Midtlivskrise

Jeg er 19 år. Det betyr at jeg får lov til absolutt alt: Dra til Afghanistan og dø for landet mitt, sitte på Stortinget, kjøre bil, gifte meg, i det hele tatt. Nei, feil. Absolutt alt, bortsett fra én ting. Nemlig å kjøpe sprit. Du er kanskje moden nok til å dra i krig, men å nyte en whisky på fredagskvelden, det må du vente et par år med.

Vel, vi kan diskutere norsk alkoholpolitikk senere. Poenget var mest at det er kjedelig å være 19 fordi jeg da ikke kommer inn på utesteder alle andre kommer inn på. Derfor liker jeg når folk tar meg for å være eldre enn jeg er. Blir kjempeglad når de skal gjette, og tror jeg er 20-21-22. En gang var det også en som trodde jeg var 87-modell, og det var litt kult. (Jeg vet at jeg snart kommer til å bli overlykkelig for å bli spurt om leg, så jeg får nyte ønsket om å se eldre ut så lenge det varer.) Uansett, hvor var jeg? Jo. Gøy å bli tatt for å være eldre. Et par-tre år eldre. Men. Ett sted går faktisk grensen.

I går var jeg på julebord. Mens jeg sto utenfor og ventet på en kollega, kom to godt voksne karer som allerede var godt igang med sitt julebord ut for å røyke. Åh nei, tenkte jeg. Åh jo, da.

- Herregud, gå inn og varm deg, jenta mi, sa den fulleste.

For det første er det få ting jeg hater så sterkt som fremmede som kaller meg jenta mi. Jeg er like lite jenta di som jeg er president i Russland, og det er ganske lite. Uansett. Disse mennene hadde voldsomt med meninger om påkledselen min, og selv om jeg må innrømme at nylonstrømper i tosifrede kuldegrader ikke akkurat er varmt, brydde de seg i overkant mye.

- Dere jenter, med én gang dere blir 15, så skal dere kle dere sånn der, sa en av dem.

- Jeg ser ikke ut som om jeg er 15, gjør jeg?

Som sagt, jeg liker ikke å se altfor ung ut.

- Neinei, men du har kledd deg sånn siden du var 15. Nå er du vel ... tjueee..., nei, trettiii...fire?

Okei. Stopp. Les siste setning igjen.

TRETTIFIRE? Jeg ser altså ut som om jeg har født et par unger, jobber som velrespektert advokat, har kjøpt flott leilighet og har lagt tjueåra bak meg? (Det er der jeg planlegger å være når jeg er ca. 34. Red. anm.) Jeg ser altså ut som om jeg er såpass gammel at jeg bekymrer meg for rynkene som så smått begynner å komme, jeg ser ut som om jeg er i den alderen hvor man selv synes man begynner å bli gammel? TRETTIFIRE?

- Eh, har du lyst til å gjette én gang til, spurte jeg, for å vende det andre kinnet til, for å gi stakkaren enda en sjanse, for å kanskje reparere litt av den knuste selvtillitten min.

- Okei, greit, skjønner at jeg har dummet meg ut. Da er du vel ... tjueee...åtte?

HALLO! Greit, på riktig side av 30, men fortsatt helt feil! Så jeg rettet strengt på stakkaren, og han ga meg en stor klem for å gjøre det godt igjen. (Som jeg elsker fulle fremmede menn.) Så kom kollegaen min, vi gikk inn, spiste mat og drakk vin. Men jeg saumfor ansiktet mitt for rynker i speilet da jeg var på do.

You don’t know what you’ve got ’till it’s gone

Han kunne kommet hvilken som helst annen dag – sannsynligheten for at han skulle komme akkurat i dag er faktisk bare 1/5, og det er ikke spesielt mye. Men nei da. Selvfølgelig måtte han velge akkurat i dag. Elektrikeren.

Vi har hatt en del problemer med strømmen i det siste, for å si det veldig mildt. Sikringene går omtrent bare du tenner et stearinlys, og det er både dyrt og plagsomt og ugøy. Derfor har vår fantastiske landlord investert i en elektriker som skal ordne opp i dette, og det er vi dødsglade for. Han hadde bare ikke trengt å komme akkurat i dag! I dag starter jeg nemlig på jobb halv to. Det betyr at gjør alt jeg vanligvis gjør på morgenen, klokken tolv. Og dette er jo selvfølgelig typisk elektrikertid.


Jeg våkner av at det banker på døren. Men jeg, som er midt inne i en drøm at jeg danset vals med en jeg gikk på ungdomskole med, men aldri snakket med, regner med at det er en del av drømmen, og prøver å sove videre. Så blir det merkelig stille i hele huset. Sånn ordentlig stille: vifta på badet slukner, gulvvarmen klikker av, ingen elektriske lyder i det hele tatt. Åhneiåhneiåhnei, tenker jeg.

Det første som slår meg, er frokosten min. Jeg er dødsavhengig av å varme rundtstykket mitt i ovnen hver morgen. Dagen blir bare ikke den samme uten. Ja ja, jeg kan jo i nødstilfelle bruke mikrobølgeovnen, tenker jeg. Så kommer jeg på at den også går på strøm. Ja ja, da får jeg ta nødløsningen fra reklamene som skal le av hvor dårlig råd studenter har: bruke hårføner. Nei. Vent. Jeg klarer ikke å tenke en uelektronisk tankegang!

Så kommer jeg på håret mitt. For at jeg skal tørre å i det hele tatt vise meg blant folk, må jeg både føne og rette ut håret, og som jeg allerede konkluderte med da jeg bekymret meg over rundstykket, virker ikke hårføner uten strøm. Ei heller rettetangen gjør det. Dette begynner å bli skikkelig krise. Ikke nok med at jeg måtte spise noe så kjedelig som frokostblanding til frokost. Nei da, jeg må gå rundt i hele dag og se ut SLIK. Snakk om ydmykelse.

