Fra en fersk sjåførs hverdag

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.