Etisk dillemma

I alle år har jeg vært en svoren tilhenger av Opera, og hakket ned på alle som har brukt mindre intellektuelle former for nettsurfing. Opera er raskest, var først ute med faner og er sikkert bra på andre måter også. Dessuten er det det pappa, Lars, Aksel og andre som har greie på PC bruker. Allikevel har jeg i senere tid gått over til Firefox. Jeg vet ikke, jeg var bare lei av å måtte åpne Firefox separat hvis jeg skulle logge inn på internett på skolen, redigere noe på bloggen min, etc etc etc. Altså kjører jeg for tiden Firefox full time. Men jeg er fortsatt litt i tvil. Skal jeg gå så langt som å gå inn på kontrollpanelet og endre Firefox til standard nettleser? Skal jeg orke å føre over alle bokmerkene mine fra Opera? Pros and cons, folk! Jeg trenger hjelp. Stem på pollen og kommenter her.

Jeg ber på mine knær

Jeg har prøvd å legge det fra meg, la det ligge. Tenke at det er ikke så farlig. Jeg kan vel ha lesere jeg ikke vet hvem er. Folk kan vel få kommentere alt mulig uten at jeg vet hvem som står bak, prøvde jeg å si til meg selv. Men det er ikke så lett, altså. Jeg er en nysgjerrig person. En over gjennomsnittlig nysgjerrig person, og jo mer noe blir holdt hemmelig for meg, jo viktigere blir det å få vite det.

Allikevel er noen grusomme nok til å kommentere anonymt. Jeg vet ikke om det er én eller hundre, om vedkommende er ung eller gammel, snill eller slem, jeg vet ingenting! Derfor vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, heller. Tenk om det f.eks. er kongen. Da kunne jeg jo ikke skrevet et halvsinna innlegg, for det gjør man jo ikke om kongen. Men jeg regner med at det ikke er det, da jeg ikke har hørt kongen si "eid", og fortsetter derfor å trygle og be. Kan ikke folk bare signere med navn og gi meg en god natts søvn?

I natt

I natt drømte jeg at jeg bytta plass på sokkene og trusene i undertøysskuffen min, og at Charlotte var klar til å gifte seg og innså at hun kanskje ikke kunne forvente å finne en perfekt mann.

Jeg føler at livet mitt flommer over av innhold.

Søndagsbabbel og bilkjøring

Jeg jobber med en høyest prokrastinert fremføring om Ludvig 14. nå, men jeg synes også det er lenge siden jeg hadde blogget. Og må man velge mellom to morsomme ting å gjøre, velger man, hvis man er et godt menneske, den som gjør flest mennesker til lags. Elevfremføringer er kjedelige. Bloggen min er hysterisk morsom. Derfor; HEI!

Jeg kjørte i dag igjen. Jeg var faktisk ganske flink. Så ganske flink at pappa påsto jeg nesten ville stått på en oppkjøring. Selv om jeg ikke kjørte i byen, og jeg bare nesten ville stått, er det fortsatt bedre enn sist gang (hylende mor i baksetet), så jeg er fornøyd og glad. Men fortsatt, det er bare nesten. Jeg ser meg rundt på veien. Det er så mange biler der. Altfor mange. Og jeg tenker: hvordan har alle disse klart å ta lappen? Hver enkelt en har slitt seg gjennom trafikalt grunnkurs (OK, ikke alle siden dette er ganske nytt, men), glattkjøring, oppkjøring, teori og praksis. Hvordan får de det til? 1 av 5 går ut av grunnskolen uten å kunne lese, men bil, det kan de kjøre. Hvorfor ble det sånn? Folk dropper ut av skolen fordi det er så anstrengende og fælt, men lappen, den får de. Hvordan klarer de det? Noen som har noen fine tips til hvordan man lærer seg å kjøre? Please, let me know.
(Og jeg vet at når du skal få frem at du er dårlig, burde du ikke innlede med hvor flink du er før du bare plutselig sier at du ikke er flink allikevel, men siden dette ikke er en skolestil og jeg ikke får karakter på den, går det helt fint, ikke sant?)

Ellers synes jeg alle skal krysse fingrene for at jeg kommer opp i eksamen 11. og ikke 15., sånn at jeg kan nyte Norwegian Wood og Keane fullt ut.

Bea deler livserfaring

Jeg vet at det er lettere å lære av sine egne feil enn andres, men jeg vil virkelig ikke at noen skal havne i samme situasjon som den jeg er i nå. Derfor ber jeg dere om å ta følgende seriøst.

Først, ikke gå med hullete sokker i sko. Det var slik det hele startet. Jeg tenkte at det kan da ikke være så farlig. Vel, det var det. Jeg fikk blemmer på størrelse med druer, og da overdriver jeg faktisk ikke, på hælene. Det var vondt, hvis en slik tilleggsopplysning skulle være nødvendig. Så da kunne jeg naturligvis ikke gå med Converse-skoa. Altså måtte jeg finne noen andre sko. Hva slags sko har jeg som ikke dekker hælen? lurte jeg på, og fant til min store fryd de grønne Diesel-skoa med høye hæler som jeg nesten aldri har fått brukt. Hurra, tenkte jeg. Det er siste gang jeg tar gleden på forskudd. Det så bra ut, jeg ble høy og jeg fikk endelig brukt dem, og turen til Asker gikk ganske greit. Det gjorde ikke tilbaketuren. Jeg har nå enda flere gnagsår. Veldig mange flere gnagsår. Jeg har brukt opp en Compeed-pakke på tre dager, og til tross for dette halter jeg rundt som om jeg var minst fem ganger så gammel som det jeg er. Hva kan vi lære av dette? Jo, ikke tro at høyhælte typiske gnagsår-sko er løsningen. Det er de ikke.

Til alle gryende eller allerede eksisterende gitartalenter

Gitar er fint å høre på. Gitar er god underholdning, det er romantisk, det er en fin ice-breaker, det er vakkert. Men alt har sine grenser.

Gitarfolk har en tendens til å tenke på seg selv som universets sentrum, den ultimate utgaven av et menneske, en liten flik av Platons idéverden som har forvillet seg ned på jorden. Gitaren er der uansett hva man gjør. Sitter man ved bålet om kvelden passer den fint inn. Men når vi dødelige prøver å føre en samtale, høre på annen musikk eller se på film, ser gitarfolk seg som hevet over alt dette, og jammer videre med stadig høyere volum for å overdøve all annen aktivitet. Klimpre, klampre, åh, jeg trodde dere bare satte på filmen for å høre meg spille mer, jeg. Det at jeg kan Wish You Were Here på gitar er mye viktigere enn det dere snakker om. Uansett! Det er irriterende! Det finnes annet med verdi i verden. Tro det eller ei.

Og jeg spør igjen

Forrige poll er avsluttet, og heldigvis har jeg bare fire lesere som er like teite som Lars. Da Lars er en av disse, går det nok bra. Ellers er ti stykker enige med meg. Jeg er glad i dere.

Jeg vil belønne dette gode resultatet med nok en poll, et spørsmål jeg har lurt på i lengre tid. Når du må gå forbi noen, og det er trangt, si ved et restaurantbord eller i en toggang, presser du rompa eller skrittet mot dem da? Kom gjerne med skriftlige svar også. Jeg må virkelig finne en løsning på dette.