Heldigvis kunne jeg dusje, da. Jeg trodde kanskje dusjen også var avhengig av elektrisitet, men da jeg med panikk i stemmen spurte elektrikeren om dette, så han bare dumt på meg. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vannet blir varmt uten strøm, da, men det er kanskje best å bare holde kjeft. Jeg brukte ekstra god tid i dusjen, også. Jeg hadde jo den halvtimen jeg vanligvis bruker til håret til overs. Kan jeg ikke bidra med min del til giftlokket på Bergen på ene måten, får jeg gjøre det på andre måter, liksom.

Så, her sitter jeg. Med frokostblandingsmak i munnen, grusomt hår, vått hår (nå blir jeg forkjølet, man skal ikke gå ut med vått hår!), sminke som bærer tydelig preg av at den ble påført i mørket (kommer til å se ut som om jeg skal på ukrainsk nattklubb når jeg kommer ut inn i lyset på jobb), og ikke får jeg satt på oppvaskmaskinen heller. Og, det nesten verste av alt: Kommer meg ikke på internett for å få klagd på alt dette heller! Ja, særlig. Avslørt, du blogger jo! tenker du kanskje. Vel, heldigvis har dagens moderne laptoper noe så genialt som batteri. Og, som den hengivne blogger jeg plutselig har blitt, benytter jeg situasjonen hvor ingenting annet funker, til å skrive et innlegg til i kveld. Det er litt av en service, eller hva?

Mac og PC og sånt

Jøss, tre blogginnlegg på kort tid -- nesten så jeg kan erklære bloggen min for gjenåpnet. Bortsett fra at jeg ikke har noen lesere lenger, da, og at de få som leser den leser og kommenterer på Facebook, men pft, detaljer schmetaljer.

I dag skal jeg skrive en skikkelig drøftingsoppgave, i og med at jeg savner videregående så og sånt. For jeg er litt i tvil om en ting, og må sortere tankene litt, og gjerne ta imot innspill fra leserskarene mine. Vent. Uansett.

Da jeg skulle kjøpe Mac, sa alle som allerede eide en slik at jeg kom til å elske det. Det var null sjans for at jeg kom til å gå tilbake til noe så ubrukelig som en PC, jeg kom til å elske Steve Jobs som min egen far, for ikke snakke om hvor forandret livet mitt skulle bli. Og ja, Macen er lekker og brukervennlig, men det er faktisk en god del jeg savner skikkelig med PC. Som for eksempel:

• Å kunne navigere via tastaturet. Dette er kanskje det jeg savner aller mest, og ene og alene grunn til at jeg kanskje velger PC når denne en gang går dunken. Hurtigtaster er så uendelig mye mer effektivt enn å skulle skyve musen frem og tilbake -- det er gjort undersøkelser på det, men jeg husker ikke helt tallene. Jeg merker uansett selv at jeg blir gal av at jeg må opp i menyen, velge insert, picture og from file i stedet for å bare raskt taste alt+i+p+f. (Og hallo, ja, selvfølgelig vet jeg hva command-knappen brukes til, og command+s er flott, men jeg vil ha mer enn det, jeg vil ha mulighet til å bruke tastaturet, uansett hva!)

• Å kunne navigere mellom vinduer med command tab. Dette er også uhyre irriterende, og går egentlig på noe av det samme som punktet over: Jeg er avhengig av å bruke musa (HØHØHØHØHØ, ja da). Jeg vet at jeg kan navigere mellom programmer med denne funksjonen, og det er i og for seg flott, men si at jeg har ørten tusen word-vinduer åpne. Meg bekjent er det ingen lettvint måte å komme seg mellom disse på. Det gjør at arbeidsøkten blir rotete, tungvindt og skikkelig ineffektiv. Og jeg er glad i ryddige, lettvinte og effektive arbeidsøkter. Søren. (Jeg vet at det er noen greier oppe i F-tastene som viser meg alle vinduer innen et visst program og lar meg piltaste mellom disse, men det er på ingen måte det samme.)

• Programmer som funker på PC, men ikke på Mac. Dette var i alle år mitt største argument mot å skaffe Mac. De som hadde Mac hjemme på barneskolen var de uheldige, for de kunne hverken lage hjemmeside på Webbyen eller komme inn på sol.no eller noe av det andre kule vi PC-brukere kunne. Jeg har dog i senere tid forstått at det aller meste fungerer på Mac, og bestemte meg i vår for å legge disse fordommene til side. Og, det var jo riktig, jeg har hatt ytterst få problemer med dette.

Allikevel savner jeg blant annet mitt elskede fotoorganiseringsprogram, Adobe Photoshop Elements Organizer (tror jeg det het). Det var som det optimale fotoorganiseringsprogrammet, så likt det i Platons idéverden som overhodet mulig her på jord. Fantastisk. Men, det har de latt være å lage for Mac, fordi -- wait for it -- de forventer at alle Mac-folk holder seg til iPhoto i stedet. iPHOTO!? HALLO?! Jeg har sjelden vært borti et mer klønete program. For det første funker ikke ansiktsgjenkjenningen i det hele tatt. Jeg har tusenvis av bilder av meg selv, men det skjønner den ikke. Hver gang det er en frossenpizza i bakgrunnen eller en hodeskalle på en genser, derimot, spør den "Is this Bea?". Fuck off. For det andre må man ta ETT OG ETT bilde når man skal tagge folk. Ikke kan du bruke noen tastatursnarveier heller. Jeg har 20.000 bilder, ofte med en 4-5 personer på hvert. You do the math. Tror du noen gang jeg ble ferdig med fotoprosjektet? Nei.

Oi, dette ble mye bildebabbel. Uansett, jeg tror fellestrekket i disse tre punktene er ganske klart: Du kan ikke bruke tastaturet. Alle sier at Mac er så fantastisk brukervennlig, og jeg er på mange områder enig, men akkurat dette senker brukervennligheten BETYDELIG.

På en annen side (oi, dette blir langt), har jo Mac flere positive egenskaper. Alt ser så feiende flott ut, jeg kan snuble i ledningen uten at Macen braker i gulvet (gull verdt for en ultrakløne som meg), jeg kan ta på meg turtleneck, sette meg på en kafé med Macen, og vips er jeg superintellektuell og jeg vet ikke hva. Mac er liksom litt status. Litt stil. Du har tatt et valg, distansert deg fra den hjernedøde mengden.

