Kjære bussjåfør

Hvis du kjører linje 2, 29, 31 eller 80 (husker ikke hvilken buss jeg tok) ned Kalfarlien om morgenen, gjelder dette deg.

Først, for å starte med noe hyggelig, som den utmerkede pedagog jeg er: Takk for at du ventet slik at jeg rakk bussen i morges. Det gjør ingenting at du så ut som om jeg hadde ødelagt dagen din. Jeg kom tidsnok på jobb, og er strålende fornøyd med det. Takk skal du ha.

Så, den dårlige nyheten/negative tilbakemeldingen/konstruktive kritikken:

Jeg skjønner, kjære deg, at det er kjedelig å kjøre en rute der du aldri kommer opp i mer enn 30 km/t. Jeg skjønner det veldig godt. Jeg synes også det er gøy å kjøre fort, nemlig. Men nå har det seg slik at Kalfarlien er en ganske bratt, svingete bakke. Dette gjør den svært lite egnet til motorveihastigheter. Veigrepet blir nemlig dårligere med høyere hastighet og svingete veier, eller noe i den duren. Og det blir farlig.

Derfor hadde jeg, og sikkert de som fikk den varme teen min over seg i morges, blitt supermegadødsglad om du ikke hadde hevet deg på gasspedalen som om himmel og helvete var etter deg, bare veien flater ut litt. Hva, det blir jo ikke farlig, jeg har jo bremser? tenker du kanskje. Ja. Nemlig. Bremser.

Nå skulle jeg ønske jeg var fysiker, for da kunne jeg forklart inngående om diverse krefter og annet spennende, men dette får holde: Når du bråbremser, og jeg står (forresten også iført høyhælte støvletter), faller jeg. Når jeg faller, skvulper teen jeg har i koppen min ut. Når jeg faller og søler te i bussen, blir jeg lei meg og får en skikkelig dårlig start på dagen. Så, kjære bussjåfør, en liten huskeregel: Myk på bremsen, myk på gassen. Fintfølende, forsiktige føtter, det er greia!

Jeg har ikke lest busslappenpensum, men da jeg skulle ta billappen, lærte jeg veldig mye om det å tilpasse fart etter forholdene. En av kjepphestene til forfatterne er at man skal holde en så jevn som mulig fart -- det skal visstnok være bra for miljøet også! Tenk på det, for en win-win-situasjon! Så dette er noe vi alle kan tjene på, folkens. Kom igjen, 'a!

PS. Føler du at du kan lite om det å tilpasse farten etter forholdene og økonomisk kjøring, anbefaler jeg Veien til førerkortet: klasse B. Nei da, jeg tulla. Den anbefales virkelig ikke. Det er den dårligste boken jeg noen gang har lest, da også medregnet Ringenes Herre.

[overskrift mangler grunnet frosne fingre hos forfatteren]

Serr! Jeg fikk plutselig for meg at jeg savnet å blogge!

Og jeg kommer jo ikke til å begynne med det igjen, for det gjør man aldri når man sier at man skal begynne å blogge igjen, men det er min blogg, så derfor har jeg lov til å bare poste ett innlegg nå, selv om det ikke betyr noe.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde Facebook og Twitter. Jeg klarer jo ikke skrive lange ting lenger. Vil tro det er grunnen til at bloggen døde. Nei da, jeg tulla. Jeg fikk heltidsjobb og hadde ikke lenger tid til livet mitt. Who am I trying to fool.

Men jo, det jeg skulle si var at jeg fryser. Jeg fryser så ekstremt at jeg ikke engang har nok plass i Facebookstatusen til å fortelle hvor mye jeg fryser. Jeg fryser så mye at jeg ikke klarer å forlate teppet mitt, og derfor ikke kan hente franskbøkene, og derfor ikke får gjort franskleksene til kurset i morgen. Jeg fryser så forferdelig at jeg ikke orker tanken på å bevege meg over det iskalde gulvet bort til gulvvarmekontrollen. Jeg fryser så grusomt at jeg til og med kommer til å sulte ihjel.

Faktisk. Selv om kulde og sult sikkert er urelaterte fornemmelser (bortsett fra at du forbrenner mer kalorier, og sikkert da blir mer sulten, når du fryser, det leste jeg på en proana-side en gang), kommer jeg til å bli underernært av kulden. Maten står, hos meg som hos folk flest, i kjøleskapet. Og i fryseren. Og ikke nok med at jeg må ta av meg teppet hvis jeg skal bort til kjøleskapet, nei da, det er også kaldere i kjøleskapet, for ikke å snakke om i fryseren, enn det er i resten av leiligheten. Jeg tror rett og slett ikke jeg overlever å miste enda mer kroppstemperatur. Det kjedelige er dog at jeg ikke overlever uten mat heller. Snakk om det motsatte av en win-win-situasjon. Det spørs bare hva som er mest behagelig: Å fryse ihjel eller å sulte ihjel. Trodde aldri at jeg skulle måtte ta dette valget.

