Det burde ikke vært lov

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.