Istid i helvete

Det er nesten så det er flaut å innrømme det. Det går imot alle mine tidligere prinsipper, og jeg føler meg virkelig ikke et fnugg som meg selv når jeg åpner lommeboka og ser et grønt Elixia-kort. Men de hadde bursdagstilbud, og plutselig drasset han meg rundt på senteret med en entusiasme som hadde gjort Hitler misunnelig og pratet om hvor høyt jeg kom til å elske spinning, og i neste øyeblikk skriver jeg under og er inspirert som aldri før. Så fra første mai finnes ikke usporty Bea lenger. Fra første mai er det opp klokka fem for å trene før skolen, drømme om tredemøller på natta og leve og ånde for spinningtimene.

Følg med videre for den spennende fortsettelsen.