Så sitter jeg her i senga, da. Vel vitende om at både jeg og broren min er i ferd med å sulte i hjel, men jeg orker bare ikke reise meg. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg så vidt orker å bevege fingrene for å klage til Nicolay om at jeg tror jeg er syk.
En lærer stoppet meg i gangen i dag, tok meg til side, og sa at jeg måtte passe på meg selv fordi jeg så sliten ut. Det er mulig det er fordi jeg nesten ikke har mer maskara igjen, altså ser jeg verre ut enn noen andre på hele skolen. Men det er også mulig det er fordi jeg er sliten. Ingen vet. Ingen kommer noen gang til å få vite.
I friminuttet mellom historie og filosofi-timene la jeg meg på det store røde skjerfet, som jeg nå har flyttet inn i for vinteren, på pulten for å sove. Jeg sovnet med én gang, og hurra. Våknet, derimot, gjorde jeg ikke før den andre timen nesten var slutt, tavla var stappfull av skriblerier om antikken og mørke århundrer, de andre i klassen hadde fått haugevis av kopier og de visstnok hadde diskutert masse. Hvorfor hadde ingen vekket meg, tror du? Fordi det var underholdende.
Takk.
Huff, det ordner seg :/
SvarSlettvedder på at folk hadde vekket meg med en gang. :(
SvarSlett