Mac og PC og sånt

Jøss, tre blogginnlegg på kort tid -- nesten så jeg kan erklære bloggen min for gjenåpnet. Bortsett fra at jeg ikke har noen lesere lenger, da, og at de få som leser den leser og kommenterer på Facebook, men pft, detaljer schmetaljer.

I dag skal jeg skrive en skikkelig drøftingsoppgave, i og med at jeg savner videregående så og sånt. For jeg er litt i tvil om en ting, og må sortere tankene litt, og gjerne ta imot innspill fra leserskarene mine. Vent. Uansett.

Da jeg skulle kjøpe Mac, sa alle som allerede eide en slik at jeg kom til å elske det. Det var null sjans for at jeg kom til å gå tilbake til noe så ubrukelig som en PC, jeg kom til å elske Steve Jobs som min egen far, for ikke snakke om hvor forandret livet mitt skulle bli. Og ja, Macen er lekker og brukervennlig, men det er faktisk en god del jeg savner skikkelig med PC. Som for eksempel:

• Å kunne navigere via tastaturet. Dette er kanskje det jeg savner aller mest, og ene og alene grunn til at jeg kanskje velger PC når denne en gang går dunken. Hurtigtaster er så uendelig mye mer effektivt enn å skulle skyve musen frem og tilbake -- det er gjort undersøkelser på det, men jeg husker ikke helt tallene. Jeg merker uansett selv at jeg blir gal av at jeg må opp i menyen, velge insert, picture og from file i stedet for å bare raskt taste alt+i+p+f. (Og hallo, ja, selvfølgelig vet jeg hva command-knappen brukes til, og command+s er flott, men jeg vil ha mer enn det, jeg vil ha mulighet til å bruke tastaturet, uansett hva!)

• Å kunne navigere mellom vinduer med command tab. Dette er også uhyre irriterende, og går egentlig på noe av det samme som punktet over: Jeg er avhengig av å bruke musa (HØHØHØHØHØ, ja da). Jeg vet at jeg kan navigere mellom programmer med denne funksjonen, og det er i og for seg flott, men si at jeg har ørten tusen word-vinduer åpne. Meg bekjent er det ingen lettvint måte å komme seg mellom disse på. Det gjør at arbeidsøkten blir rotete, tungvindt og skikkelig ineffektiv. Og jeg er glad i ryddige, lettvinte og effektive arbeidsøkter. Søren. (Jeg vet at det er noen greier oppe i F-tastene som viser meg alle vinduer innen et visst program og lar meg piltaste mellom disse, men det er på ingen måte det samme.)

• Programmer som funker på PC, men ikke på Mac. Dette var i alle år mitt største argument mot å skaffe Mac. De som hadde Mac hjemme på barneskolen var de uheldige, for de kunne hverken lage hjemmeside på Webbyen eller komme inn på sol.no eller noe av det andre kule vi PC-brukere kunne. Jeg har dog i senere tid forstått at det aller meste fungerer på Mac, og bestemte meg i vår for å legge disse fordommene til side. Og, det var jo riktig, jeg har hatt ytterst få problemer med dette.

Allikevel savner jeg blant annet mitt elskede fotoorganiseringsprogram, Adobe Photoshop Elements Organizer (tror jeg det het). Det var som det optimale fotoorganiseringsprogrammet, så likt det i Platons idéverden som overhodet mulig her på jord. Fantastisk. Men, det har de latt være å lage for Mac, fordi -- wait for it -- de forventer at alle Mac-folk holder seg til iPhoto i stedet. iPHOTO!? HALLO?! Jeg har sjelden vært borti et mer klønete program. For det første funker ikke ansiktsgjenkjenningen i det hele tatt. Jeg har tusenvis av bilder av meg selv, men det skjønner den ikke. Hver gang det er en frossenpizza i bakgrunnen eller en hodeskalle på en genser, derimot, spør den "Is this Bea?". Fuck off. For det andre må man ta ETT OG ETT bilde når man skal tagge folk. Ikke kan du bruke noen tastatursnarveier heller. Jeg har 20.000 bilder, ofte med en 4-5 personer på hvert. You do the math. Tror du noen gang jeg ble ferdig med fotoprosjektet? Nei.

Oi, dette ble mye bildebabbel. Uansett, jeg tror fellestrekket i disse tre punktene er ganske klart: Du kan ikke bruke tastaturet. Alle sier at Mac er så fantastisk brukervennlig, og jeg er på mange områder enig, men akkurat dette senker brukervennligheten BETYDELIG.

På en annen side (oi, dette blir langt), har jo Mac flere positive egenskaper. Alt ser så feiende flott ut, jeg kan snuble i ledningen uten at Macen braker i gulvet (gull verdt for en ultrakløne som meg), jeg kan ta på meg turtleneck, sette meg på en kafé med Macen, og vips er jeg superintellektuell og jeg vet ikke hva. Mac er liksom litt status. Litt stil. Du har tatt et valg, distansert deg fra den hjernedøde mengden.

Og så er alt så gjennomført på Mac: Mail, iTunes, iCal osv. har relativt lik layout (hurra for enkel design!) og er lagd for fungere sammen. Og akkurat dette er veldig kjekt. De virker himla bra sammen. Føler at Windows har hundrevis av klønete forsøk på det samme, men på Mac funker det virkelig. Det er litt sleipt, for du kan nesten ikke bruke det éne uten å bruke det andre, men så lenge det virker tilfredsstillende, er monopol OK. Dette blir enda bedre/verre når jeg får iPhone (snart, snart!), og det er jo ganske praktisk.

