Snøen smelter i helvete

JEG SKAL ALDRI MER PÅ ELIXIA.

Én gang til, bare fordi det er så deilig:

JEG

SKAL

ALDRI

MER

PÅ

ELIXIA


Da jeg meldte meg inn for rundt et år siden, så jeg for meg hvordan fettet skulle forsvinne, gymkarakteren skulle skyte i taket, og jeg skulle få overskudd til alt mulig, slik de dyrt og hellig lovte meg. Nå, etter et år og endt treningstid, tenkte jeg vi kunne se hvordan jeg har nådd målene. Etter ett år på Elixia, har jeg:

• Gått opp 10 kg i vekt. Helt sant, selv om det høres ut som et tulletall. Før veide jeg 50. Nå veier jeg 60. Og nei, det er ikke muskelmasse. Jeg trener ikke styrke.
• Gått ned en karakter i gym. Jeg har alltid hatt fire i gym. Til jul fikk jeg tre. Jeg har løpt cooperen til en firer før. Etter Elixia løp jeg til en treer.
• Begynt å sove omtrent dobbelt så lenge som før.

Det er rart, egentlig. Jeg trente jo ikke før. Da veide jeg lite, da fikk jeg fire i gym. Trening skal jo ha positiv effekt, men på meg hadde det negativ. Jeg har dog en teori:

Du vet når du er skikkelig sulten? Sånn helt forferdelig sulten? Etter en stund går sulten over, og du merker den ikke lenger. Du blir rett og slett oversulten, og føler deg mett. Det er først når du begynner å spise at du merker at du faktisk er kjempesulten. Jeg tror det er litt på samme måte med kroppen min. Den var så overutrent at den ikke la merke til at jeg ikke trente, og derfor holdt seg tynn og sprek. Idet jeg begynte å trene, derimot, husket den at den faktisk har behov for slikt. Og i og med at jeg ikke er sånn superflink til å trene, ble jeg feit og slapp i stedet. Tada.

En ganske enkel konklusjon er at treningsopplegget har gått rett vest. Jeg har grudd meg til trening, slept meg opp i kondisavdelingen, satt meg på en trimsykkel og sett på Hotell Cæsar, syklet i ti minutter, og sneket meg til garderoben igjen, i frykt for at personalet skal se meg, og tenke at "fy søren, så dårlig hun er til å trene". Som oftest har jeg også spilt skikkelig sliten, eller kanskje haltet eller hostet litt, når jeg har gått forbi resepsjonen; de skulle tro at jeg var syk, skadet eller hadde tatt i som fy den lille tiden jeg var der oppe. Jeg er ikke sikker på om det funket.

Men nå er jeg i hvert fall ferdig. Aldri mer.

ALDRI MER!

Min kamp

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!

Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.

To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.

En kjip ting

Jeg får ikke sove for tiden. Jeg har ringt og sagt god natt til Lars, kastet meg frem og tilbake i sengen, tatt av meg dyna, tatt på meg dyna, ligget på rygg, på mage, prøvd å telle sauer, telt kanelboller som står på en rad, tenkt på i morgen, tenkt på ingenting, tenkt på sånne franske mønstre som de bruker i Yoplait-reklamen, men jeg er fortsatt lys våken. Og siden jeg lar tankene vandre så veldig, kommer jeg på at hei, jeg skal jo trene i morgen, kanskje jeg burde booke time, så nå sitter jeg her på PC-en med lyset slukket. Verden tror jeg sover. Det vil si, Lars tror det, og Nathalie tror det. Men jeg sover ikke, selv om jeg så inderlig gjerne vil.

Og nei, det er vel ikke noen katastrofe da klokken bare er tolv, men jeg er utslitt etter jobb, og skal trene i morgen tidlig, så jeg trenger søvn fordetom.

Sommer a la Bea

Jeg klager hele året. Det er så mye jeg vil få gjort, så mye jeg ikke har tid til. Jeg vil sitte en hel dag og se på Sex and the City. Jeg vil rydde klesskapet mitt og hive ut alt jeg ikke trenger. Jeg har en bunker på størrelse med Twin Towers (RIP) som jeg så inderlig gjerne vil lese. Jeg vil så gjerne få trent mer. Rydde i musikken min, legge inn nye CD-er. Jeg vil prøve å skrive en novelle igjen. Bare det blir sommer, har jeg tenkt.

Og nå sitter jeg her, da.

Jeg sitter og kjeder vettet av meg. Hvordan kan man kjede seg med en sånn to do-liste?

Har sett på Miranda fake orgasmer og Carrie komme seg over Big til jeg ikke orket mer. Klesskapet står åpent, klær tyter ut, andre klær ligger i en haug på gulvet (Er de rene eller skitne? Who knows.), men jeg orker ikke gjøre noe med det. Lese, nei, jeg klarer liksom ikke holde konsentrasjonen noe sted. Trene? Haha, er du morsom? Jeg orker ikke engang rydde overetasjen, selv om det ser ut som om jeg har hatt fest kontinuerlig i en uke og alt serviset er skittent, så jeg må spise pizza rett fra kartongen.

Jeg tror ikke jeg har godt av sommerferie. Jeg får ikke sove på natta fordi jeg er så tvers igjennom uthvilt. Jeg tror ikke kroppen min merker liv lenger, og derfor er på vei inn i dvale. Tiltaksløsheten er verre enn noen sinne, og jeg er redd at de ti kiloene jeg har gått opp snart blir til tjue. Jeg tror det blir bra for meg når skolen starter igjen, jeg.

(Men hei, jeg orket jo å blogge! Kanskje det fortsatt er håp.)

Lidelse

Hva er verre enn et tusenbein med gnagsår?

Jo, når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia.

Hva er verre enn når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia?

Jo, når du setter den til å lade natten før du skal toge til Bergen, og den ikke lader.

Istid i helvete

Det er nesten så det er flaut å innrømme det. Det går imot alle mine tidligere prinsipper, og jeg føler meg virkelig ikke et fnugg som meg selv når jeg åpner lommeboka og ser et grønt Elixia-kort. Men de hadde bursdagstilbud, og plutselig drasset han meg rundt på senteret med en entusiasme som hadde gjort Hitler misunnelig og pratet om hvor høyt jeg kom til å elske spinning, og i neste øyeblikk skriver jeg under og er inspirert som aldri før. Så fra første mai finnes ikke usporty Bea lenger. Fra første mai er det opp klokka fem for å trene før skolen, drømme om tredemøller på natta og leve og ånde for spinningtimene.

Følg med videre for den spennende fortsettelsen.