Dødsskrik

Nå skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig stor poppis-blogg. Da hadde jeg sikkert fått hjelp. Og hjelp, det trenger jeg.

Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.

Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.

Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.

Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.