Je suis vært en Paris

Jepp, jeg har vært i Paris, for dere som ikke skjønner fransk, og det var kos, romantisk, vakkert, interessant og alt sånt som en Paris-ferie skal være. Her kommer noen nevneverdige ting.

Hotellet. My Hotel in France, Montmartre. Som navnet indikerer, var det ikke akkuart Sheraton. Det var ikke Thon hotell heller, eller noe annet middelmådig. På rommet var det to plankesenger, en dusj som var så liten at man måtte ty til akrobatiske øvelser for å komme seg inn og ut, for ikke å snakke om vaske seg, et dørhåndtak som hoppet av hvis man prøvde å lukke døren og en do. Sengene hadde mistet noen av sengebeina, og disse var, kreativt nok, erstattet med malingsspann som var litt presset sammen for å gi sengen en relativt jevn høyde. Frokost skulle egentlig ikke være inkludert, men vi var heldige. Vi fikk en croissant i hånda og en mynt til kaffemaskinen hver dag! En annen morsom detalj er at rommet lå i sjette etasje. Hotellet hadde ikke heis.

Bombetrusselen. Da vi ankom Orly flyplass gikk jeg på do, og begynte i tankene å rose Frankrike og Orly flyplass for fine offentlige toaletter og stil og klasse. Disse tankene tok dog en brå slutt da jeg kom tilbake, bare for å bli jaget vekk av sinte, ikke-engelsktalende politimenn som vi etter hvert skjønte prøvde å evakuere oss. De fikk det til til slutt. Vi satt og ventet. Og ventet, og ventet, og ventet. Så fikk vi beskjed om at vi kunne gå, bare for å stå og vente lenge, lenge, lenge. Til slutt fikk vi bagasjen og alle ble glade. Vi fikk aldri vite hvorfor vi måtte gå igjennom alt dette, men vi er ganske sikre på at noen prøvde å sprenge verden i biter. Det var i hvert fall ingen barbermaskin.

Sjokket. Mens vi satt og ventet, forlatt og evakuert, så vi igjennom hotellpapirene en siste gang. Joda, det ligger der og der, ikke frokost inkludert, bla bla bla. Check in age 21. Oi. Lars er ikke 21, og jeg er i hvert fall ikke 21, til sammen er vi godt over, men det skulle nok ikke hjelpe. Oi. Men altså, vi måtte jo prøve. I verste fall fikk vi finne oss en benk og evt. få gratis opphold på en glattcelle over natta. Men hotellet sjekket ikke leg, og alt ble bare fryd og gammen.

Fniset. Lars ble voksen mann i Paris, hele 20 år, og selv om jeg klarte å glemme bursdagslysene jeg hadde kjøpt, ble det en fin dag. Vi satte oss i en park ved Louvre og drakk bursdags-musserende hvitvin. Ved siden av oss satt fire unger i alderen 15-16 år, én gutt og tre jenter. De løp rundt og hylte og skrek og la hverandre i bakken, og vi begynte, lett underholdte, å kommentere og analysere dem. De hadde nettopp kommet i puberteten og var på det stadiet der man klemmer og er oppi det motsatte kjønn konstant for å vise at nei, jeg er VÆFFAL ikke redd for guttelus. Gutten var enten homo og hadde derfor bare jentevenner, eller så var han interessert i to av dem. Æsj, hun ene var stygg. "Tenk om de skjønner norsk," sa jeg plutselig. "Nei, herregud. Ingen kan norsk," sa bursdagsbarnet skråsikkert. Vi fortsatte vår utpønskede baksnakking, og ble plutsleig avbrutt av gutten. "Ursäkta, 'ar ni en tändare?"

Resten av bursdagen var fin, vi spiste på en restaurant som var litt for fin for oss. Derfor plasserte de oss ved utgangen, og vi måtte rope og skrike for å få se dessertmenyen. Men det var god mat, selv om de glemte å steke biffen til Lars, og vi drakk vin til 32 euro. Fattige studenter, som vi er. 

Ellers satt vi mye i koselige parker og drakk vin og spise baguette og brie og jordbær og sjokoladecroissanter, vandret gatene, gikk opp på Triumfbuen, gikk IKKE i Louvre fordi Lars er ukulturell, tok Metro, spiste biff, så på utsikten fra Sacre Coeure elns og så på Eiffeltårnet nedenfra. Det var kos. Hele turen var kos. Jeg er glad i kjæresten min.