Og så er alt så gjennomført på Mac: Mail, iTunes, iCal osv. har relativt lik layout (hurra for enkel design!) og er lagd for fungere sammen. Og akkurat dette er veldig kjekt. De virker himla bra sammen. Føler at Windows har hundrevis av klønete forsøk på det samme, men på Mac funker det virkelig. Det er litt sleipt, for du kan nesten ikke bruke det éne uten å bruke det andre, men så lenge det virker tilfredsstillende, er monopol OK. Dette blir enda bedre/verre når jeg får iPhone (snart, snart!), og det er jo ganske praktisk.

Pluss at ting funker med Mac. Har ikke måttet restarte pga. feil en éneste gang siden jeg fikk den i mars, og feilmeldinger er sjelden kost. Og det er jo greit. Det samme kan ikke sies om den gamle PC-en min, og i hvert fall ikke PC-ene jeg bruker på jobb nå.

Men guri, nå har jeg jo skrevet en roman. Og jeg som ikke egentlig har peiling på slikt, engang. Jeg kan ingen terminologi, så plis, rett meg hvis jeg dummer meg ut på språkfronten. Det er også godt mulig at det finnes geniale måter å bruke tastaturet på, og at jeg bare har oversett dem helt. I så fall blir jeg jo enda gladere, for da kan jeg garantert kjøpe Mac neste gang. For jeg vil jo på en måte helst det. Jeg vil jo ha status. Jeg vil jo ha stil.

Kjære bussjåfør

Hvis du kjører linje 2, 29, 31 eller 80 (husker ikke hvilken buss jeg tok) ned Kalfarlien om morgenen, gjelder dette deg.

Først, for å starte med noe hyggelig, som den utmerkede pedagog jeg er: Takk for at du ventet slik at jeg rakk bussen i morges. Det gjør ingenting at du så ut som om jeg hadde ødelagt dagen din. Jeg kom tidsnok på jobb, og er strålende fornøyd med det. Takk skal du ha.

Så, den dårlige nyheten/negative tilbakemeldingen/konstruktive kritikken:

Jeg skjønner, kjære deg, at det er kjedelig å kjøre en rute der du aldri kommer opp i mer enn 30 km/t. Jeg skjønner det veldig godt. Jeg synes også det er gøy å kjøre fort, nemlig. Men nå har det seg slik at Kalfarlien er en ganske bratt, svingete bakke. Dette gjør den svært lite egnet til motorveihastigheter. Veigrepet blir nemlig dårligere med høyere hastighet og svingete veier, eller noe i den duren. Og det blir farlig.

Derfor hadde jeg, og sikkert de som fikk den varme teen min over seg i morges, blitt supermegadødsglad om du ikke hadde hevet deg på gasspedalen som om himmel og helvete var etter deg, bare veien flater ut litt. Hva, det blir jo ikke farlig, jeg har jo bremser? tenker du kanskje. Ja. Nemlig. Bremser.

Nå skulle jeg ønske jeg var fysiker, for da kunne jeg forklart inngående om diverse krefter og annet spennende, men dette får holde: Når du bråbremser, og jeg står (forresten også iført høyhælte støvletter), faller jeg. Når jeg faller, skvulper teen jeg har i koppen min ut. Når jeg faller og søler te i bussen, blir jeg lei meg og får en skikkelig dårlig start på dagen. Så, kjære bussjåfør, en liten huskeregel: Myk på bremsen, myk på gassen. Fintfølende, forsiktige føtter, det er greia!

Jeg har ikke lest busslappenpensum, men da jeg skulle ta billappen, lærte jeg veldig mye om det å tilpasse fart etter forholdene. En av kjepphestene til forfatterne er at man skal holde en så jevn som mulig fart -- det skal visstnok være bra for miljøet også! Tenk på det, for en win-win-situasjon! Så dette er noe vi alle kan tjene på, folkens. Kom igjen, 'a!

PS. Føler du at du kan lite om det å tilpasse farten etter forholdene og økonomisk kjøring, anbefaler jeg Veien til førerkortet: klasse B. Nei da, jeg tulla. Den anbefales virkelig ikke. Det er den dårligste boken jeg noen gang har lest, da også medregnet Ringenes Herre.

[overskrift mangler grunnet frosne fingre hos forfatteren]

Serr! Jeg fikk plutselig for meg at jeg savnet å blogge!

Og jeg kommer jo ikke til å begynne med det igjen, for det gjør man aldri når man sier at man skal begynne å blogge igjen, men det er min blogg, så derfor har jeg lov til å bare poste ett innlegg nå, selv om det ikke betyr noe.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde Facebook og Twitter. Jeg klarer jo ikke skrive lange ting lenger. Vil tro det er grunnen til at bloggen døde. Nei da, jeg tulla. Jeg fikk heltidsjobb og hadde ikke lenger tid til livet mitt. Who am I trying to fool.

Men jo, det jeg skulle si var at jeg fryser. Jeg fryser så ekstremt at jeg ikke engang har nok plass i Facebookstatusen til å fortelle hvor mye jeg fryser. Jeg fryser så mye at jeg ikke klarer å forlate teppet mitt, og derfor ikke kan hente franskbøkene, og derfor ikke får gjort franskleksene til kurset i morgen. Jeg fryser så forferdelig at jeg ikke orker tanken på å bevege meg over det iskalde gulvet bort til gulvvarmekontrollen. Jeg fryser så grusomt at jeg til og med kommer til å sulte ihjel.

