På'n igjen

Japan var gøy. Jeg orker ikke skrive så mye om det, for det er bare anstrengende å holde tråden i lange bloggposter, og klokka er seks på ni om morgenen. Jeg starter på skolen tolv. Hvorfor er så Bea oppe så innihampen tidlig, lurer du kanskje på. Døgnvillhet er svaret. Jeg tror kanskje dette er nøkkelen til å endelig få en døgnrytme som stopper meg fra å sove i timen. Jeg er dødstrøtt i sjutiden på kvelden, legger meg ni-ti og våkner av meg selv sju. Jeg vet du er misunnelig.

Uansett, litt om Japan skal jeg fortelle. Det er såpass lenge siden jeg har brukt punkter at jeg føler jeg får lov igjen:

• Sake er ikke godt. I det hele tatt.
• Japansk mat er heller ikke særlig godt. Det smaker helst ingenting, og smaker det noe, smaker det fisk. Bortsett fra ramen, da, som er nam. Og pocky.
• Japanere kan ikke engelsk. De kan heller ikke japansk, de skjønte i hvert fall ikke hva jeg mente da jeg med min utsøkte Tokyo-dialekt sa "eigoga wakarimas ka?".
• De vasker gatene og båndene som man har hendene på når man tar rulletrapp.
• Det er mange mennesker der.
• Kyoto er en vakker by.
• Jeg har polaroidkamera.
• Rismatter er faktisk ganske behagelige soveplasser.
• Jeg kan ikke bowle.
• Jeg har finere mobil-påheng enn Lars.
• Det er ikke noe gøy å være syk når du er på ferie.
• Lars og jeg var verdens mest irriterende folk å sitte ved siden av på flyet. Vi holdt på å krepere i KOLS-lignende hosteanfall fem ganger i timen.

Konklusjonen er at det er veldig lett å venne seg til ferie, og veldig vanskelig å venne seg til skole igjen.