Min kamp

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!

Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.

To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.