Midtlivskrise

Jeg er 19 år. Det betyr at jeg får lov til absolutt alt: Dra til Afghanistan og dø for landet mitt, sitte på Stortinget, kjøre bil, gifte meg, i det hele tatt. Nei, feil. Absolutt alt, bortsett fra én ting. Nemlig å kjøpe sprit. Du er kanskje moden nok til å dra i krig, men å nyte en whisky på fredagskvelden, det må du vente et par år med.

Vel, vi kan diskutere norsk alkoholpolitikk senere. Poenget var mest at det er kjedelig å være 19 fordi jeg da ikke kommer inn på utesteder alle andre kommer inn på. Derfor liker jeg når folk tar meg for å være eldre enn jeg er. Blir kjempeglad når de skal gjette, og tror jeg er 20-21-22. En gang var det også en som trodde jeg var 87-modell, og det var litt kult. (Jeg vet at jeg snart kommer til å bli overlykkelig for å bli spurt om leg, så jeg får nyte ønsket om å se eldre ut så lenge det varer.) Uansett, hvor var jeg? Jo. Gøy å bli tatt for å være eldre. Et par-tre år eldre. Men. Ett sted går faktisk grensen.

I går var jeg på julebord. Mens jeg sto utenfor og ventet på en kollega, kom to godt voksne karer som allerede var godt igang med sitt julebord ut for å røyke. Åh nei, tenkte jeg. Åh jo, da.

- Herregud, gå inn og varm deg, jenta mi, sa den fulleste.

For det første er det få ting jeg hater så sterkt som fremmede som kaller meg jenta mi. Jeg er like lite jenta di som jeg er president i Russland, og det er ganske lite. Uansett. Disse mennene hadde voldsomt med meninger om påkledselen min, og selv om jeg må innrømme at nylonstrømper i tosifrede kuldegrader ikke akkurat er varmt, brydde de seg i overkant mye.

- Dere jenter, med én gang dere blir 15, så skal dere kle dere sånn der, sa en av dem.

- Jeg ser ikke ut som om jeg er 15, gjør jeg?

Som sagt, jeg liker ikke å se altfor ung ut.

- Neinei, men du har kledd deg sånn siden du var 15. Nå er du vel ... tjueee..., nei, trettiii...fire?

Okei. Stopp. Les siste setning igjen.

TRETTIFIRE? Jeg ser altså ut som om jeg har født et par unger, jobber som velrespektert advokat, har kjøpt flott leilighet og har lagt tjueåra bak meg? (Det er der jeg planlegger å være når jeg er ca. 34. Red. anm.) Jeg ser altså ut som om jeg er såpass gammel at jeg bekymrer meg for rynkene som så smått begynner å komme, jeg ser ut som om jeg er i den alderen hvor man selv synes man begynner å bli gammel? TRETTIFIRE?

- Eh, har du lyst til å gjette én gang til, spurte jeg, for å vende det andre kinnet til, for å gi stakkaren enda en sjanse, for å kanskje reparere litt av den knuste selvtillitten min.

- Okei, greit, skjønner at jeg har dummet meg ut. Da er du vel ... tjueee...åtte?

HALLO! Greit, på riktig side av 30, men fortsatt helt feil! Så jeg rettet strengt på stakkaren, og han ga meg en stor klem for å gjøre det godt igjen. (Som jeg elsker fulle fremmede menn.) Så kom kollegaen min, vi gikk inn, spiste mat og drakk vin. Men jeg saumfor ansiktet mitt for rynker i speilet da jeg var på do.

Snøen smelter i helvete

JEG SKAL ALDRI MER PÅ ELIXIA.

Én gang til, bare fordi det er så deilig:

JEG

SKAL

ALDRI

MER

PÅ

ELIXIA


Da jeg meldte meg inn for rundt et år siden, så jeg for meg hvordan fettet skulle forsvinne, gymkarakteren skulle skyte i taket, og jeg skulle få overskudd til alt mulig, slik de dyrt og hellig lovte meg. Nå, etter et år og endt treningstid, tenkte jeg vi kunne se hvordan jeg har nådd målene. Etter ett år på Elixia, har jeg:

• Gått opp 10 kg i vekt. Helt sant, selv om det høres ut som et tulletall. Før veide jeg 50. Nå veier jeg 60. Og nei, det er ikke muskelmasse. Jeg trener ikke styrke.
• Gått ned en karakter i gym. Jeg har alltid hatt fire i gym. Til jul fikk jeg tre. Jeg har løpt cooperen til en firer før. Etter Elixia løp jeg til en treer.
• Begynt å sove omtrent dobbelt så lenge som før.

