Nerver, og en ydmyk bønn

Jeg har ikke blogget på lenge nå. Og ikke tro at det er skole som er grunnen -- jeg blogger jo bare mer når jeg sitter foran PC-en med en eller annen norskstil. Nei, grunnen til at dere har savnet meg så fælt, er at jeg bruker all ledig tid på å kjøre bil. Kjøre, kjøre, kjøre, for kjørelæreren min var frekk nok til å bestille en nokså tidlig oppkjøring. På tirsdag. Nå på tirsdag. I overimorgen. Snart i morgen. Herregud.

Jeg hadde ett ønske innfor oppkjøringen. Ikke Oslo, sa jeg. Hvis jeg kommer til Oslo, stryker jeg. Jeg skjønner jo ikke engang hvordan veiene går der inne, sa jeg, og det er sant, for det er jo bare rot og enveiskjøringer og ikke noe oppmarkert veibane og høyreregel i hytt og pine og sporvogner og skumle lyskryss og i det hele tatt. Ikke koselig. Kjørelæreren min sa OK, ikke Oslo, da burde vi sette oppkjøringen din i rushtiden. For du kan jo ikke stå i kø hele tiden. Det blir for dumt. God idé, sa jeg, og han bestilte. Klokka 08:10. Kan ikke slå feil. Trodde jeg. Men så, plutselig, kom jeg på noe. I rushtiden er det biler på veien. Mange biler. Overalt. Og det er litt dumt. For jeg kan kjøre, så lenge jeg slipper å forholde meg til andre folk. Så lenge jeg slipper å surre med vikeplikt og å flette meg inn på motorveien og holde riktig avstand til forankjørende og kjøre forbi folk og å lese andres plassering i rundkjøringen og denslags. Og det er jo akkurat det man må i rushtiden. Da er det biler OVERALT. Hjelp. Dette går ikke bra.

Så derfor ber jeg dere, kjære lesere. (Nå tror jeg egentlig ikke at alle som planlegger å ferdes på veiene tirsdag morgen leser bloggen min, men det er alltid håp, det er alltid håp). Kan dere ikke la bilen stå, bare én dag? Så gjør dere miljøet en tjeneste, i tillegg. Kan dere ikke gjøre et innerst inne godt menneske en stor tjeneste? Det kommer til å føles godt, jeg lover. Jeg er bare så innmari nervøs, skjønner du. Og jeg har ikke råd til å stryke. Jeg er redd. Hjelp meg!