Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.
Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.
Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.
Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.
Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.
12.3.10
Dødsskrik
Nå skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig stor poppis-blogg. Da hadde jeg sikkert fått hjelp. Og hjelp, det trenger jeg.
Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.
Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.
Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.
Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.
Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.
Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.
Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.
Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.
9.3.10
En bloggspisende grevling, og noe man nesten kan bli religiøs av
Jeg har blogget hver dag i det siste. Jeg lover. Men, typisk nok, så sølte søsteren min ketsjup ut over alt, og så kom det en grevling og spiste det. Det er derfor det er litt tomt her nå. I hvert fall er det nesten sånn det gikk for seg.
For jeg skulle jo begynne å blogge igjen, og jeg vet det er noe sånt som 20 folk som ble mer eller mindre glade for det (statcounter.com ftw), og det er jo faktisk 17 mer enn hva jeg trodde, og det var litt av en energidrikk for inspirasjonen. Hjernen min kom i bloggmodus igjen, hver liten hendelse ble automatisk omdannet til et lite innlegg i hjernen min, og bloggeren Bea var tilbake.
Så skjedde det utenkelige. Det du bare ser på film, det du hører andre fortelle om, og tenker "det er dem, men det skjer ikke meg". Og det kom som lyn fra klar himmel, som revolusjon fra Høyre. Jeg hadde to programmer oppe, Firefox og Word, ikke noe som krevde sånn ... (nå beveger jeg meg inn på et område der terminologien min ikke strekker helt til, merker jeg) ... ting, og plutselig, midt i en scrolling ned en Facebook-profil, låste alt seg. Og da mener jeg alt. Så alt at ikke engang ctrl alt delete funket. Da jeg, etter å ha brukt svenskeknappen, skulle skru på PC-en igjen, var skjermen svart med grønne streker over seg. Nå kan jeg ikke sånn supermye om PC-er, men en eller annen magefølelse sa meg at noe var galt. Og jeg hadde selvfølgelig rett. Jeg har ingen PC lenger nå. Og den har spist Vista-CD-en min, som jeg i min dårskap puttet inn i håp om å få reinstallert hele pakka. Nå gråter jeg meg i søvn hver kveld.
DERFOR blogger jeg ikke.
Jeg lurer derimot på om jeg skal bli religiøs. Jeg var på besøk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på søndag, i forbindelse med religionsprosjekt, og det var innmari koselig og interessant. Det er dog ikke grunnen til denne åndelige undringen.
Jeg har aldri vært noen stor fan av back up. Kjedelig, treigt, og hvem trenger vel det så lenge PC-en går på skinner? Ja, selvfølgelig ler jeg når folk søler rusbrus utover PC-en og ikke har noen backup av noe, men jeg er da ikke så teit at jeg drikker rusbrus ved siden av PC-en heller. Allikevel var Sex and the City en tankevekker (du vet den episoden der Carries PC dør og alt hun har skrevet er borte), og jeg fikk pappas gamle eksterne harddisk. Den lå på skrivebordet mitt i dager og uker, til jeg plutselig fikk flinkisdag. Du vet, en sånn dag der du får gjort alt du skal, i riktig rekkefølge, du er rett og slett verdens flinkeste menneske. På denne dagen backet jeg like så godt opp. Så har jeg gjort det, liksom. Og -- det er her Gud kommer inn -- to dager senere krasjet PC-en. Sannelig sier jeg dere: To dager senere. Skummelt, eller?
Jeg skal forresten bestille MacBook Pro i morgen. Er det noen som vet hvor stor en tretten tommers skjerm er, ca.?
1.3.10
Min kamp
Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!
Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.
To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.
Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.
To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.