Det er rart, egentlig. Jeg trente jo ikke før. Da veide jeg lite, da fikk jeg fire i gym. Trening skal jo ha positiv effekt, men på meg hadde det negativ. Jeg har dog en teori:

Du vet når du er skikkelig sulten? Sånn helt forferdelig sulten? Etter en stund går sulten over, og du merker den ikke lenger. Du blir rett og slett oversulten, og føler deg mett. Det er først når du begynner å spise at du merker at du faktisk er kjempesulten. Jeg tror det er litt på samme måte med kroppen min. Den var så overutrent at den ikke la merke til at jeg ikke trente, og derfor holdt seg tynn og sprek. Idet jeg begynte å trene, derimot, husket den at den faktisk har behov for slikt. Og i og med at jeg ikke er sånn superflink til å trene, ble jeg feit og slapp i stedet. Tada.

En ganske enkel konklusjon er at treningsopplegget har gått rett vest. Jeg har grudd meg til trening, slept meg opp i kondisavdelingen, satt meg på en trimsykkel og sett på Hotell Cæsar, syklet i ti minutter, og sneket meg til garderoben igjen, i frykt for at personalet skal se meg, og tenke at "fy søren, så dårlig hun er til å trene". Som oftest har jeg også spilt skikkelig sliten, eller kanskje haltet eller hostet litt, når jeg har gått forbi resepsjonen; de skulle tro at jeg var syk, skadet eller hadde tatt i som fy den lille tiden jeg var der oppe. Jeg er ikke sikker på om det funket.

Men nå er jeg i hvert fall ferdig. Aldri mer.

ALDRI MER!

Det burde ikke vært lov

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.

Som en åpen bok

I dag skulle jeg kjøpe lunsj på 7eleven.
"En salat i dag?", spurte mannen bak kassa, i sitt livs sjokktilstand.
"Eh, ja. Jeg har trent og sånt, prøver å kjøre den sunne linja helt ut." Jeg mumlet litt, og han så mer og mer fortumlet ut jo lenger ut i setningen jeg kom.
"Ja, og så en donut, da. Hehe." Jeg kunne jo ikke la ham dø av sjokk, liksom.

[Sett inn Amy Winehouse-lyrics om rehab]

Jeg startet som en uskyldig, uvitende og sympatisk kjæreste som gikk med på å lære seg litt om sin elskedes interesser, og i går brast jeg sammen i krampegråt fordi jeg døde på Kingdom Hearts. Jeg lurer på om det kanskje har gått for langt.

(Men til mitt forsvar var bossen dritvanskelig og jeg hadde practically slått ham og hjertet superbanket av forskuddsglede da jeg døde.)

Du vet det gikk dårlig på tentamen når ...

du brukte poeng fra An Inconvenient Truth som vitenskapelige argumenter.

Sminkepungen: En historie om mennesklig intelligens på sitt laveste

Det er fredag, det er snart fest, og jeg skal sminke meg. Jeg åpner sekken for å finne sminkepungen, flytter litt på bøkene som sikkert ligger i veien, åpner gymbagen, hiver ut alle våte håndklær og svette sports-BH-er, ser i sekken en gang til, men sminkepungen er ingen steder å finne. Hm. Merkelig.

Etter å ha sjekket tre ganger til, ringer jeg Elixia. Kanskje jeg har glemt den der? Nei, de har ikke sett noe. Nei vel. Ringer hjem til Lars, men der finner de heller ikke noe. Nei vel, dette begynner å love dårlig, jeg kan jo ikke gå på fest uten sminke, og dessuten har jeg P-pillene mine i den, og jeg begynner å se for meg en sminkeløs fremtid full av småunger. Jeg orker ikke tanken på en sånn fremtid, så jeg hiver meg i bilen.

