Five minutes of fame

Er det ikke slik at alle får fem minutters berømmelse her i livet? Eller noe lignende? Jeg trodde mine var i russetiden da barn ringte på døra for å få russekort. Tydeligvis ikke. Ikke nok med at jeg havnet på førstesiden på Budstikka. Jeg er for tiden det mest kommenterte emnet på avisens nettside! Bare se!

Jeg er til og med mer enn dobbelt så populær som en russebussjåfør, og så glade som folk er i å diskutere russen. Ikke dårlig.

Ikke trenger jeg fmylife.com lenger, heller. Kjeder jeg meg, går jeg bare inn på siden, og et par nye kommentarer har dukket opp. Det er grusomt at pugghester finnes, og at det går bra for disse. Fælt at en jente har gjort det bra, dumme skole. Nei, Bea kommer til å komme seg langt i livet! Det er slike folk Norge trenger, og det er det eneste rette at hun blir omtalt i avisen! Jeg får nesten en liten utavmegselv-opplevelse av dette, det er noe nytt ved å lese online-diskusjoner om meg. Denne Bea blir en annen person når jeg leser om henne, jeg vet ikke helt hvor jeg stiller meg i saken. Liker jeg henne? Hm. Jeg har jo alltid likt skoleflinke folk. Men. Næh. Hun virker litt selvgod. Dessuten ser hun ganske feit ut på bildet, nesten litt tilbakestående. Føler meg faktisk så fremmed for budstikkadebatt-Bea at det tok litt tid for meg å bli rørt av de snille kommentarene fra ukjente Asker-elever (åh, hvorfor kan dere ikke si hvem dere er?) som snakker så varmt om meg. Men nå er jeg rørt. Og glad. Og underholdt. Er ikke hver dag du er hot topic på budstikka.no, liksom.

Venter bare på at Aftenposten skal meg, nå, som det superkomplekse temaet jeg er. Eller BBC, hvem vet.