"Vi lurte på om det bor en russ her"

Jeg har gjort noe dumt. Noe fryktelig dumt.

Jeg glemte å legge flere russekort i buksa mi i dag morges, så jeg gikk avgårde uten. Da jeg kom hjem, lekte noen barn utenfor huset mitt, og de ville selvfølgelig ha kort. Snill som jeg er, sa jeg at jeg kunne gå inn og hente til dem. Det skulle jeg aldri ha gjort.

I løpet av de siste timene har barn ringt på. I bøtter og spann, flere puljer. Jungeltelegrafen funker som bare det. Og russekort skal de ha, hele gjengen. Det er forsåvidt greit å bli kvitt disse kortene, i og med at Russedress sendte meg dobbelt så mange som jeg hadde bestilt, men dette begynner nesten å ligne alvorlig krenkelse av privatlivet mitt.

Nå sitter jeg på rommet mitt og leser til prøve. Rommet mitt ligger rett ved inngangsdøra, så jeg hører ca. alt som sies utenfor. Jeg gjengir her en samtale mellom noen jenter.

- Er det broren til Andreas som bor her? (Broren? BROREN? Greit at en Tryvannshelg ikke akkurat er en vidunderkur for utseendet, men BROREN? Unnskyld meg.)
- Jaa. Det var noen andre som ringte på her i sted. (Takk, jeg vet.)
- Kan ikke du ringe på?
- Neeei.
- Jo, kom igjen.
- OK, men da løper dere ikke!
- Nei da.
- Men en av oss må snakke!
- Jeg tør ikke.
- Bare ring på, da!
Og, helt riktig, det ringer på. Jeg blir sittende i senga, litt i tvil om jeg orker enda en pulje russekorttiggere på døra. Min søster går derfor og åpner.
- Hei, atte, vi lurte på om det bor en russ her. (En russ? Jeg har lenge mistenkt at jeg, nå som jeg har på buksen, ikke lenger er et unikt individ, bare en anonym del av en stigmatisert gruppe. Der fikk jeg bekreftelsen.)
Jeg viser meg i døråpningen. Barna blir stille.

De fikk russekort til slutt. Både to og tre, de skulle ha til søsken og jeg vet ikke hva. Kanskje det var lurt, egentlig. Kanskje jeg skulle gitt dem hele pakka mi, så de kunne delt ut til alle, så jeg kunne lest om filosofi og humanisme og Ghandi i fred. Kanskje jeg rett og slett skal sette en kurv med russekort utenfor.

Men på en annen side har jeg aldri vært særlig populær, og kommer neppe til å bli det senere, heller. Kanskje jeg bare skal nyte det, den lille tiden det varer.