Faktisk. Selv om kulde og sult sikkert er urelaterte fornemmelser (bortsett fra at du forbrenner mer kalorier, og sikkert da blir mer sulten, når du fryser, det leste jeg på en proana-side en gang), kommer jeg til å bli underernært av kulden. Maten står, hos meg som hos folk flest, i kjøleskapet. Og i fryseren. Og ikke nok med at jeg må ta av meg teppet hvis jeg skal bort til kjøleskapet, nei da, det er også kaldere i kjøleskapet, for ikke å snakke om i fryseren, enn det er i resten av leiligheten. Jeg tror rett og slett ikke jeg overlever å miste enda mer kroppstemperatur. Det kjedelige er dog at jeg ikke overlever uten mat heller. Snakk om det motsatte av en win-win-situasjon. Det spørs bare hva som er mest behagelig: Å fryse ihjel eller å sulte ihjel. Trodde aldri at jeg skulle måtte ta dette valget.

Et godt menneske

Her om dagen hadde Lars og jeg besøk av Andreas og Edda. Det var veldig koselig, men det er ikke poenget med denne posten. Jeg hadde vært voksen og bakt (les: rørt en miks sammen med egg og smør) cookies. Det var godt, men det er heller ikke poenget med denne posten.

Andreas ville ha melk til cookiene. Men melk hadde vi ikke, for Lars hadde drukket den opp dagen før. Litt for å være morsom, og litt for å gjøre narr av den kontrollerende kjæreste-stereotypen jeg kanskje kan ha et par fellestrekk med til tider, sa jeg "Lars, jeg har sagt at du ikke må ta ting fra kjøleskapet uten å spørre meg!". Både Andreas og Edda trodde jeg var seriøs.

Og som det selvinnsiktsfulle mennesket jeg er, skjønner jeg jo at dette sier mer om meg enn om dem. Jeg må rett og slett være et fantastisk menneske.

Hvorfor jeg ikke blogger lenger

Derfor.

Men jeg skal begynne på franskkurs, da. Kanskje det skjer masse spennende der.

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra

Utvikling av Lars' og mine (jeg skjønner aldri hvordan jeg formulerer slikt korrekt) ferieplaner for i år:

Interrail -> London/Dublin -> Hytta hans

Leilighet - bildespesial

Jeg ble så opphengt i kjendislivet at jeg helt glemte å fortelle om noe stort. Det største som har skjedd på lenge, faktisk. Jeg og min kjære Lars har fått leilighet! En lekker liten sak i området Haukeland/Svartediket/Årstad-ish. Fliselagt bad og varmekabler og lekkert kjøkken og greier.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og selv om jeg ikke har for vane å poste så altfor mange bilder, gjør jeg et unntak i dag. Enjoy!

Kjøkken. Vi får et gigantisk spisebord (men ta det med ro, vi kan spise ved sofabordet også).

Mer kjøkken. Finfint!

Kjøkken og stue er i samme rom.

Stue m/ Bea. Legg merke til at jakka matcher sofaen.

Jeg hadde mange fine planer for denne bokhylla. Så reserverte Lars den for konsollparken sin. (Men bare øverste hylla. Går jo ikke med på hva som helst!)

Deilig bad. Det er ikke så lite som bildet skulle tilsi.

Mer bad.

Det aller helligste - soverommet! Senga skal dog ut, og erstattes med min vidunderlige.

Soverom igjen.

Vi deler vaskekjeller med tre jenter. Men dette befinner seg rett utenfor døra vår, mwhaha.

I tillegg har vi en bod rett utenfor døra vår, men den glemte Lars å ta bilde av. Dere får komme på besøk.

Five minutes of fame

Er det ikke slik at alle får fem minutters berømmelse her i livet? Eller noe lignende? Jeg trodde mine var i russetiden da barn ringte på døra for å få russekort. Tydeligvis ikke. Ikke nok med at jeg havnet på førstesiden på Budstikka. Jeg er for tiden det mest kommenterte emnet på avisens nettside! Bare se!

Jeg er til og med mer enn dobbelt så populær som en russebussjåfør, og så glade som folk er i å diskutere russen. Ikke dårlig.

Ikke trenger jeg fmylife.com lenger, heller. Kjeder jeg meg, går jeg bare inn på siden, og et par nye kommentarer har dukket opp. Det er grusomt at pugghester finnes, og at det går bra for disse. Fælt at en jente har gjort det bra, dumme skole. Nei, Bea kommer til å komme seg langt i livet! Det er slike folk Norge trenger, og det er det eneste rette at hun blir omtalt i avisen! Jeg får nesten en liten utavmegselv-opplevelse av dette, det er noe nytt ved å lese online-diskusjoner om meg. Denne Bea blir en annen person når jeg leser om henne, jeg vet ikke helt hvor jeg stiller meg i saken. Liker jeg henne? Hm. Jeg har jo alltid likt skoleflinke folk. Men. Næh. Hun virker litt selvgod. Dessuten ser hun ganske feit ut på bildet, nesten litt tilbakestående. Føler meg faktisk så fremmed for budstikkadebatt-Bea at det tok litt tid for meg å bli rørt av de snille kommentarene fra ukjente Asker-elever (åh, hvorfor kan dere ikke si hvem dere er?) som snakker så varmt om meg. Men nå er jeg rørt. Og glad. Og underholdt. Er ikke hver dag du er hot topic på budstikka.no, liksom.

Venter bare på at Aftenposten skal meg, nå, som det superkomplekse temaet jeg er. Eller BBC, hvem vet.

Russetid: Eit samandrag

Sånn, ferdig med hovudmålseksamen. No kan eg blogge igjen.

Eg har vore russ i år og det har vore gøy. Enkelt og greit. Festlig dei gongene eg var ute. Men ikkje så mykje meir enn det. Eg ser folk som græt og ikkje veit kva dei skal ta seg til no som dei ikkje kan stå under ein motorveg i regnet og drikke øl lenger, no som ein ikkje kan hoppe opp og ned til musikk som seier uhntz uhntz, og ein ikkje har noko orsaking for å gjere ein haug dumme ting lenger. Eg ... Ja, eg skal ikkje seie meir om den saka. Eg berre håpar livet har meir å by på. Noko anna ville vore sørgelig.

