En én time og tretten minutter forsinket bursdagsgratulasjon

Nicolay har bursdag i dag, og hurra for det! 17 år blir han. Det betyr at han ... egentlig ikke kan stort mer enn han kunne for ett år siden, men hey, det er bare ett år til han får lov til alt mulig, og jeg ønsker ham velkommen i klubben til oss andre 17-åringer. Enjoy your stay.

Siden det er bursdag, vil jeg si et par snille ting om denne artige lille karen, aka en av de som gjør livet litt mer verdt å leve.

Nicolay er en av mine aller beste venner, og jeg føler meg skikkelig heldig som har en sånn venn. En venn som skjønner hva jeg mener, enten det er om sokkefarge, penisliknende hunder, Nesøen-miljø, musikk, film, bøker, eller sånne skikkelig seriøse ting man bare forteller noen få utvalgte. En venn som spiller gitar som en gud, og som gjør et usannsynlig hardt forsøk på å lære meg det, og som klarer å la være å klikke i vinkel når jeg etter fem ganger fortsatt ikke kan noen ting. En venn som skjønner hvor viktig det er å få med seg Nytt på nytt-episoden der Tore Renberg er med. En venn som tar på seg skylden når jeg søler pizza på den nyinnkjøpte madrassen, selv om det var min skyld og det alltid vil være det, og det med å ta på seg skylden egentlig bare er idiotisk. En venn som er verdensmester i kanelspising. En venn som besøker meg på jobb og kjøper bøker jeg anbefaler. En venn som alltid har en trøstende skulder eller en god klem på lager. En venn som skjønner kunsten å spise chillinøtter. En venn som etterlikner Helge Ombo, Gollum og tydeligvis Yoda så proft at jeg blir redd. En venn som synes Nesøya-vitsene mine er morsomme selv om de går ut over ham. En venn som alltid kommer med oppmuntrende ord som gir meg litt troen på meg selv om det jeg skriver, enten det er blogg eller forsøk på noe mer kunstnerisk eller en teit norskoppgave. Og sist, men absolutt ikke minst: en venn som faktisk gidder å være venn med meg selv om jeg kommer fra et langt fattigere strøk enn ham.