28.2.10
Bea og Lars forbedrer norsk grammatikk
Hei! Jeg tenkte å begynne å blogge igjen. Kanskje. I hvert fall:
I dag tenkte jeg å skrive om norsk grammatikk. Språk er gøy, språk er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som vi skal se i dag, kan språk også føre til store misforståelser. Og det er jo ikke bra. Norsk grammatikk har et stort problem, slik jeg ser det. Den har en form for lite av første person flertall. Dette er dumt, det er teit, og det fører ofte til at folk blir lei seg og sinte. Jeg kan huske en gang, på ungdomsskolen, da vi skulle ha gruppearbeid. Drama oppsto, og jeg sa til Heidi at "Andreas gidder ikke være på gruppa allikevel, så vi må finne oss noen andre å jobbe med." Heidi, som trodde hun ble latt i stikken av sin beste venn, syntes ikke noe særlig om situasjonen, selv om jeg selvsagt mente at hun og jeg måtte lage en ny gruppe.
Nå i vinterferien var jeg i Roma med Lars og familien hans. Det var hyggelig og kulturelt og morsomt, men også her satte språket stopper for kommunikasjonen. Fru Solbakken hadde nemlig vært i Roma før. Det hadde ikke vo andre. Derfor ble far i huset svært forvirret da fruen utbrøt "der nede har vi spist!". Det hadde vo jo ikke. Og nei, det var ikke Fru Solbakken som surret. Det var hun og venninnene som hadde spist der da de sist besøkte byen. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis ble situasjonen oppklart, og ingen kom til skade.
Det var allikevel nok til at Lars og jeg følte at noe måtte gjøres. Her må det et drastisk tiltak til, tenkte vo, vi kan ikke fortsette å leve i en verden der man ikke skjønner hvem "vi" er, der man tror man blir forlatt i et gruppearbeid når samtalepartneren mener det motsatte, der man tror man har blitt dement når man blir fortalt at man har spist et sted uten å ha noe som helst minne av det! Alt dette tenkte Lars og jeg, og vo slo våre kloke hoder sammen. Resultatet? Mine damer og herrer, la meg presentere norsk språks nye pronomen:
Subjektsform: VO
Objektsform: ISS
"Vo" brukes der fru Solbakken brukte "vi". Det brukes når man refererer til seg selv og noen andre, men denne gruppen ekskluderer mottakeren av budskapet. Det brukes når jeg snakker til deg om noe Ilanit og jeg gjorde, uten at du var med. La meg eksemplifisere litt:
Subjektsform:
Vo var nettopp i Roma. Jeg og familien til Lars var nettopp i Roma.
Vi var nettopp i Roma. Jeg og du/dere var nettopp i Roma.
Vo har spist der. Jeg og venninnene mine har spist der.
Vi har spist der. Jeg og du/dere har spist der.
Vo må finne oss en annen gruppe. Jeg og Andreas må finne oss en annen gruppe.
Vi må finne oss en annen gruppe. Jeg og du/dere må finne oss en annen gruppe.
Vo tenkte: Vi kan ikke leve i en verden ... Lars og jeg tenkte: Lars, jeg, du, dere og alle andre kan ikke leve i en verden ...
Objektsform:
Han har kjøpt en bil til iss. Han har kjøpt en bil til Lars og meg.
Han har kjøpt en bil til oss. Han har kjøpt en bil til deg/dere og meg.
Ser dere? Ikke så vanskelig, men veldig gøy, og ikke minst utrolig praktisk! Ingen misforståelser, ingen tårer og jammer, ja, jeg tror rett og slett vo er inne på noe stort her! Så, mine venner: Bruk det, blogg om det, skriv det i skolestilene deres, og verden vil bli et bedre sted!
I dag tenkte jeg å skrive om norsk grammatikk. Språk er gøy, språk er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som vi skal se i dag, kan språk også føre til store misforståelser. Og det er jo ikke bra. Norsk grammatikk har et stort problem, slik jeg ser det. Den har en form for lite av første person flertall. Dette er dumt, det er teit, og det fører ofte til at folk blir lei seg og sinte. Jeg kan huske en gang, på ungdomsskolen, da vi skulle ha gruppearbeid. Drama oppsto, og jeg sa til Heidi at "Andreas gidder ikke være på gruppa allikevel, så vi må finne oss noen andre å jobbe med." Heidi, som trodde hun ble latt i stikken av sin beste venn, syntes ikke noe særlig om situasjonen, selv om jeg selvsagt mente at hun og jeg måtte lage en ny gruppe.