Russetida har gitt meg:

• Ein håndfull koselege utekveldar
• Ein keisam utekveld
• Eit arr etter sigarettbrennmerke på handa (det var ikkje meg)
  
• Eit sår etter sigarettbrennmerke i munnviken (det var framleis ikkje meg)
• Dårleg råd
• Arr på knærne etter krabbing frå Storting til slott
• Avsmak på frossenpizza etter å ha eti to stykker på 20 min
• Eit arr på overleppa forma som ein Hitlerbart

Noko sånt.

No gler eg meg berre til eg kan ta på russebuksa neste år. Ein gong russ, alltid russ!






(Eg tøysa)

Spynorsk mordliste

Eg har alltid vore heldig med eksamen. I tiande kom eg opp i KRL og engelsk, i første kom eg ikkje opp, og i andre kom eg opp i engelsk munnleg. Livet var liksom på mi side. Difor tenkte eg at det kom til å gå slik i tredje òg. No som det verkeleg tel, liksom. Eg var nær å kaste nynorskordlista etter tentamen, og var skråsikker på at eg aldri skulle bruke han igjen. Så feil kan ein altså ta.

Eg kom opp i engelsk igjen, sjølvsagt gjorde eg det, det har jo blitt reine tradisjonen nå. Men, som de kanskje skjønar, med alt snakket om nynorsk, kom eg opp i det faget eg fryktar mest av alt (sett bort frå gym, men det kan ein ikkje kome opp i). Jau då. Ikkje nok med at det er ein norskeksamen ekstra, liksom. Hvilket inneber grufulle oppgåver og stress. Du skal skrive han på halvparten av tida du vanlegvis ville brukt på ei slik oppgåve, for du skal rette han også. Og nynorskretting er noko av det eg er mindre glad i her i verda.

Den oppmerksame lesaren vil no ha merka at dette innlegget er skrive på nynorsk. (Vel, i kvart fall eit slags forsøk på ein etterlikning av nynorsk. For det er allmenn kunnskap at ein aldri lærar seg nynorsk.) Eg skal nemleg skrive nynorsk heilt til eg er ferdig med eksamen. For å bli flinkare, for å stille hjernen om til det. Blogg, SMS, notat, facebook: alt skal gå føre seg på nynorsk. Men for at dette prosjektet skal gå bra, for at eg skal få utbytte av det, ber eg dykk om hjelp: Viss de ser feil eg gjer, rett dei. Ver så snill. Så blir alle glade.

Situasjonstilpasset tidsberegning

Jeg kjeder meg og vil egentig dra nå-tidsberegning:

Hente drikke ut av kjøleskapet og legge det i en pose (beregnet tid): Et kvarter.

Hente drikke ut av kjøleskapet og legge det i en pose (reell tid): Tre minutter.

Rart, det der.

Snøen smelter i helvete

JEG SKAL ALDRI MER PÅ ELIXIA.

Én gang til, bare fordi det er så deilig:

JEG

SKAL

ALDRI

MER

PÅ

ELIXIA


Da jeg meldte meg inn for rundt et år siden, så jeg for meg hvordan fettet skulle forsvinne, gymkarakteren skulle skyte i taket, og jeg skulle få overskudd til alt mulig, slik de dyrt og hellig lovte meg. Nå, etter et år og endt treningstid, tenkte jeg vi kunne se hvordan jeg har nådd målene. Etter ett år på Elixia, har jeg:

• Gått opp 10 kg i vekt. Helt sant, selv om det høres ut som et tulletall. Før veide jeg 50. Nå veier jeg 60. Og nei, det er ikke muskelmasse. Jeg trener ikke styrke.
• Gått ned en karakter i gym. Jeg har alltid hatt fire i gym. Til jul fikk jeg tre. Jeg har løpt cooperen til en firer før. Etter Elixia løp jeg til en treer.
• Begynt å sove omtrent dobbelt så lenge som før.

Det er rart, egentlig. Jeg trente jo ikke før. Da veide jeg lite, da fikk jeg fire i gym. Trening skal jo ha positiv effekt, men på meg hadde det negativ. Jeg har dog en teori:

Du vet når du er skikkelig sulten? Sånn helt forferdelig sulten? Etter en stund går sulten over, og du merker den ikke lenger. Du blir rett og slett oversulten, og føler deg mett. Det er først når du begynner å spise at du merker at du faktisk er kjempesulten. Jeg tror det er litt på samme måte med kroppen min. Den var så overutrent at den ikke la merke til at jeg ikke trente, og derfor holdt seg tynn og sprek. Idet jeg begynte å trene, derimot, husket den at den faktisk har behov for slikt. Og i og med at jeg ikke er sånn superflink til å trene, ble jeg feit og slapp i stedet. Tada.

En ganske enkel konklusjon er at treningsopplegget har gått rett vest. Jeg har grudd meg til trening, slept meg opp i kondisavdelingen, satt meg på en trimsykkel og sett på Hotell Cæsar, syklet i ti minutter, og sneket meg til garderoben igjen, i frykt for at personalet skal se meg, og tenke at "fy søren, så dårlig hun er til å trene". Som oftest har jeg også spilt skikkelig sliten, eller kanskje haltet eller hostet litt, når jeg har gått forbi resepsjonen; de skulle tro at jeg var syk, skadet eller hadde tatt i som fy den lille tiden jeg var der oppe. Jeg er ikke sikker på om det funket.

Men nå er jeg i hvert fall ferdig. Aldri mer.

ALDRI MER!

"Vi lurte på om det bor en russ her"

Jeg har gjort noe dumt. Noe fryktelig dumt.

Jeg glemte å legge flere russekort i buksa mi i dag morges, så jeg gikk avgårde uten. Da jeg kom hjem, lekte noen barn utenfor huset mitt, og de ville selvfølgelig ha kort. Snill som jeg er, sa jeg at jeg kunne gå inn og hente til dem. Det skulle jeg aldri ha gjort.

I løpet av de siste timene har barn ringt på. I bøtter og spann, flere puljer. Jungeltelegrafen funker som bare det. Og russekort skal de ha, hele gjengen. Det er forsåvidt greit å bli kvitt disse kortene, i og med at Russedress sendte meg dobbelt så mange som jeg hadde bestilt, men dette begynner nesten å ligne alvorlig krenkelse av privatlivet mitt.

