Og jeg kommer jo ikke til å begynne med det igjen, for det gjør man aldri når man sier at man skal begynne å blogge igjen, men det er min blogg, så derfor har jeg lov til å bare poste ett innlegg nå, selv om det ikke betyr noe.
Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde Facebook og Twitter. Jeg klarer jo ikke skrive lange ting lenger. Vil tro det er grunnen til at bloggen døde. Nei da, jeg tulla. Jeg fikk heltidsjobb og hadde ikke lenger tid til livet mitt. Who am I trying to fool.
Men jo, det jeg skulle si var at jeg fryser. Jeg fryser så ekstremt at jeg ikke engang har nok plass i Facebookstatusen til å fortelle hvor mye jeg fryser. Jeg fryser så mye at jeg ikke klarer å forlate teppet mitt, og derfor ikke kan hente franskbøkene, og derfor ikke får gjort franskleksene til kurset i morgen. Jeg fryser så forferdelig at jeg ikke orker tanken på å bevege meg over det iskalde gulvet bort til gulvvarmekontrollen. Jeg fryser så grusomt at jeg til og med kommer til å sulte ihjel.
Faktisk. Selv om kulde og sult sikkert er urelaterte fornemmelser (bortsett fra at du forbrenner mer kalorier, og sikkert da blir mer sulten, når du fryser, det leste jeg på en proana-side en gang), kommer jeg til å bli underernært av kulden. Maten står, hos meg som hos folk flest, i kjøleskapet. Og i fryseren. Og ikke nok med at jeg må ta av meg teppet hvis jeg skal bort til kjøleskapet, nei da, det er også kaldere i kjøleskapet, for ikke å snakke om i fryseren, enn det er i resten av leiligheten. Jeg tror rett og slett ikke jeg overlever å miste enda mer kroppstemperatur. Det kjedelige er dog at jeg ikke overlever uten mat heller. Snakk om det motsatte av en win-win-situasjon. Det spørs bare hva som er mest behagelig: Å fryse ihjel eller å sulte ihjel. Trodde aldri at jeg skulle måtte ta dette valget.