Nå i vinterferien var jeg i Roma med Lars og familien hans. Det var hyggelig og kulturelt og morsomt, men også her satte språket stopper for kommunikasjonen. Fru Solbakken hadde nemlig vært i Roma før. Det hadde ikke vo andre. Derfor ble far i huset svært forvirret da fruen utbrøt "der nede har vi spist!". Det hadde vo jo ikke. Og nei, det var ikke Fru Solbakken som surret. Det var hun og venninnene som hadde spist der da de sist besøkte byen. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis ble situasjonen oppklart, og ingen kom til skade.
Det var allikevel nok til at Lars og jeg følte at noe måtte gjøres. Her må det et drastisk tiltak til, tenkte vo, vi kan ikke fortsette å leve i en verden der man ikke skjønner hvem "vi" er, der man tror man blir forlatt i et gruppearbeid når samtalepartneren mener det motsatte, der man tror man har blitt dement når man blir fortalt at man har spist et sted uten å ha noe som helst minne av det! Alt dette tenkte Lars og jeg, og vo slo våre kloke hoder sammen. Resultatet? Mine damer og herrer, la meg presentere norsk språks nye pronomen:
Subjektsform: VO
Objektsform: ISS
"Vo" brukes der fru Solbakken brukte "vi". Det brukes når man refererer til seg selv og noen andre, men denne gruppen ekskluderer mottakeren av budskapet. Det brukes når jeg snakker til deg om noe Ilanit og jeg gjorde, uten at du var med. La meg eksemplifisere litt:
Subjektsform:
Vo var nettopp i Roma. Jeg og familien til Lars var nettopp i Roma.
Vi var nettopp i Roma. Jeg og du/dere var nettopp i Roma.
Vo har spist der. Jeg og venninnene mine har spist der.
Vi har spist der. Jeg og du/dere har spist der.
Vo må finne oss en annen gruppe. Jeg og Andreas må finne oss en annen gruppe.
Vi må finne oss en annen gruppe. Jeg og du/dere må finne oss en annen gruppe.
Vo tenkte: Vi kan ikke leve i en verden ... Lars og jeg tenkte: Lars, jeg, du, dere og alle andre kan ikke leve i en verden ...
Objektsform:
Han har kjøpt en bil til iss. Han har kjøpt en bil til Lars og meg.
Han har kjøpt en bil til oss. Han har kjøpt en bil til deg/dere og meg.
Ser dere? Ikke så vanskelig, men veldig gøy, og ikke minst utrolig praktisk! Ingen misforståelser, ingen tårer og jammer, ja, jeg tror rett og slett vo er inne på noe stort her! Så, mine venner: Bruk det, blogg om det, skriv det i skolestilene deres, og verden vil bli et bedre sted!
4.2.10
Jeg har verdens søteste kjæreste
Han ringer meg.
"Bea, jeg kom på en ting i sted. Da jeg var liten, og var interessert i Maria, tok jeg på meg fem gensere en dag sånn at det skulle se ut som om jeg var stor og hadde muskler. Det var varmt."
Jeg lurer på om jeg skal bli litt sjalu og spørre om hvorfor han aldri har tatt på seg fem gensere for meg, er jeg så mye mindre verdt? Men jeg dropper det. Det var så søtt.
"Bea, jeg kom på en ting i sted. Da jeg var liten, og var interessert i Maria, tok jeg på meg fem gensere en dag sånn at det skulle se ut som om jeg var stor og hadde muskler. Det var varmt."
Jeg lurer på om jeg skal bli litt sjalu og spørre om hvorfor han aldri har tatt på seg fem gensere for meg, er jeg så mye mindre verdt? Men jeg dropper det. Det var så søtt.
1.2.10
Jeg har bursdag i morgen
Har du ikke gave til meg ennå, sier du?
Et lite tips:
http://www.smellmeand.com/en/
Et lite tips:
http://www.smellmeand.com/en/
Abonner på:
Innlegg (Atom)