Sminkepungen: En historie om mennesklig intelligens på sitt laveste

Det er fredag, det er snart fest, og jeg skal sminke meg. Jeg åpner sekken for å finne sminkepungen, flytter litt på bøkene som sikkert ligger i veien, åpner gymbagen, hiver ut alle våte håndklær og svette sports-BH-er, ser i sekken en gang til, men sminkepungen er ingen steder å finne. Hm. Merkelig.

Etter å ha sjekket tre ganger til, ringer jeg Elixia. Kanskje jeg har glemt den der? Nei, de har ikke sett noe. Nei vel. Ringer hjem til Lars, men der finner de heller ikke noe. Nei vel, dette begynner å love dårlig, jeg kan jo ikke gå på fest uten sminke, og dessuten har jeg P-pillene mine i den, og jeg begynner å se for meg en sminkeløs fremtid full av småunger. Jeg orker ikke tanken på en sånn fremtid, så jeg hiver meg i bilen.

Jeg sladder inn i skolegården, løper inn i en nesten forlatt skolebygning, unnskyld, kan du være så snill å låse opp klasserommet, jeg tror kanskje jeg har glemt noe der. Unnskyld, du har ikke sett en sminkepung mens du har vasket? Sminkepungen er og forblir borte, og pulsen øker ettersom tiden til festen starter begynner minker. Inn i bilen igjen, Elixia neste, leter febrilsk gjennom garderoben, men den hvite snoopy-sminkepungen min er ingensteds å se. Hadde jeg ikke vært voksen og snart nitten år, hadde jeg sikkert begynt å gråte, men den er sikkert hos Simen, tenker jeg, og irriterer meg over rushtrafikken samtidig som jeg risikerer å miste lappen og skriver en melding til moren til Simen mens jeg kø-kjører, halvveis-lukeparkerer utenfor huset deres, åh, tusen takk for at jeg får komme inn og lete. Endevender rommet til Simen, men finner ingenting, og nå har jeg gitt opp, for jeg har ikke vært flere steder den dagen, og jeg begynner å bli temmelig trist og lei meg.

Men, tenker jeg, en tapt sminkepung betyr ikke at du fritas fra alt ansvar, du har faktisk lovt å hente kjæresten din fra jobb. Så jeg kjører mot Nesbru mens jeg ser fremtiden forfalle, kommer frem, hei, Lars, vet du hva, jeg finner ikke sminkepungen min. Jeg aner ikke hvor den er. Og vi skal jo på fest nå. Og P-pillene mine er jo der. Så trist, sier han, jeg kjører, han snur seg, og sier

har du lyst til å gjette hva han sier?

du klarer det nok, hvis du ser på tittelen og tenker på hvor teit og klønete jeg pleier å være

Bea, du vet at sminkepungen din ligger her?, og løfter den opp fra baksetet, baksetet på bilen jeg har kjørt rundt i mens jeg har vært innom skolen og Elixia og Simen, jeg kunne bare snudd meg rundt og spart meg for hele bryet, men sminkepungen min er funnet og verdens balanse er igjen på plass, og jeg ler og ler og ler. Så sminker jeg meg og drar på fest.