Flickan som lekte med män som hatar kvinnor

Jeg elsker å lage kule, lekende overskrifter som uredde og utfordrende vrir på titler som har noe med det jeg skriver om å gjøre. Denne gangen skal jeg skrive om Män som hatar kvinnor. Jeg vil se filmen, derfor leste jeg boka.

For å, pedagogisk som jeg er, starte med noe positivt, var boka kul i den forstand at den inneholdt litt morsom fakta nå og da, a la Dan Brown i beskjeden form. Jeg kan ørlitte mer om hacking nå enn før jeg leste den, og det er bra, for hacking er ganske interessant, og veldig skummelt. Men ellers skjønner jeg ikke hva alt hysteriet er om. Jeg tok meg flere ganger i å lure på om jeg hadde klart å kjøpe feil utgave av boka, et slags dårlig førsteutkast, de kapitlene som ikke kom med (a la "deleted scenes") eller liknende. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor kunder kommer styrtende til meg på jobb og lurer på om jeg har noe som er i nærheten av så fantastisk slående genialt som Stieg Larsson.

Greit at den ikke var spennende fra første side. Jeg skjønner jo at man må få med bakgrunnsinformasjon. Men den kunne kanskje prøvd å bli litt spennende etter femti sider. Nei. Da var vi fortsatt på en evinnelig utgreining om en kar som lagde noen firmaer og flyttet noen penger. Men etter det burde det da bli spennende. Eller kanskje i hvert fall etter hundre sider. Men nei da, ved to hundre sider var det fortsatt ikke annet enn slektshistorie, av og til avbrutt av at Kalle Blomkvist spiste brødskiver. Eller, vent. Ikke av og til. Veldig ofte. Veldig, veldig, veldig ofte. Han gjorde nesten ikke stort annet enn å spise brødskiver. Av og til gikk han en tur, av og til leste han politirapporter, en sjelden, sjelden gang i blant tenkte han litt over hvem som kunne ha drept stakkars Harriet, men for det meste spiste han brødskiver. Jeg ble oppriktig skuffet da brødskivene ikke hadde noe med oppklaringen av saken å gjøre. Så sentral plass som de hadde i romanen, trodde jeg virkelig de skulle ha det.

Da de etter rundt 400 sider begynte å etterforske saken på ordentlig, tenkte jeg at hei, nå skjønner jeg hva folk snakker om! Dette er spennende! Nå kom han jo faktisk på noe! Og så var det spennende i ca. 10 setninger, før han tok pause fra det spennende og vendte tilbake til brødskivene sine. 

Siden jeg er slik en pedagog, skal jeg avslutte med noe positivt også. Nemlig karakteren Lisbeth Salander. Greit, så var hun en relativt stereotyp karakter, den typiske outsideren som ikke passer inn fordi hun er så mye mer intelligent enn resten. Men jeg har, tross forutsigbarheten, litt sansen for den type personer. De fikser alt, liksom, har alltid en kul løsning på lur, og er ganske spennende. Det veide på en måte litt opp for alle brødskivene. Selv om hun spiste et par av dem, hun også.