Et godt menneske

Her om dagen hadde Lars og jeg besøk av Andreas og Edda. Det var veldig koselig, men det er ikke poenget med denne posten. Jeg hadde vært voksen og bakt (les: rørt en miks sammen med egg og smør) cookies. Det var godt, men det er heller ikke poenget med denne posten.

Andreas ville ha melk til cookiene. Men melk hadde vi ikke, for Lars hadde drukket den opp dagen før. Litt for å være morsom, og litt for å gjøre narr av den kontrollerende kjæreste-stereotypen jeg kanskje kan ha et par fellestrekk med til tider, sa jeg "Lars, jeg har sagt at du ikke må ta ting fra kjøleskapet uten å spørre meg!". Både Andreas og Edda trodde jeg var seriøs.

Og som det selvinnsiktsfulle mennesket jeg er, skjønner jeg jo at dette sier mer om meg enn om dem. Jeg må rett og slett være et fantastisk menneske.

Hvorfor jeg ikke blogger lenger

Derfor.

Men jeg skal begynne på franskkurs, da. Kanskje det skjer masse spennende der.

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra

Utvikling av Lars' og mine (jeg skjønner aldri hvordan jeg formulerer slikt korrekt) ferieplaner for i år:

Interrail -> London/Dublin -> Hytta hans

Leilighet - bildespesial

Jeg ble så opphengt i kjendislivet at jeg helt glemte å fortelle om noe stort. Det største som har skjedd på lenge, faktisk. Jeg og min kjære Lars har fått leilighet! En lekker liten sak i området Haukeland/Svartediket/Årstad-ish. Fliselagt bad og varmekabler og lekkert kjøkken og greier.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og selv om jeg ikke har for vane å poste så altfor mange bilder, gjør jeg et unntak i dag. Enjoy!

Kjøkken. Vi får et gigantisk spisebord (men ta det med ro, vi kan spise ved sofabordet også).

Mer kjøkken. Finfint!

Kjøkken og stue er i samme rom.

Stue m/ Bea. Legg merke til at jakka matcher sofaen.

Jeg hadde mange fine planer for denne bokhylla. Så reserverte Lars den for konsollparken sin. (Men bare øverste hylla. Går jo ikke med på hva som helst!)

Deilig bad. Det er ikke så lite som bildet skulle tilsi.

Mer bad.

Det aller helligste - soverommet! Senga skal dog ut, og erstattes med min vidunderlige.

Soverom igjen.

Vi deler vaskekjeller med tre jenter. Men dette befinner seg rett utenfor døra vår, mwhaha.

I tillegg har vi en bod rett utenfor døra vår, men den glemte Lars å ta bilde av. Dere får komme på besøk.

Five minutes of fame

Er det ikke slik at alle får fem minutters berømmelse her i livet? Eller noe lignende? Jeg trodde mine var i russetiden da barn ringte på døra for å få russekort. Tydeligvis ikke. Ikke nok med at jeg havnet på førstesiden på Budstikka. Jeg er for tiden det mest kommenterte emnet på avisens nettside! Bare se!

Jeg er til og med mer enn dobbelt så populær som en russebussjåfør, og så glade som folk er i å diskutere russen. Ikke dårlig.

Ikke trenger jeg fmylife.com lenger, heller. Kjeder jeg meg, går jeg bare inn på siden, og et par nye kommentarer har dukket opp. Det er grusomt at pugghester finnes, og at det går bra for disse. Fælt at en jente har gjort det bra, dumme skole. Nei, Bea kommer til å komme seg langt i livet! Det er slike folk Norge trenger, og det er det eneste rette at hun blir omtalt i avisen! Jeg får nesten en liten utavmegselv-opplevelse av dette, det er noe nytt ved å lese online-diskusjoner om meg. Denne Bea blir en annen person når jeg leser om henne, jeg vet ikke helt hvor jeg stiller meg i saken. Liker jeg henne? Hm. Jeg har jo alltid likt skoleflinke folk. Men. Næh. Hun virker litt selvgod. Dessuten ser hun ganske feit ut på bildet, nesten litt tilbakestående. Føler meg faktisk så fremmed for budstikkadebatt-Bea at det tok litt tid for meg å bli rørt av de snille kommentarene fra ukjente Asker-elever (åh, hvorfor kan dere ikke si hvem dere er?) som snakker så varmt om meg. Men nå er jeg rørt. Og glad. Og underholdt. Er ikke hver dag du er hot topic på budstikka.no, liksom.

Venter bare på at Aftenposten skal meg, nå, som det superkomplekse temaet jeg er. Eller BBC, hvem vet.