Nå sitter jeg på rommet mitt og leser til prøve. Rommet mitt ligger rett ved inngangsdøra, så jeg hører ca. alt som sies utenfor. Jeg gjengir her en samtale mellom noen jenter.

- Er det broren til Andreas som bor her? (Broren? BROREN? Greit at en Tryvannshelg ikke akkurat er en vidunderkur for utseendet, men BROREN? Unnskyld meg.)
- Jaa. Det var noen andre som ringte på her i sted. (Takk, jeg vet.)
- Kan ikke du ringe på?
- Neeei.
- Jo, kom igjen.
- OK, men da løper dere ikke!
- Nei da.
- Men en av oss må snakke!
- Jeg tør ikke.
- Bare ring på, da!
Og, helt riktig, det ringer på. Jeg blir sittende i senga, litt i tvil om jeg orker enda en pulje russekorttiggere på døra. Min søster går derfor og åpner.
- Hei, atte, vi lurte på om det bor en russ her. (En russ? Jeg har lenge mistenkt at jeg, nå som jeg har på buksen, ikke lenger er et unikt individ, bare en anonym del av en stigmatisert gruppe. Der fikk jeg bekreftelsen.)
Jeg viser meg i døråpningen. Barna blir stille.

De fikk russekort til slutt. Både to og tre, de skulle ha til søsken og jeg vet ikke hva. Kanskje det var lurt, egentlig. Kanskje jeg skulle gitt dem hele pakka mi, så de kunne delt ut til alle, så jeg kunne lest om filosofi og humanisme og Ghandi i fred. Kanskje jeg rett og slett skal sette en kurv med russekort utenfor.

Men på en annen side har jeg aldri vært særlig populær, og kommer neppe til å bli det senere, heller. Kanskje jeg bare skal nyte det, den lille tiden det varer.

Bare så det er sagt

Russen er ikke bare fyll, slåsskamper og knuste ølflasker. Russen gir nemlig også russekort til små, sjenerte jenter som ikke tør å spørre, men som med alt sitt kroppsspråk viser at de egentlig har veldig lyst på russekort.

Jeg gjør i hvert fall det.

Historien om en sterk kvinne

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Det er skummelt, litt rart, og på en måte føles det innmari godt. Jeg har skrevet en skolestil der mine faktiske meninger er representert.

Alle oppgaver man får på skolen legger opp til et sosialistisk svar. Det er sant. "Skriv en stil om materialisme i dagens samfunn, og drøft om dette er positivt eller negativt" (Les: Skriv en stil der du hater alt som ikke er loppemarked og potetsekker.) "Skriv en stil der du forklarer hvor grusomme markedskreftene er og hvorfor vi alle kommer til å dø hvis vi ikke gir eiendommen vår til staten." OK, så har jeg ikke fått sistnevnte oppgave før, men den kommer sikkert på eksamen.

Det ligger alltid veldig i kortene hva eksamenforfatterne ønsker at man skal svare. Og, som den skoleflinke jenta jeg er, svarer jeg alltid det de vil. Du burde klemme den som setter seg ved siden av deg på bussen, ikke flytte deg lengre unna. Penger gjør oss ulykkelige. Materialisme er som kreft for hjertene våre, og forkrøpler dem til det bare er aske og gråt igjen. Hvis man skal tro stilbesvarelsene mine. Men jeg mener det jo ikke.

Jeg liker liberalisme. Jeg liker frihet. Jeg liker å være et individ, ikke en anonym del av en teit gruppe. Men det vet ikke lærerne.

Før nå, da. Dagens historie og filosofi-tentamen dreide seg om likhet. Og jo da, fasiten lå der. Selv om oppgaven dristet seg til å spørre om ulikhet, muligens, mot alle formodninger, kunne være positivt, var det helt opplagt at du skulle elske likhet og hate dens fiender. Og jeg vet ikke om det er russetiden, det at jeg snart er ferdig med hele skolen, eller noe annet, men jeg hoppet glatt over fasiten og konkluderte med at likhet ikke finnes, at det er umulig å gjennomføre total likhet. Stikk i strid med det venstrevridde lærere ønsker. Rebell-Bea.

Nå gjenstår det bare å se hvordan det går.

Og i morgen er det russetid!

Skrivesperre

Plutselig fikk jeg for meg å begynne med hardcore blogging igjen, så her kommer andre innlegg dette kvarteret. Står muligens i kontrast til overskriften, men bare vent.

Jeg sitter og leser til historie og filosofi-tentamen, og forbereder meg på å "belyse, kommentere og drøfte ulike problemstillinger som temaet [likhet] reiser". Nei da, jeg tulla. Jeg klarer ikke å forberede noen ting, jeg bare gruer meg. Jeg vet nemlig hvordan det kommer til å gå. Det kommer til å gå helt likt som det har gått på de siste tre-fire prøvene jeg har hatt. Rett i dass.

Jeg var skikkelig flink på skolen før. Hittil har jeg 6 i snitt i avgangsfagene, og fikk jeg i lekse å skumme igjennom et kapittel, kan du være sikker på at jeg skrev notater og svarte på oppsummeringsspørsmålene i tillegg. Jeg skrev også gode stiler. Det merker jeg nå. Når jeg leser stilene mine fra første og andre gym blir jeg råimponert. Wow, moden refleksjon! Du verden, morsom vri på problemstillingen! Jøss, for en tankerekke! Nå, derimot, klarer jeg ikke sånt lenger.

Jeg bare kløner og klanter. På sist historieprøve, med en lærer som elsker refleksjoner og kritiske innvendinger, klarte jeg bare å reprodusere et par poeng fra boka på en usedvanlig barnslig måte. På nynorsktentamen klarte jeg ikke å produsere en eneste fornuftig tanke, langt mindre formulere noe som helst. Jeg var direkte flau da jeg leverte, og tror aldri jeg kan se norsklæreren min i øynene igjen.