Jeg sladder inn i skolegården, løper inn i en nesten forlatt skolebygning, unnskyld, kan du være så snill å låse opp klasserommet, jeg tror kanskje jeg har glemt noe der. Unnskyld, du har ikke sett en sminkepung mens du har vasket? Sminkepungen er og forblir borte, og pulsen øker ettersom tiden til festen starter begynner minker. Inn i bilen igjen, Elixia neste, leter febrilsk gjennom garderoben, men den hvite snoopy-sminkepungen min er ingensteds å se. Hadde jeg ikke vært voksen og snart nitten år, hadde jeg sikkert begynt å gråte, men den er sikkert hos Simen, tenker jeg, og irriterer meg over rushtrafikken samtidig som jeg risikerer å miste lappen og skriver en melding til moren til Simen mens jeg kø-kjører, halvveis-lukeparkerer utenfor huset deres, åh, tusen takk for at jeg får komme inn og lete. Endevender rommet til Simen, men finner ingenting, og nå har jeg gitt opp, for jeg har ikke vært flere steder den dagen, og jeg begynner å bli temmelig trist og lei meg.

Men, tenker jeg, en tapt sminkepung betyr ikke at du fritas fra alt ansvar, du har faktisk lovt å hente kjæresten din fra jobb. Så jeg kjører mot Nesbru mens jeg ser fremtiden forfalle, kommer frem, hei, Lars, vet du hva, jeg finner ikke sminkepungen min. Jeg aner ikke hvor den er. Og vi skal jo på fest nå. Og P-pillene mine er jo der. Så trist, sier han, jeg kjører, han snur seg, og sier

har du lyst til å gjette hva han sier?

du klarer det nok, hvis du ser på tittelen og tenker på hvor teit og klønete jeg pleier å være

Bea, du vet at sminkepungen din ligger her?, og løfter den opp fra baksetet, baksetet på bilen jeg har kjørt rundt i mens jeg har vært innom skolen og Elixia og Simen, jeg kunne bare snudd meg rundt og spart meg for hele bryet, men sminkepungen min er funnet og verdens balanse er igjen på plass, og jeg ler og ler og ler. Så sminker jeg meg og drar på fest.

Fra en fersk sjåførs hverdag

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.

Sånn skal det jo ikke bli!

Jeg sitter her, glad for at tiden for å bestille billetter til Bergen-oppholdet mitt endelig har kommet, og bestiller. Ja, riktig reisetidspunkt, ja, riktig type billett, ja, alt er bra. Og så, når jeg har betalt og alt, får jeg mitt livs sjokk.



FAMILIE? Ble billetten min, i løpet av betalingen, forandret til FAMILIE? Hva tror den, at siden jeg har krysset av for Reisende: 1 student, har jeg lyst til å sitte på FAMILIE? Tydeligvis. Så, nå skal jeg sitte i nærmere sju timer med spark i ryggen, gråting, løping, hyling, slåing og andre ting barn på tog finner på når de kjeder seg. Har du lyst til å være meg? Ikke? Kom med noen tips til hvordan jeg skal overleve, da. For jeg vet ikke.

(Og ja, jeg sensurerte bort reisedataen i tilfelle noen skulle stjele billetten min. Hvis sånt går. Jeg vet ikke.)

Hallo, liksom

Hva er vitsen med å lage en barnesovepose hvis du ikke skriver utenpå at den bare er for veldig små barn? Ellers blir det jo bare sånn at folk som vil ha en billig sovepose kjøper den og ikke får plass i den.

Biblioteksblogg

Jeg blogger fra bibliokteket. Vet du hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg sitter hjemme og leser Trainspotting og gleder meg til jeg kan dra og møte Lars i Asker. Jo, nå synes jeg tiden er inne, så jeg går. Oi da, går det opp for meg når jeg kommer til Asker, jeg har visst beregnet litt god tid, som vanlig. Klokka er ti over halv, og han kommer åtte over hel. Greit, så har jeg en halvtime å slå i hjel. Går innom jobb, søker etter en Japanreiseguide. Det finnes ikke tilgjengelig. Greit. Vandrer rundt på måfå. Kjøper en bukse på Bikbok, en med hull i og blonder under. Den var ganske fin, så jeg kjøpte den selv om jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal kjøpe bukser med hull i mer, for det blir hull i alle bukser etter hvert uansett, og hullene som er der når du kjøper den utvider seg dødsmye, og dessuten tyter alt flesket ut gjennom hullene og det ser udigg ut. Men buksa var fin, så jeg kjøpte den. Åh, nå har jeg nesten litt dårlig tid, tenkte jeg etter buksekjøpet, og begynte å bevege meg over gjennomsnittlig raskt mot stasjonen. Setter meg på benken på spor tre. Ser på klokka et par ganger. 16:07. 16:08.

