å føle seg hjemme.