Og derfor gruer jeg meg til i morgen. Til å sitte foran macen i fem timer, glanende inn i skjermen som om en løsning, en kur mot idiotien, skulle ligge gjemt der. Skrive av en setning fra boka i ny og ne, putte noe svada bak "men hvis man ser det fra et sosialistisk perspektiv", glane litt til. Se på klokka, svette mer og mer etter hvert som det går opp for meg at jeg snart må levere, og at teksten min ikke vil gi meg mer enn en firer. Prøve å tvinge meg selv til å skrive noe, i visshet om at det er nå eller aldri, uten at det er i nærheten av å hjelpe. Fortvile, fordi jeg vet at jeg en gang har kunnet dette, men av en eller annen grunn har glemt det.

Dessuten passer slik akutt dumhet/skrivesperre dårlig nå. I og med at jeg snart har tre skriftlige eksamener. Jeg vil ikke mer.

Busserukse

Visste du at man ikke burde stryke oppå et strykemerke etter at man har tatt av papiret? Det visste ikke jeg. Derfor er gutten som padler i en ølkasse halvveis smurt ut over russebuksa mi, og B-en er litt slitt og stygg allerede.

Dessuten regnet jeg med at lommene på russebuksa var plassert på rompa, så jeg strøk på to håndavtrykkmerker der. Det er jo naturlig, tenkte jeg, bukselommene sitter alltid på rompa, med mindre det er en sånn stygg bukse uten baklommer i det hele tatt, og det er jo ikke russebuksa mi. Men jeg tenkte feil. Derfor kommer jeg nå til å gå rundt og hinte om at noen har tatt meg på lårene, der lommene faktisk sitter. Litt mindre crazy og frekt enn jeg hadde tenkt meg, men til gjengjeld en smule mer originalt.

Huff. Ingen har fortalt meg at livet som russ er så fullt av utfordringer.

Det burde ikke vært lov

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.

Dødsskrik

Nå skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig stor poppis-blogg. Da hadde jeg sikkert fått hjelp. Og hjelp, det trenger jeg.

Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.

Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.

Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.

Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.

En bloggspisende grevling, og noe man nesten kan bli religiøs av

Jeg har blogget hver dag i det siste. Jeg lover. Men, typisk nok, så sølte søsteren min ketsjup ut over alt, og så kom det en grevling og spiste det. Det er derfor det er litt tomt her nå. I hvert fall er det nesten sånn det gikk for seg.

For jeg skulle jo begynne å blogge igjen, og jeg vet det er noe sånt som 20 folk som ble mer eller mindre glade for det (statcounter.com ftw), og det er jo faktisk 17 mer enn hva jeg trodde, og det var litt av en energidrikk for inspirasjonen. Hjernen min kom i bloggmodus igjen, hver liten hendelse ble automatisk omdannet til et lite innlegg i hjernen min, og bloggeren Bea var tilbake.

Så skjedde det utenkelige. Det du bare ser på film, det du hører andre fortelle om, og tenker "det er dem, men det skjer ikke meg". Og det kom som lyn fra klar himmel, som revolusjon fra Høyre. Jeg hadde to programmer oppe, Firefox og Word, ikke noe som krevde sånn ... (nå beveger jeg meg inn på et område der terminologien min ikke strekker helt til, merker jeg) ... ting, og plutselig, midt i en scrolling ned en Facebook-profil, låste alt seg. Og da mener jeg alt. Så alt at ikke engang ctrl alt delete funket. Da jeg, etter å ha brukt svenskeknappen, skulle skru på PC-en igjen, var skjermen svart med grønne streker over seg. Nå kan jeg ikke sånn supermye om PC-er, men en eller annen magefølelse sa meg at noe var galt. Og jeg hadde selvfølgelig rett. Jeg har ingen PC lenger nå. Og den har spist Vista-CD-en min, som jeg i min dårskap puttet inn i håp om å få reinstallert hele pakka. Nå gråter jeg meg i søvn hver kveld.

DERFOR blogger jeg ikke.

Jeg lurer derimot på om jeg skal bli religiøs. Jeg var på besøk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på søndag, i forbindelse med religionsprosjekt, og det var innmari koselig og interessant. Det er dog ikke grunnen til denne åndelige undringen.

Jeg har aldri vært noen stor fan av back up. Kjedelig, treigt, og hvem trenger vel det så lenge PC-en går på skinner? Ja, selvfølgelig ler jeg når folk søler rusbrus utover PC-en og ikke har noen backup av noe, men jeg er da ikke så teit at jeg drikker rusbrus ved siden av PC-en heller. Allikevel var Sex and the City en tankevekker (du vet den episoden der Carries PC dør og alt hun har skrevet er borte), og jeg fikk pappas gamle eksterne harddisk. Den lå på skrivebordet mitt i dager og uker, til jeg plutselig fikk flinkisdag. Du vet, en sånn dag der du får gjort alt du skal, i riktig rekkefølge, du er rett og slett verdens flinkeste menneske. På denne dagen backet jeg like så godt opp. Så har jeg gjort det, liksom. Og -- det er her Gud kommer inn -- to dager senere krasjet PC-en. Sannelig sier jeg dere: To dager senere. Skummelt, eller?

Jeg skal forresten bestille MacBook Pro i morgen. Er det noen som vet hvor stor en tretten tommers skjerm er, ca.?

Min kamp

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!

Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.

To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.

Bea og Lars forbedrer norsk grammatikk

Hei! Jeg tenkte å begynne å blogge igjen. Kanskje. I hvert fall:

I dag tenkte jeg å skrive om norsk grammatikk. Språk er gøy, språk er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som vi skal se i dag, kan språk også føre til store misforståelser. Og det er jo ikke bra. Norsk grammatikk har et stort problem, slik jeg ser det. Den har en form for lite av første person flertall. Dette er dumt, det er teit, og det fører ofte til at folk blir lei seg og sinte. Jeg kan huske en gang, på ungdomsskolen, da vi skulle ha gruppearbeid. Drama oppsto, og jeg sa til Heidi at "Andreas gidder ikke være på gruppa allikevel, så vi må finne oss noen andre å jobbe med." Heidi, som trodde hun ble latt i stikken av sin beste venn, syntes ikke noe særlig om situasjonen, selv om jeg selvsagt mente at hun og jeg måtte lage en ny gruppe.