16:08? Og jeg skjønte at jeg hadde veldig god tid, da Lars ikke kommer før 17:08. Jeg var ikke sulten, men kjøpte en Hot Amigo og, som det nå heter, Sunniva premium appelsinjuice, nam nam. Nå er jeg sulten og kjeder meg relativt mye.

Så hvis du skulle være en av de som er så glade i bloggen min at du går inn på den via mobilen mens du befinner deg i Asker, skulle du gjøre det nå sånn at du leser dette, er det bare å ringe meg, så kan vi leke sammen. Jeg kjeder meg.

Å kjøpe sexbøker: en guide

Sex er helt naturlig, folkens. Ingenting å skamme seg over, ikke sant? Bøker er også helt naturlig. Eller, helt naturlig er det vel ikke, men det er i hvert fall ingenting å skamme seg over. Av dette kan vi trekke den konklusjon at kjøp av sexbøker også er helt naturlig. I hvert fall nesten. Og ingenting å skamme seg over. Allikevel opplever jeg at folk skammer seg over dette. At de ikke tør. Og det er jo dumt, for vi har faktisk ganske mange fine sexbøker der jeg jobber. Vil du, men tør ikke? Her er noen tips:

1. Be om å få den pakket inn. I og med at det er helt umulig å pakke den opp med én gang du kommer hjem, overbeviser du oss indirekte om at den ikke er til deg. Veldig smart.
2. Understrek, forklar og deklamer allikevel for sikkerhets skyld at den ikke er til deg. Det er mye tøffere å være kompisen til han som får seg noe, enn å være han som får seg noe selv.
3. Stå og se alle andre veier, prøv å skjule disken med kroppen for alle andre kunder, klå nervøst på deg selv, pust høylytt og ujevnt, klø deg i håret, se på klokka og snakk unormalt høyt om været. Det er de folka vi glemmer med én gang etter at de har gått, og vi vet at de hadde tid til å drive med så mye annet under kjøpet at de ikke brydde seg det minste om at de kjøpte en sexbok, herregud.
4. Legg den på disken med forsiden ned. Ingen ser da hva for noen ulumskheter du, nei, jeg mener vennene dine, driver med. Det vil aldri falle oss inn å snu den, og skulle det mot formodning gjøre det, blir det mye mer diskret enn hvis den bare hadde blitt lagt på disken.

Sånn, da vet du hvordan du skal gjøre. Da er du klar for å prøve. La meg komme med en anbefaling:

Sexguide for homser. Sannsynligvis den boka hos oss som har blitt mest bladd i. Så mye at den nesten ser ut som en biblioteksbok. Den er faktisk bra, lett og lekent skrevet, og inneholder sikkert en haug gode tips. Og jeg hadde blitt overlykkelig om noen faktisk kjøpte den snart.

Og så, en bok jeg synes du skal holde deg og barna dine unna:

Karsten og Petra kjører brannbil. Da jeg var liten, handlet bøkene om brødre som kjempet mot onde krefter, folk og røvere i Kardemommeby og en lastebil og en haug unger. Men den tid er forbi. Nå skal de allerede i en alder på 0-2 år introduseres for folk som har sex during mensen. Stå opp mot galskapen!

Og du, lykke til. God nytelse.

Endelig lønner det seg å sjekke postkassa

Jeg liker å få ting i posten. Se/hør/les min nyeste mottakelse:

Kjære Hege

Jeg håper jeg kan friste deg med en avis fra Oslo et par uker. Det er en enkel og grei avis som tar opp samfunnet innenlands og uten lansk. Del den med familie og venner. Jeg håper du setter pris på det. Ha en hyggelig lesestund og kos deg. Med vennlig hilsen Anne Britt, og så et etternavn og en adresse jeg er så snill at jeg sensurerer.

Jeg må innrømme at jeg, i hvert fall i tankene, felte en tåre for Hege, som aldri får motta toukerslange prøveabonnementet på Klassekampen, og for Anne Britt, som i god tro sendte dette velmente kortet til min adresse, i håp om at den skulle havne hos Hege. Det var allikevel litt moro. Gratis raddisavis til meg, liksom!