Pluss at ting funker med Mac. Har ikke måttet restarte pga. feil en éneste gang siden jeg fikk den i mars, og feilmeldinger er sjelden kost. Og det er jo greit. Det samme kan ikke sies om den gamle PC-en min, og i hvert fall ikke PC-ene jeg bruker på jobb nå.

Men guri, nå har jeg jo skrevet en roman. Og jeg som ikke egentlig har peiling på slikt, engang. Jeg kan ingen terminologi, så plis, rett meg hvis jeg dummer meg ut på språkfronten. Det er også godt mulig at det finnes geniale måter å bruke tastaturet på, og at jeg bare har oversett dem helt. I så fall blir jeg jo enda gladere, for da kan jeg garantert kjøpe Mac neste gang. For jeg vil jo på en måte helst det. Jeg vil jo ha status. Jeg vil jo ha stil.

En bloggspisende grevling, og noe man nesten kan bli religiøs av

Jeg har blogget hver dag i det siste. Jeg lover. Men, typisk nok, så sølte søsteren min ketsjup ut over alt, og så kom det en grevling og spiste det. Det er derfor det er litt tomt her nå. I hvert fall er det nesten sånn det gikk for seg.

For jeg skulle jo begynne å blogge igjen, og jeg vet det er noe sånt som 20 folk som ble mer eller mindre glade for det (statcounter.com ftw), og det er jo faktisk 17 mer enn hva jeg trodde, og det var litt av en energidrikk for inspirasjonen. Hjernen min kom i bloggmodus igjen, hver liten hendelse ble automatisk omdannet til et lite innlegg i hjernen min, og bloggeren Bea var tilbake.

Så skjedde det utenkelige. Det du bare ser på film, det du hører andre fortelle om, og tenker "det er dem, men det skjer ikke meg". Og det kom som lyn fra klar himmel, som revolusjon fra Høyre. Jeg hadde to programmer oppe, Firefox og Word, ikke noe som krevde sånn ... (nå beveger jeg meg inn på et område der terminologien min ikke strekker helt til, merker jeg) ... ting, og plutselig, midt i en scrolling ned en Facebook-profil, låste alt seg. Og da mener jeg alt. Så alt at ikke engang ctrl alt delete funket. Da jeg, etter å ha brukt svenskeknappen, skulle skru på PC-en igjen, var skjermen svart med grønne streker over seg. Nå kan jeg ikke sånn supermye om PC-er, men en eller annen magefølelse sa meg at noe var galt. Og jeg hadde selvfølgelig rett. Jeg har ingen PC lenger nå. Og den har spist Vista-CD-en min, som jeg i min dårskap puttet inn i håp om å få reinstallert hele pakka. Nå gråter jeg meg i søvn hver kveld.

DERFOR blogger jeg ikke.

Jeg lurer derimot på om jeg skal bli religiøs. Jeg var på besøk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på søndag, i forbindelse med religionsprosjekt, og det var innmari koselig og interessant. Det er dog ikke grunnen til denne åndelige undringen.

Jeg har aldri vært noen stor fan av back up. Kjedelig, treigt, og hvem trenger vel det så lenge PC-en går på skinner? Ja, selvfølgelig ler jeg når folk søler rusbrus utover PC-en og ikke har noen backup av noe, men jeg er da ikke så teit at jeg drikker rusbrus ved siden av PC-en heller. Allikevel var Sex and the City en tankevekker (du vet den episoden der Carries PC dør og alt hun har skrevet er borte), og jeg fikk pappas gamle eksterne harddisk. Den lå på skrivebordet mitt i dager og uker, til jeg plutselig fikk flinkisdag. Du vet, en sånn dag der du får gjort alt du skal, i riktig rekkefølge, du er rett og slett verdens flinkeste menneske. På denne dagen backet jeg like så godt opp. Så har jeg gjort det, liksom. Og -- det er her Gud kommer inn -- to dager senere krasjet PC-en. Sannelig sier jeg dere: To dager senere. Skummelt, eller?

Jeg skal forresten bestille MacBook Pro i morgen. Er det noen som vet hvor stor en tretten tommers skjerm er, ca.?

Etisk dillemma

I alle år har jeg vært en svoren tilhenger av Opera, og hakket ned på alle som har brukt mindre intellektuelle former for nettsurfing. Opera er raskest, var først ute med faner og er sikkert bra på andre måter også. Dessuten er det det pappa, Lars, Aksel og andre som har greie på PC bruker. Allikevel har jeg i senere tid gått over til Firefox. Jeg vet ikke, jeg var bare lei av å måtte åpne Firefox separat hvis jeg skulle logge inn på internett på skolen, redigere noe på bloggen min, etc etc etc. Altså kjører jeg for tiden Firefox full time. Men jeg er fortsatt litt i tvil. Skal jeg gå så langt som å gå inn på kontrollpanelet og endre Firefox til standard nettleser? Skal jeg orke å føre over alle bokmerkene mine fra Opera? Pros and cons, folk! Jeg trenger hjelp. Stem på pollen og kommenter her.