Nå i vinterferien var jeg i Roma med Lars og familien hans. Det var hyggelig og kulturelt og morsomt, men også her satte språket stopper for kommunikasjonen. Fru Solbakken hadde nemlig vært i Roma før. Det hadde ikke vo andre. Derfor ble far i huset svært forvirret da fruen utbrøt "der nede har vi spist!". Det hadde vo jo ikke. Og nei, det var ikke Fru Solbakken som surret. Det var hun og venninnene som hadde spist der da de sist besøkte byen. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis ble situasjonen oppklart, og ingen kom til skade.

Det var allikevel nok til at Lars og jeg følte at noe måtte gjøres. Her må det et drastisk tiltak til, tenkte vo, vi kan ikke fortsette å leve i en verden der man ikke skjønner hvem "vi" er, der man tror man blir forlatt i et gruppearbeid når samtalepartneren mener det motsatte, der man tror man har blitt dement når man blir fortalt at man har spist et sted uten å ha noe som helst minne av det! Alt dette tenkte Lars og jeg, og vo slo våre kloke hoder sammen. Resultatet? Mine damer og herrer, la meg presentere norsk språks nye pronomen:

Subjektsform: VO

Objektsform: ISS


"Vo" brukes der fru Solbakken brukte "vi". Det brukes når man refererer til seg selv og noen andre, men denne gruppen ekskluderer mottakeren av budskapet. Det brukes når jeg snakker til deg om noe Ilanit og jeg gjorde, uten at du var med. La meg eksemplifisere litt:

Subjektsform:

Vo var nettopp i Roma. Jeg og familien til Lars var nettopp i Roma.

Vi var nettopp i Roma. Jeg og du/dere var nettopp i Roma.

Vo har spist der. Jeg og venninnene mine har spist der.

Vi har spist der. Jeg og du/dere har spist der.

Vo må finne oss en annen gruppe. Jeg og Andreas må finne oss en annen gruppe.

Vi må finne oss en annen gruppe. Jeg og du/dere må finne oss en annen gruppe.

Vo tenkte: Vi kan ikke leve i en verden ... Lars og jeg tenkte: Lars, jeg, du, dere og alle andre kan ikke leve i en verden ...

Objektsform:

Han har kjøpt en bil til iss. Han har kjøpt en bil til Lars og meg.

Han har kjøpt en bil til oss. Han har kjøpt en bil til deg/dere og meg.

Ser dere? Ikke så vanskelig, men veldig gøy, og ikke minst utrolig praktisk! Ingen misforståelser, ingen tårer og jammer, ja, jeg tror rett og slett vo er inne på noe stort her! Så, mine venner: Bruk det, blogg om det, skriv det i skolestilene deres, og verden vil bli et bedre sted!

Jeg har verdens søteste kjæreste

Han ringer meg.

"Bea, jeg kom på en ting i sted. Da jeg var liten, og var interessert i Maria, tok jeg på meg fem gensere en dag sånn at det skulle se ut som om jeg var stor og hadde muskler. Det var varmt."

Jeg lurer på om jeg skal bli litt sjalu og spørre om hvorfor han aldri har tatt på seg fem gensere for meg, er jeg så mye mindre verdt? Men jeg dropper det. Det var så søtt.

Jeg har bursdag i morgen

Har du ikke gave til meg ennå, sier du?

Et lite tips:

http://www.smellmeand.com/en/

Som en åpen bok

I dag skulle jeg kjøpe lunsj på 7eleven.
"En salat i dag?", spurte mannen bak kassa, i sitt livs sjokktilstand.
"Eh, ja. Jeg har trent og sånt, prøver å kjøre den sunne linja helt ut." Jeg mumlet litt, og han så mer og mer fortumlet ut jo lenger ut i setningen jeg kom.
"Ja, og så en donut, da. Hehe." Jeg kunne jo ikke la ham dø av sjokk, liksom.

Du kan ikke påstå at du ikke er misunnelig

I dag fikk jeg min helt egen blå boks på jobb, en boks hvor jeg kan ha alt hva jeg vil; veska mi, et par sko, en jakke eller en sovepose, og den er bare min. Jeg er fortsatt hoppende glad, smiler av alt. Det er virkelig ikke hver dag verden smiler slik til deg.

Svette

Åh, jeg er så varm. Svetter som en gris, dusjer bare i iskaldt vann. Gleder meg til jeg kan gå med mer enn en singlet og en shorts når jeg skal ut. Skikkelig solbrent er jeg også. Hvor har vinteren blitt av?

Nei da, jeg bare tulla. Ville bare være litt annerledes enn alle som klager på kulda. Men innerst inne er jeg akkurat den samme. Frossen.

[Sett inn Amy Winehouse-lyrics om rehab]

Jeg startet som en uskyldig, uvitende og sympatisk kjæreste som gikk med på å lære seg litt om sin elskedes interesser, og i går brast jeg sammen i krampegråt fordi jeg døde på Kingdom Hearts. Jeg lurer på om det kanskje har gått for langt.

(Men til mitt forsvar var bossen dritvanskelig og jeg hadde practically slått ham og hjertet superbanket av forskuddsglede da jeg døde.)

Hei igjen

Nå begynner jeg å bli litt nervøs. Det er tre dager siden nyttårsaften, og enda har ingen lagt ut bilder av meg. Tenk om folk tror at jeg satt hjemme på nyttårsaften, selveste kvelden. Tenk om folk tror jeg ikke var på fest. Men det var jeg, altså. Bare så dere vet det. Så det ikke oppstår noen misforståelser, liksom. Jeg var på fest. Jeg har venner.

(Ja, jeg vet, men jeg blir stressa siden dette er første bloggposten i år og da burde den være spektakulær og jeg takler ikke sånt press!)